En 10 år gammel gutt med Downs

Og dette med at man egentlig er alene i verden, er det den røde tråden i den svenske krimmesterens forfatterskap? Hun drar litt på det, men svarer slik på NTBs innledende spørsmål:

– En rød tråd hos meg er i alle fall at jeg liker å la forskjellige personer, med ulikt syn på verden, få komme til orde. Som oftest har de hemmeligheter for hverandre. På den måten kan du nok si at svik og tillitsbrudd er en del av mitt litterære univers.

Camilla Grebe har solgt 130.000 bøker i Norge og er knapt noen novise i en sjanger der stadig flere kjemper om leserkaka. Føler hun at hun skiller seg ut på noe vis?

– Det er vanskelig å svare på selv. Men kanskje handler det om at jeg vil «mer» enn å skrive fram et mysterium i bøkene mine. Jeg bruker kriminalromanens format til å fremme samfunnskritikk og til å skape karakterer man knytter seg til. Blir ikke karakterene levende, ja da kan man skyte så mange man vil uten at leseren egentlig bryr seg. Derfor legger jeg mye kraft i det å bygge opp en emosjonell tilknytning mellom leser og karakter, fastslår forfatteren. Som synes priser kan være en skikkelig vitamininnsprøytning å få som forfatter. Så har da også prisene stått i kø for henne de siste årene.

– Men det er ikke bare viktig for egoet. Det er mer viktig for krimsjangeren, som ofte blir stemoderlig behandlet, at det gis priser som anerkjenner ulike bøker i sjangeren. For krim er ikke bare krim. Det er fullt av kjærlighetshistorier, poetiske fortellinger og dramaer også i krimsegmentet.

Idyllen slår sprekker

Men selv om Grebe er glad i å lage karakterer med flere lag: Tro ikke at plott og tvist lider. Hun betror oss nemlig at det som faktisk kommer aller først til henne når hun skal i gang med en krimroman, det er tvisten – altså det som etter hvert skal overraske leseren og skape en skikkelig wow-faktor.

I den nye krimmen «Alle lyver» blir vi kjent med Maria, en lærer som inntil nylig har vært alenemor for en gutt med Downs syndrom. Så møter hun Samir, den dyktige legen som er enkemann og har datteren Yasmin fra sitt første ekteskap. Maria tenker at livet ikke kan bli bedre når hun og Samir flytter sammen for å skape et liv sammen. Men som enhver krimkjenner vet: Idyllen skal snart slå sprekker.

– En annen ting jeg er opptatt av, er fordommer. Og at vi mennesker kan ha veldig ulikt syn på verden. Jeg tror det kommer godt fram i «Alle lyver», sier Grebe – som også tror det er første gang noen har gitt en karakter med Downs fortellerstemme i krim.

– Vi har hatt en god del karakterer med Asperger i spenningslitteraturen. Men så vidt meg bekjent er det første gang en med Downs får ha synsvinkel i en krimbok. Det ble en spennende utfordring. Først var jeg nok litt redd siden jeg ikke har noen i min nære krets med Downs. Men jeg fikk god hjelp av eksperter, som leste disse sekvensene med kritisk blikk for meg.

En ny framtid

Camilla Grebe og samboeren flyttet i desember til Portugal. Det var en avtale mellom dem. Når siste barn forlot redet, da skulle de selv fly sørover, mot varmere strøk. Valget falt på portugisiske Cascais og paret kjørte selv nedover mot en ny framtid, gjennom et koronastille Europa.

– Det var surrealistisk og jeg opplevde det dystopisk. Mangelen på trafikk på veiene, og alle de stengte kafeene og restaurantene vi passerte.

Forfatteren forteller at hun i litteraturen vil fri seg fra vår koronaplage. Den har ikke fått snike seg inn ferske «Alle lyver», og hun har ingen planer om en krimroman i nær fremtid med en pandemi som ingrediens.

– Jeg har vært veldig bekymret for mine eldre foreldre, og jeg har opplevd lockdown i Portugal. Flere venner av meg har havnet på sykehus etter å ha fått covid, så dette er ikke noe å tulle med. Derfor trenger jeg å flykte litt bort fra det når jeg skriver, forteller forfatteren – og legger til:

– Og den svenske håndteringen … Når man ser det hele utenfra synes man kanskje ikke den har vært helt optimal.

Etter at Grebe og samboeren kom seg i orden i Portugal, bestemte forfatteren seg for å ta enda et skritt i retningen mot et nytt liv. Hun har fått seg en helt ny hobby – som stundom kan by på nervepirrende spenning selv for en durkdreven krimkusk.

– Å lære seg å ri i voksen alder har vært utrolig spennende og utfordrende, tenk, jeg har klart å overvinne egen redsel, og det er så verdt det. Jeg anbefaler det, ler hun.