«Into The Woods»: Undereventyr uten undring

­På Det norske teatret blir vi kjent med Rødhette, som i Sondheim og Lapines amerikanske musikalversjon møter Askepott, stemoren til Askepott og hennes to bortskjemte stesøstre, Jack og hans mor, Rapunzel samt en baker og hans kone, to prinser, en væpner, en heks og en kjempe. De går alle inn i en skog. Resultatet er forvirring.

Med litt godvilje kan man skimte følgende som rød tråd: Reisen gjennom livet, forskjellen på ønsker og virkelighet, forhold mellom foreldre og barn, det forbudte og særlig den forbudte seksualiteten – det siste blant annet representert ved ulven som frister Rødhette i skogen.

Freudiansk

– Dette var flatt. Og ikke minst ganske kjedelig. Eventyrene som stykket baserer seg på er veldig mye mer interessante. Ikke minst er de, i alle fall i de eldste kjente versjonene, mye mer brutale og grusomme enn denne lett komiske og rotete fortolkningen, er den første reaksjonen fra min teatergjest Line Esborg, som er førsteamanuensis i kulturhistorie på Universitetet i Oslo.

– Her manglet både undrene og undringen i undereventyrene, mener hun.

– Mange har oppfattet denne kjente Sondheim-musikalen som en freudiansk lesning av eventyrene. Opplevde du det også sånn?

– Det er ikke urimelig å lese Sondheim og librettist Lapine slik. De legger stor vekt på at barnet – Rødhette – kjemper mot monsteret i seg selv. Det er overtydelig i forestillingen, sier Esborg.

Forvirrende

Hun mener oppsetningen er forvirrende fordi skikkelser fra ulike eventyr sys sammen uten at det lett å oppdage noen bakenforliggende tanke, og overtydelig fordi enkeltelementer ble servert i store bokstaver. Vi kjenner igjen aktørene og eventyrene, men de settes ikke sammen til en meningsfull ny eller helhetlig fortelling.

– Det lar seg jo gjøre. Et godt eksempel er den europeiske filmen Tale of Tales (2015), som hadde gjort nettopp det. Den er bygget på Giambattista Basiles napolitanske eventyrsamlinger, som utkom på 1630-tallet. Her finner vi for eksempel Rapunzel og Askepott i det som med rette kan kalles en skrekkversjon av barndommens fortellinger. Det var noe lignende Into The Woods i henhold til reklamen skulle være, påpeker hun

– Flere av de andre skikkelsene er dessuten seksualisert i denne musikalen, ikke bare ulven, men også heksen, Askepott og de to prinsene. Det siste var riktig morsomt gjort, synes jeg, ved at blinkende penisbeskyttere var en del av prinsenes kostyme. Rent visuelt var oppsetningen flott. Aller best gjennom fotografens blikk slik vi får ta del i stykket gjennom det trykte programmet. Coveret her, med en flagrende rød kappe løpende på vei inn i en mørk skog, er i motsetningen til musikalen, fabelaktig.

Ulven et høydepunkt

– Ulven var velspilt, av Pål Christian Eggen, og morsom?

– Han var et høydepunkt i en oppsetning hvor ikke alle var så flinke verken til å spille eller synge – med hederlige unntak som heksen Heidi Gjermundsen Broch og ikke minst Askepott Mimmi Tamba. Ulven er god, og skummel midt i det komiske. Derfor fungerer den skikkelsen.

– Når ble eventyrene «snille»?

– De har kanskje aldri blitt helt «snille». Det vil si, eventyrene publiseres i mange varianter, men er jo fremdeles fulle av brutalitet. Folk som kastes i ormegårder eller får stukket ut øynene, det siste skjer også i denne sceneversjonen.

– Men 1600-talles versjoner av franske og italienske versjoner av klassiske eventyr var kanskje mer brutale enn senere versjoner skapt under romantikken. Fra 1900-tallet og til i dag er eventyret først og fremst regnet som litteratur for barn, legger hun til.

Neppe sexfortellinger

– Er det generelt mye farlig sex – eller sex overhodet – i eventyrene?

– Det enkle svaret er nei. Det er etter Freud at folk nokså automatisk regner med at når en ung jente møter en ulv i en skog, må det ha noen med Rødhettes gryende seksualitet å gjøre – enten at han forsøker å forføre eller voldta henne, eller at hun er tiltrukket av ham. Eller begge deler, som i denne oppsetningen.

Esborg tilføyer at det finnes seksuelt eksplisitte eventyr også, men det er en helt annen gruppe enn disse under-eventyrene vi ser på scenen på Det norske teatret.

– Er det noen felles moral eller noe som man kan trekke ut av eventyrene som gjelder til alle tider og steder?

– Ja. At det gode seirer og de onde får sin straff. Motivlikheten verden over er så slående at det er laget egne internasjonale typekataloger. Men hvilke det blir lagt vekt på i det enkelte eventyr, og i hvilken rekkefølge, varierer. Skoen som bare passer Askepotts fot for eksempel: I en kinesisk versjon av eventyret, som er svært gammel, kan det ha vist til idealet om at kvinner skulle ha ekstremt små – bundne – føtter. I den franske 1600-talls-versjonen av samme eventyr er skoene laget av glass, fordi glassmakerlauget var spesielt viktig.

