Teaterstykket «I disse dager»: Hverdagslivet under nedstengningen

­En stor mann gjør bevegelser som en katt som slikker seg. En datter ligger i sengen og vil ikke stå opp for å gå på skolen og ha spanskprøve. Hun blir vekket av at moren kaster seg ned og kiler henne.

Trafikken går i en rundkjøring i loop på film på bakscenen. En mann med sykkelhjelm blir «påkjørt» av bestemoren til piken i sengen. Hun kjører ham til barnevakten. Det er hun som eier katten. Mannens kone ser hendelsen og misforstår, hun tror mannen har en affære med den eldre kvinnen.

Moren til piken i sengen viser seg å ha et galleri, hun flørter med en kvinnelig kunstner. På radioen sier typiske NRK-stemmer noe NRK-aktig om verden langt der borte, pluss bittelitt om politikken her til lands, når det ikke synges Joni Mitchell-sanger.

Radiostemmen forteller søvndyssende om merkelige og ulogiske koronasrestriksjoner – blant annet om hvem vi kan drikke vin sammen med og når. Kun portugisisk vin på søndager, får vi høre. Dessuten avhenger det av postnummeret – ikke alle får lov til å konsumere alkohol, får vi vite. En ung mann med fremmed aksent lengter etter å gå i dyrebutikken og se på mus og undulater på vei hjem fra jobb. Han har selv en fugl som heter Gul. En anelse satire her: Torbjørn Egner med et touch av Orwell.

Og livet går sin gang. Iblant drikkes det kaffe.

Uten sosiale regler

– Er dette Norge i dag, eller er et godt bilde Norge under koronaen, som teatret jo gjør et visst poeng av i omtalen av stykket?

– Ikke Norge under koronaen, slik jeg kjenner det. Men det er en slags komedie, og det er om å være norsk. Jeg må tilføye: tror jeg, for det er ikke mitt norske dagligliv. Det ligner i hvert fall veldig lite på dagliglivet i de områdene i Midtøsten som jeg kjenner godt og har bodd i i mange år, sier Wikan.

– Hvordan det?

– Ved at personene vi vi møter på scenen ikke følger noen sosiale regler. Du ser det til og med i bevegelsene, de slenger med armene, kaster seg rundt. I Egypt og Oman, hvor jeg har bodd i flere år, er kvinnene mer behersket. De har verdighet. Kvinnene beveger seg langsomt. Verdighet er noe som piker og kvinner lærer fra de er små, det blir en del av dem – i hvert fall i middelklassen, i fattigstrøkene er det litt annerledes.

De snakker mindre om seg selv i Midtøsten og er mer oppmerksom på de andre – her snakket de om seg selv hele tiden. Disse norske menneskene spiller seg selv ut over en lav sko. Og det er ingen forskjell på mor og datter her, de er nesten like tenåringsaktige.

Feelgood

Datteren på scenen er giddalaus. Hun ligger og vrir seg og greier ikke å dra seg opp av sengen. Skjønt det siste var kanskje ment å være en effekt av koronaen.

Mange unge ble jo sterkt påvirket, påpeker Wikan.

– Men det var ingen angst der, bare jevn hverdag? Og ofte litt koselig, som i en amerikansk «feelgood»-film?

– Ingen angst. Bestemoren viste seg å ha kreft, men det var lite snakk om det, bare litt på slutten. Og alle omfavnet hverandre til slutt, og så begynte det å snø.

Vi så fragmenter av den presumptivt normale hverdagen, av livets små om store gleder. Det var hyggelig, godt spilt, med glimrende scenografi, mener Wikan.

– Jeg anbefaler det gjerne, men ikke til noen som vil kommer mer på innsiden av livet under koronaen.

– Feelgood med en anelse covid?

– Godt observert! Jeg likte katten Dostojevski. Jeg har selv katt, og mannen som spilte ham fikk godt frem det feline. Jeg likte hvordan de illuderte bilkjøring og den lille NRK-satiren, hvor de virkelig fikk radiostemmen fint frem, tilføyer hun.

– I programmet står det: «Dei augneblikka når alt stoppar opp, når døden kjem nært oss, det er vel da vi elskar livet og kvarandre aller høgast. Dei stundene vi plutseleg ser oss sjølve og alt det merkelege vi strevar med og held fast i; da ler vi gjerne.» Kommentar?

