Annonse
Anne Holt skriver krim som selger i millionopplag. Tidligere har hun kunnet titulere seg som både forsvarsadvokat, politiker og justisminister. Foto: Anna-Lena Ahlström
Anne Holt

– Vi lever i en kultur som undervurderer hevn som et dypt menneskelig behov

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Anne Holt skiller seg ut i krimbokhøsten der hun beveger seg enda tettere på det virkelige, norske samfunnslivet enn sine kolleger. Denne gangen er hun innom både barnevernet og Nav-skandalen – for å nevne noe.

– Det er mitt prosjekt som forfatter å belyse det samfunnet jeg lever i. Jeg har ingen interesse av å gi svar, men stor glede av å reise spørsmål, sier forfatteren. At hun kom i mål med krimromanen tidsnok til bokhøsten er hun svært glad for. Da pandemialarmen gikk ble nemlig skriveflyten resolutt avbrutt.

– Jeg satt vettskremt foran mac’en og leste om sykdom og død i seks uker da jeg egentlig skulle avsluttet manuset. Heldigvis gikk det over, forteller Holt som for tredje gang sender den hardt prøvede advokaten Selma Falck ut i krimmanesjen. Denne gangen handler det blant annet om løgner – og om hevn.

– Jeg synes vi lever i en kultur som undervurderer hevn som et dypt menneskelig behov. Det er farlig. Som samfunn har vi kultivert hevnen gjennom et velfungerende straffesystem. Det er svært bra og selvsagt det eneste riktige. Men å glemme helt at behovet for personlig hevn kan være stort, er likevel skummelt, mener forfatteren.

Storsalg

Svimlende ti millioner bøker har Anne Holt solgt i inn- og utland siden debuten med «Blind gudinne» i 1993. Og sjangeren synes på langt nær uttømt for henne. I «Mandela-effekten» boltrer hun seg med forholdet mellom løgn og sannhet, fakta og myter – samt vitenskap og visvas, som hun selv uttrykker det. Hun sier videre:

– Det finnes etter min – og heldigvis mange andres mening mange absolutte sannheter. Månen er ikke en gul ost og det har faktisk vært mennesker der oppe. At helt åpenbare sannheter, gjerne om rent vitenskapelige fakta, i stadig større grad blir utfordret av voksende og høylytte grupper, er i seg selv betenkelig.

– Like interessant er det imidlertid å gå ned på mikroløgnen, altså hvordan enkeltindividet skildrer sitt liv, sine opplevelser og sin hukommelse. Fra psykologien er det velkjent at vi mennesker er i stand til å fortrenge minner. Gjerne dersom de er ekstremt smertefulle eller traumatiske.

Holt sier få av oss slipper unna de forvrengte minners rike. Det gjelder også henne selv.

– Det er noen spennende opplevelser som ligger tilbake i tid som jeg er overbevist om skjedde slik og sånn. Men ved nærmere undersøkelser av sollys, værlag, geografi og annet så har jeg kommet fram til at jeg må huske helt feil.

Denne oppdagelsen leder forfatteren over i troen på at det gamle uttrykket «de juger så de tror det selv» har noe for seg.

– Med andre ord: Når noen forteller noe som opplagt er løgn, er det ikke sikkert at de egentlig lyver. Jeg er rimelig overbevist om at dette er tilfellet i en del berømte straffesaker vi har sett gjennom tidene. Og nei, jeg vil ikke si hvilke!

Stor tillitskonto

Ved siden av løgntematikken tar Holt seg inn i «tillitssamfunnet» i sin nye roman.

– Vi scorer ikke bare høyt på tillit til myndighetene, vi stoler også i stor grad på hverandre. Dette er en forutsetning for den nordiske modellen vi lever i, og et ubetinget gode. Det jeg ønsket å vise med denne boka er at denne tilliten er skjør, også på våre breddegrader, utdyper forfatteren. Som stolt kan bivåne den ferdige boken – og en tilfeldighet slår henne:

– Da jeg i september fjor satt og bygget ut en romankarakter som har som jobb å holde øye med det man kan kalle «tillitsbarometeret», lot jeg ham blant annet ytre dyp bekymring for en mulig pandemi. Lite visste jeg hvor aktuelt dette skulle bli da jeg nærmet meg slutten av manuset et halvt år senere. Koronatiden har vist oss at vi er godt utrustet i så måte. Jeg synes i det hele tatt at den balansen mellom debatt, uenighet og vedtak, mellom protest og styringsgrep, mellom myndigheter og fagmiljøer som vi har sett dette drøye halvåret, vitner om en grunnleggende sett stor tillitskonto her til lands.

– Hvor mye som står igjen på kontoen når dette er over, kan man bare spekulere i, sier forfatteren som med bekymring mener å observere at et økende antall mennesker trekker hele pandemien i tvil.

– Personlig tror jeg at vi må leve under restriksjoner i minst to år til, i større eller mindre grad. At dette vil svekke oss som sammenvevd, tillitsstyrt befolkning, tviler jeg ikke på. Vi kommer dessuten ut på den andre siden med sterkt svekket økonomi. Det skal bli interessant å se hva dette gjør med tillitssamfunnet.

Annonse
Annonse
Annonse