Annonse
Utgangspunktet for den nye romanen var tanken på et gammelt hus med flere leiligheter, der flere familier bor sammen – i tilsynelatende harmoni. Det sier Helene Flood om det første frøet til den nye romanen «Elskeren». Foto: Julie Pike

Helene Flood slipper "Elskeren løs i psykologisk triller

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 
– Jeg finner et dramatisk potensial i naboer som lever tett på hverandre, sier spenningsforfatter Helene Flood som er klar med en ny psykologisk thriller.

Det var mye oppstyr rundt «Terapeuten» (2019) – Helene Floods første krimbok, som tok både Norge og verden med storm. Boken har solgt til mange land og Hollywood vil gi «Terapeuten» nytt liv – på lerretet.

For tiden leses førsteboka på andre språk – under fjerne himmelstrøk. Den er solgt til hele 28 land.

– Det er en veldig merkelig følelse. Jeg får innimellom henvendelser fra lesere i utlandet som har funnet noe i boken de er opptatt av. Det kjennes ganske stort – at denne historien jeg har skrevet fra en bydel i Oslo nå finner lesere på andre kontinenter, sier Flood til NTB.

I vinden

At boken hadde et stort potensial utaskjærs tror Flood henger sammen med at den rommer tematikk av det riktig universelle slaget. Det handler om ensomhet, løgn, uroen for at man ikke kjenner sine nærmeste – og frykten for det som beveger seg i mørket når vi sover.

– Det kan også virke som at psykologiske thrillere er i vinden om dagen, men jeg har ikke skrevet for å treffe en bølge – jeg skriver de historiene jeg selv har lyst til å skrive. Sånn må det nesten være, sier hun – og minnes hvordan krimeventyret startet:

– Kanskje så mye som 70 prosent av «Terapeuten» ble skrevet mens jeg var i foreldrepermisjon. Jeg hadde PC-en med meg i vesken og tok den opp når babyen sov. Da jeg var tilbake i jobb igjen måtte jeg legge vekk manuset i et års tid, og da jeg tok det opp igjen og leste gjennom det jeg hadde skrevet, endret jeg fullstendig syn på hva som hadde hendt. Det var overraskende, men lærte meg noe viktig om å stole på magefølelsen som forfatter: Jeg skrev slutten slik jeg mente var riktig på det tidspunktet, og det fungerte.

Hun legger til:

– Redaktører og medlesere er en viktig ressurs, og jeg er lydhør for tilbakemeldinger, men til syvende og sist er det jeg som har regien på teksten. Den selvtilliten det krever er det nok lettere å ha når jeg har hatt en opplevelse med at det fungerte med den første boka, fastslår hun

– Hører dem krangle

Debutboken forandret mye i livet hennes.

– Den har åpnet mange muligheter for meg, gitt meg en ny karriere og ført til at jeg har fått reise og fått treffe mange nye mennesker. Det aller viktigste den har gjort for meg, er at jeg har fått mulighet til å gå ned i stilling, slik at jeg nå har tid satt av i arbeidsuken min til å skrive. For en som har skrevet i alle små frirom i et travelt liv, er det en nydelig følelse å lage seg en kopp kaffe og sette seg til for å skrive på en vanlig arbeidsdag.

Hun var derfor i en helt annen livssituasjon da hun skrev fram andreboken, og om ideen som satte handlingen i «Elskeren» i gang, sier hun:

– Den første ideen handlet om naboskap. Jeg finner et dramatisk potensial i naboer som lever tett på hverandre. Ofte vet man ting om naboene sine som de ikke deler med noen – man hører dem når de krangler og vet hva de gjør når de er alene hjemme.

Så kom tanken på et gammelt hus med flere leiligheter, der flere familier bor sammen – i tilsynelatende harmoni, forteller hun, og skyter inn:

– Men så er det likevel et ubehag som siver inn gjennom dørsprekkene.

– Stort press

Hovedpersonen i ferske «Elskeren» er en kvinne som tilsynelatende har alt på stell, men for å bøte på følelsen av å være litt for satt, innleder hun et forhold til naboen i etasjen over.

Presset blir imidlertid stort på henne når denne naboen blir funnet drept, sier Flood – og svarer slik på om det er en fordel for en spenningsforfatter å selv være litt lettskremt:

– Kanskje det å være lettskremt er en bieffekt av en aktiv fantasi? Da jeg var i sluttfasen med «Terapeuten», satt jeg mye med manuset i en tom kontorbygning med bevegelsesutløst lys, det ga meg et støkk eller to. Ellers når jeg skriver, og i alle fall de gangene det virkelig flyter, har jeg det først og fremst gøy.

– Er jeg i flytsonen, kan jeg sitte i timevis og nesten ikke merke at tiden går.

NTB-Veronica Karlsen

Annonse
Annonse
Annonse