Har solgt to millioner bøker med barnesitater

Unni Lindells første barnesitatbok utkom allerede i 1987 og het «Kongen er pappaen til to tvillinger som heter Gro og Kåre». Boken ble en stor suksess, og da oppfølgeren, «Gamle damer legger ikke egg» (1991) utkom, gikk salgstallene til himmels. Lindell tok med seg boksuksessen til Sverige, og sammen med Mark Levengood gjennomførte hun også intervjuer på svenske skoler. Det ble ellevilt.

– Den boka solgte vi en million eksemplarer av på ett år – bare i Sverige, og den lå ett sammenhengende år på bestselgerlista der borte. Vi solgte mer enn Bibelen, det var overveldende, sier Unni Lindell til NTB. Hun legger til:

– I den første boka fra 1987 gikk jeg mest i barnehager og intervjuet barn, men etter hvert fant jeg ut at skoler var tingen. Barn fra 6–9 år «vet mest». Jeg har hatt med meg TV og radio flere ganger – og det har vært stor stas.

– Slitne foreldre

Den nye sitatboken er – som mye annet akkurat nå – preget av koronatiden.

– Da koronaepidemien startet, tenkte jeg: Hvordan er dette for barna? Imidlertid var jo skolene stengt en god stund, så det har vært mye fram og tilbake, sier forfatteren om prosessen med ny bok. Det ble til at hun intervjuet unger ute i skolegårdene da skolene åpnet igjen. Etter hvert fikk hun også komme inn i klasserommene.

– Boka tar opp flere temaer, men korona går litt som en rød tråd gjennom denne barnesitatboka, sier Lindell, og legger til:

– Politikk er jo også et aktuelt tema nå i valgåret, så der er det også mange herlige svar. Vi har også snakket om kropp, familie og vennskap. Dette er jo en bok der man i tillegg til å humre også får noen filosofiske svar.

På spørsmål om eget favorittsitat i den ferske utgivelsen, svarer Lindell:

– Det er bokens tittel, «Det er ti kuer i Horten», som baserer seg på svar fra perioden da det kun var lov å ha ti stykker på besøk hjemme. Uno på seks år sa da: «En familie er en kuhort», mens Ingrid Olea – også seks –parerte: «Det er visst bare ti kuer i Horten, og mormor er en av dem». Beatha på sju sa på sin side: «Vi får ikke klemme farmor, men det er ikke så farlig, for hun er uansett ganske høy».

– Og denne, som kom fra Audun på sju år, er herlig og sier en del om slitne foreldre: «Man kan ha ti stykker inne i huset, utenfor kan man ha to. I garasjen kan man bare ha én, sier pappa».

Ha notatboka klar

Forrest i boka forklarer Unni Lindell hvordan hun jobber fram en barnesitatbok. Det starter med at skolene plukker ut ti verbale barn. Deretter må foreldrene godkjenne at hun tar turen for å intervjue poden. Lindell opplyser barna om at det de sier kan komme til å havne i en bok som voksne synes er gøy. Til NTB understreker hun at det ikke sjelden dukker opp ganske private avsløringer – som hun aldri ville drømme om å bruke i boka.

– Jeg stiller ledende spørsmål, røper forfatteren videre om sin metode, og legger til:

– Vi sitter i ring, i alle fall til å begynne med. Etter hvert velter de gjerne rundt og hopper og spretter. Jeg noterer barnas navn på et «kart» over hvor de sitter. Så må de rekke opp hånden når jeg har stilt spørsmålet. Og jeg noterer i rasende fart, for svarene hagler og de vil gjerne overgå hverandre.

Kristus Sjøgren

Unni Lindell har helt siden hun fikk egne barn forstått at barnesitater kan være de aller beste gullkornene.

– Jeg har notert alt mine sønner har sagt av finurligheter opp igjennom. Det gjelder bare å ha en egen liten notatbok liggende klar. Men i intervjusammenheng er jeg jo aktiv for å få fram finurlige svar på spesifikke spørsmål, så da kommer de som perler på en snor.

Når spørsmålet om det aller morsomste sitatet hun noensinne har fått melder seg, må Unni Lindell tenke seg litt om.

– Det er så fryktelig mange! Men om jeg må velge ett må det være et fra da jeg var i Sverige og gjorde intervjuer på 2000-tallet Spørsmålet var: «Hvem er Kristus?» Barna visste jo godt hvem Gud og Jesus var, men hvem var denne Kristus? Til slutt var det ei jente på seks år som visste råd: «Det der navnet Kristus, det er ikke så moderne lenger det, jeg vet faktisk bare om én som heter det. Og det er Kristus Sjøgren», het det fra henne. Unni Lindell husker det som det var i går.

– Da skal jeg si det ble fart på Mark og meg, vi løp ut av klasserommet og bortover korridoren og gjemte oss i bøtteskapet og lo så vi skrek.