Annonse
Ellen Rømming har skrevet roman «De ufullendte», om det kompliserte søskenforholdet. Boka blir sluppet på forlaget Vigmondstad & Bjørke. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Forfatterdebutant Ellen Rømming

Skriver om det kompliserte søsterforholdet

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Det er spørsmål som reiser seg når man leser Ellen Rømmings (55) debutroman, «De ufullendte». Den går rett inn i en pågående debatt som handler om hvor mye pårørende til psykisk syke personer kan gjøre for å lette smerten.

Kan man redde en person på vei mot stupet – med ren og skjær kjærlighet?

– Veldig mange av oss har en eller annen gang vært i en situasjon der man vil hjelpe en annen ut av håpløshet. Man ønsker å ta noe av smerten for å lette situasjonen for dette mennesket, som man er så glad i. Men kan man det? Min erfaring er at det kan man ikke. For uansett hvor langt du strekker deg, så er du ikke i stand til å redde en person som ikke selv vil reddes. Eller som ikke får tilstrekkelig profesjonell hjelp.

Ellen Rømming har skrevet tett opp til egne livserfaringer. I mange år var storesøsteren hennes det store fokuset, en storesøster som hun var uendelig tett knyttet til og glad i, men som også hadde veldig store utfordringer i livet.

– Hun fikk tidlig helseutfordringer og utviklet både en personlighetsforstyrrelse og anoreksi. I voksen alder fikk hun også ALS. Det var det som til slutt tok henne fra oss, sier romandebutanten stille.

En kjærlighetserklæring

Når Rømming slipper en roman, som berører smertepunkter hun selv har erfart, er hun spent på hvordan boken leses.

– Det er en kjærlighetserklæring til søsteren min. Samtidig er det også en bok om å havne i skyggen av noen andre, om manipulasjon og det å ofre mye for en annen.

Uansett hvor langt du strekker deg, så er du ikke i stand til å redde en person som ikke selv vil reddes.

Rømming legger til:

– For meg er det å stå på sidelinjen et slags livstema. Jeg holder på med en ny roman nå, og jeg ser jo at jeg bringer til torgs den samme tematikken her. Det går på dette med å føle seg usynlig. Man tror man er alene om den følelsen, men så snakker man med andre og får høre at veldig mange har det akkurat slik.

Det er en kjærlighetserklæring til søsteren min, sier Ellen Rømming om debutromanen. (Foto: Heiko Junge / NTB scanpix)

«De ufullendte» er ikke bare en tristesse - i boken er det gjort plass til både humor og kjærlighet. (Foto: Heiko Junge / NTB scanpix)

Forfatteren understreker at hun ikke har skrevet tristesse med «De ufullendte».

– Det er humor her, om enn litt mørk og galgen-aktig sådan. Musikk er veldig viktig for begge søstrene, og det gjør at vi får bli med på reiser og får lære et og annet. Dessuten gjøres det plass til en forelskelse i boken, som har et budskap om at det er meningsfylt, også det å stå i krevende og kompliserte relasjoner. Det gir mye tilbake, det å være noe for andre.

Sjalusi

«De ufullendte» får oss også til å tenke på Marie Auberts snakkis av ei bok fra i fjor, «Voksne mennesker», der søskensjalusi er et fremtredende tema.

Også i «De ufullendte» sniker sjalusien seg inn. Og noe annet ville vært rart. For det er ingen tvil om hvem som er sentrumet her: Det er den syke, men også veldig talentfulle søsteren som får mest oppmerksomhet.

Den andre søsteren blir en person som må tilpasse seg den syke, ta seg av denne og skåne faren for det verste ubehaget. Hun sørger også for å ikke tynge andre med egne problemer og bekymringer.

Det gir mye tilbake, det å være noe for andre.

– For mange som har noen som sliter i sin nærhet, vil dette være gjenkjennelig. Det kan være så enkelt som at du er den sterke i parforholdet. Eller kanskje du har et sårbart barn som er veldig avhengig av deg og trenger at du er sterk. Jeg vil si at tematikken er universell og kan treffe bredt, fortsetter Rømming. Som likte godt å utforske familierelasjoner i sin første bok.

– I en familie får du tildelt en rolle som du siden skal jobbe bra hardt for å komme unna. Det er når du er i selskap med familien at du plutselig blir som en elleveåring igjen, ler Rømming. Som understreker at hun ikke har brukt egne foreldre og søsken som modeller. Alt som skjer i boken er oppdiktet.

– Men det emosjonelle i romanen er et velkjent landskap for meg – og sikkert for veldig mange andre, sier forfatteren avslutningsvis.

Debutant Ellen Rømming tror mange kan kjenne seg igjen i det emosjenelle i romanen «De ufullendte». (Foto: Heiko Junge / NTB scanpix)

Annonse
Annonse
Annonse