Annonse
– Jeg satt og språkvasket romanen min samtidig som koronaen festet grepet: Plutselig var ikke de tomme bygatene bare fiksjon, sier Per Schreiner som er bokaktuell. Foto: Terje Bendiksby / NTB
Per Schreiner

– Alltid hatt katastrofefascinasjon

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

– Nei, vi trenger vel strengt tatt ikke det, innrømmer Per Schreiner, som legger til at han tror det likevel er ganske vanlig å «lide av» katastrofefascinasjon.

– Det er jo unektelig spennende, det å tenke på hva som ville skje dersom alle disse kompliserte systemene og konstruksjonene våre bare raste sammen. For hva blir igjen da? Hvem er vi i en verden som er strippet for alt vi tar for gitt av varer og tjenester?

– Og så har du alle prepperne og dommedagsprofetene som kanskje til og med er ørlite grann skuffet over at verden fortsatt består slik vi kjenner den, fortsetter Schreiner over kaffekoppen. Septembersola står lavt inn i kafeen og høstløvet er i ferd med å kle gatene utenfor. I Schreiners roman er gatene tomme – som de var under koronanedstengingen i mars og april.

– Jeg satt og språkvasket romanen min samtidig som koronaen festet grepet: Plutselig var ikke de tomme bygatene bare fiksjon. I de stille dagene i mars og april var det å gå ut i Oslo som å gå rett inn i romanen jeg holdt på med, sier forfatteren.

Humor og mørke

Som manusforfatter har Per Schreiner vært på banen med alt fra hørespill og teaterdramatikk, samt at han har levert manus til kinofilmer som «Den brysomme mannen» og NRK-serien «Kampen for tilværelsen». I 2015 kom den første romanen fra ham, og siden har det blitt en ny kritikerrost roman hvert år, bøker som er beskrevet som både humoristiske og rare – og ikke så rent lite mørke.

Årets roman, «Jegere og sankere», er intet unntak i så måte, der vi føres lukt inn i sivilisasjonens fall. Vi møter et knippe karakterer som våkner opp en dag for å innse at stort sett alle mennesker er borte vekk. De gjenværende karakterene var alle outsidere før hendelsen inntraff, og vi skjønner at det er noe som har skjedd som de rett og slett ikke har fått med seg. De har gått glipp av informasjon.

– Så viser det seg at «en ny verden» kan være en bra ting – for noen, sier forfatteren, og trekker fram karakteren Viktor. En dagdriver med stor d, som lar dagene fly forbi mens han ser på TV, er på nettet eller får varer på døra av moren sin. Han er ikke noe dårlig menneske, han har bare hatt litt uflaks og havnet litt utenfor.

– En verden med lite folk og null krav til prestisje og vellykkethet viser seg faktisk å være som bestilt for Viktor. Den sosiale angsten forsvinner i takt med de tomme gatene, og de menneskene han etter hvert møter er ikke så ulike ham selv.

– Sårbare

Hvor begynte Per Schreiners undergangsfascinasjon? Kanskje var det da han så «Survivors», en britisk serie fra 70-tallet som på mange måter bringer tankene til det som skjer nå, i 2020?

– Senere har det kommet mange filmer- og serier med apokalypsetema, noen gode og andre litt mindre gode. Men det starter ofte bra, jeg synes ofte det mest interessante er å se karakterene våkne opp til en helt ny virkelighet der premissene er helt forandret. Og det er inn i dette jeg går med «Jegere og sankere». Hvem er vi i en slik situasjon?

I amerikanske filmer og TV-serier blir ofte mennesker forvandlet til psykopater når sivilisasjonen ryker, sier Schreiner – som ikke tror på en slik «Mad Max»-verden.

– Jeg tror vi ville samarbeidet og funnet løsninger, slik vi har gjort så mange ganger før.

Da han begynte å skissere en verden uten nett, infrastruktur, varehandel og helsetjenester så forfatteren ganske tydelig hva vi trenger, og hva vi ikke trenger. Mye kan vi faktisk leve fint uten, slår han fast.

– Tenk bare på en bedriftslogo. Hvor mye penger og ressurser er ikke blitt satt inn på diverse redesign og relansering av logoer. Vi har gjort selv enkle ting veldig kompliserte, mener han – og sier avslutningsvis:

– Og vi har gjort oss veldig sårbare med vår avhengighet av nett og elektronikk. Trenden med å flytte ut på småbruk handler om to ting, tror jeg: Lengselen etter et enklere og mer oversiktlig liv, samt en reell angst å ikke være selvforsynt dersom katastrofen virkelig skulle ramme. Vi så jo under pandemien at det bor en prepper i oss alle.

Annonse
Annonse
Annonse