Esborg påpeker at det er vanskelig å datere opphavet til eventyrene.

– Jakten på urformen av det enkelte eventyr er ikke lenger vitenskapelig interessant. Det vi vet er at det er en gammel muntlig fortellingssjanger, som ble fortalt fra slektsledd til slektsledd.

Ulike tider og steder

– Det er litt uklart i hvor stor grad «Into the Woods» er basert på den freudianske eventyrforskeren Bruno Bettelheim eller ikke. Det står så på Wikipedia, og Bettelheim er nevnt som bakenforliggende i for eksempel kritikken i New York Times. Men så benektet Sondheim det selv i en artikkel i samme avis. Hvordan opplever du det?

– Bettelheim er jo omdiskutert og til dels diskreditert av ettertiden. Men det er i hvert fall sannsynlig at skaperne av musikalen ble påvirket av en type psykoanalytiske fortolkningene av eventyr, som Bettelheim var den fremste eksponenten for, sier Esborg og tilføyer:

– Jeg kjenner at jeg blir sliten av den slags. Men her er det to konkurrende skoler i eventyrforskningen: de som leser dem i et psykolanalytisk perspektiv og de som har et kulturhistorisk blikk på eventyrene.

Hard hverdag

Fra et kulturhistorisk perspektiv mener Esborg det er vanskelig å si noe generelt om hva eventyr «betyr», uten fullt ut å ta hensyn til den kulturelle og historiske konteksten for når og hvor de ble nedskrevet, i hvilken tid og på hvilket sted. Et eksempel på det er kulturhistorikeren Robert Darntons arbeider.

– Og hva er det som kjennetegner eventyrene for Darnton?

– Eksempelvis at eventyrene er brutale og grusomme fordi de ble til i samfunn der hverdagen for mange var brutal og grusom. At hverdagen var hard. At mange eventyrkarakterer reiser av gårde for å søke lykken for eksempel, viser etter Darntons mening tilbake på historiske realiteter, som migrasjon. De måtte unnslippe fattigdom og nød.

Det kan vi også se referanser til i den norske tradisjonen: at aktørene refererer til et standssamfunn med ulike vilkår for folk.

For Esborg kjennetegnes eventyrene først og fremst av at de har sin egen logikk som gjør livet konsekvent og rettferdig på et vis. Slik sett er de moralske fortellinger der de gode får sin lønn og de onde straffes.

– Eventyrene tar utgangspunkt i det realistiske, men vil i løpet av fortellingen gå over i det eventyrlige og dermed sprenge virkelighetens rammer. Her et sted ligger under et undereventyr, som gjør det til en internasjonal historisk sjanger som fortsatt evner å engasjere og underholde. Det ser vi for eksempel gjennom alle de ulike populærkulturelle variantene i dag, som musikal, film, gaming og i sosiale medier. Men kanskje trenger ikke vår forståelse av dem styres i så sterk grad som Into The Woods forsøker å gjøre?

Bare moderat lykkelige

– Første akt i musikalen på Det norske teatret ender med at alle blir lykkelige og lever godt alle sine dager. Askepott og Rapunzel får hver sin prins. Heksens forbannelse opphører, og bakeren og hans kone får sitt etterlengtede barn. Men annen akt og ender mer tvetydig – noen dør, andre får det trolig bedre. Tror du skaperen av musikalen ville «kritisere» eventyrene og peke på at alt ikke går godt her i livet? Og er ikke det i så fall en litt naiv kritikk?

– Det kan virke sånn. Det er jo en kritikk som baserer seg på en tro på at vi leser eventyr som om det skulle vært realisme. Men det gjør vel knapt noen, påpeker folkloristen.

– Selv små barn skjønner at en fortelling som begynner med «det var en gang» er et eventyr. Barn oppnår tidlig den genrekompetansen, tror jeg.

Hun mener at det å vise frem at eventyr ikke er virkelighet, er å slå inn åpne dører.

– Jeg kan forstå at de forsøker å leke med eventyrkonvensjonene. I eventyrene er moralen klar: Det gode seirer, og det onde får sin velfortjente straff. I det virkelige livet er det ikke så enkelt. Musikalen leker med denne ambivalensen. Men risikerer dermed også å forenkle.

Disney

– Går stykket til felts mot en Disney-inspirert forestilling om eventyr, som uansett ikke er de norske 2022-talls tilskuernes oppfatning av eventyr? Er denne Sondheim-versjonen egentlig litt utdatert?

– Jeg aner ikke hva Sondheim måtte mene om Disney. Men hvis man ønsker å modernisere eventyr, tror jeg det er flere alternative måter å gjøre det på. Den nye norske filmen «Tre nøtter til Askepott» i Cecilie Moslis regi, fremstår for eksempel som en moderne klassiker, der den tsjekkiske Askepott-versjonen (Popelko) er godt gjenkjennelig, samtidig som eventyret fortelles i en ny 2021-variant.

Når musikalen Into The Woods mottar lunken kritikk ute og hjemme, både som film og på teater, tror Esborg at det først og fremst handler om mangelen på et klart narrativ.

– Stykket er lansert som en skrekkversjon av kjente fortellinger. Det eneste skrekkelige her er at vi til tross for gjenkjennelsen ikke blir særlig grepet, avslutter Esborg.