– Jeg oppfattet ikke at det handlet om døden, overhodet ikke. Men hvis du tar bort de få ordene, er kanskje beskrivelsen dekkende. I vår tid er vi for øvrig besatt av døden, uten at jeg helt vet hvorfor. Dette har foregått fort. Da min mann døde i januar 2016, var det ingen som snakket om døden. Nå snakker vi om den hele tiden. Kanskje det allikevel har noe med koronaen å gjøre?

Stille og langsomt

– Det var mye korona-relatert som de ikke tematiserte her. De kunne for eksempel ha vist barn som ble utsatt for voldelige foreldre da de ble holdt tilbake fra skolen i nedstengningsperioden?

– Dette var heller ikke noe tema i stykket vi så, og heller ikke alle de som ikke fikk dekket sine sosiale behov, og hvordan mange av dem ble fortvilet. Det var ikke et sånt stykke. Det var ikke noe som berørte. Jeg tror ikke det var meningen at vi skulle berøres, men at vi skulle finne det morsomt og kanskje kjenne oss litt igjen.

– Det siste gjorde ikke du. Hvordan var din korona?

– For meg var livet under koronaen stille og langsomt. Det var et ensomt liv. Det var dét koronaen gjorde med våre liv, den introduserte langsomhet og fortvilelse og depresjon, sier emerita-professoren.

– Var korona-nedstengningen vanskelig for deg personlig?

– Å ja, forferdelig. Jeg er vant til å gå på kontoret hver dag, lørdag og søndag også. Sånt har stor betydning når man bor for seg selv. Den viktigste personen under mitt liv under covid, var ekspeditøren på Joker på Bislet. Han var min mest regulære sosiale kontakt under to år. Og jeg har aldri vekslet et ord med denne mannen utover at han sier prisen og spør om jeg vil ha plastpose, og så betaler jeg og sier takk.

– Dette er ikke en type historie som fortelles så ofte?

– Jeg har aldri sett det i mediene! Jeg hadde regnet med at når covid var over, ville vi få en strid strøm av historier om mange slags følger av pandemien, fra forfattere, i akademia og i mediene.

– Nå lurer jeg å om det aldri kommer. Det virker som om Ukraina – som selvsagt er veldig viktig, men noe annet – har tatt over all oppmerksomhet slik at koronahistorien aldri blir skrevet. Den store påvirkningen den har hatt på livet til alle aleneboere, men også på barn og unge, blir kanskje aldri utforsket.

Pliktoppfyllende nordmenn

– Husker du at vi to møttes tilfeldigvis utenfor en blomsterbutikk i mars 2020, samme dag eller noen dager før den første nedstengningen, og begge lurte på hva i all verden som var i ferd med å skje i vårt hittil frie samfunn?

– Det husker jeg godt. Mange av skrekkhistoriene vi fikk høre om hvordan vi kom til å dø, viste seg å være vilt overdrevne.

– Var du selv i eller etter koronatiden personlig i kontakt med folk som led veldig, som det gikk veldig utover, enten medisinsk, sosialt eller økonomisk?

– Jeg var i personlig i kontakt med en kvinne i Storbritannia, som døde i sommer. Hun sluttet å ta til seg føde og døde i løpet av noen uker. Sønnen hennes, som hun ikke hadde sett på 18 måneder på grunn av reiserestriksjoner, mente årene under koronaen hadde gjort henne så deprimert at hun ikke ville leve lenger. Det var jeg enig i.

– Burde vi ha vært mer sinte, og mindre lydige, under nedstengningen?

– Ja, det synes jeg. Jeg var i opposisjon. Jeg gikk aldri med munnbind og var veldig overrasket over hvor pliktoppfyllende nordmenn viste seg å være. Jeg hadde ikke trodd de skulle ta på seg munnbindene i løpet av null komma svisj med en gang de ble spurt om det. Vi fikk høre at uten munnbind kunne du smitte bestemoren din. Vi skulle skremmes, og mange ble skremt.

– Myndigheter ønsker kontroll

– Hvorfor tror du myndighetene ønsket å skremme oss og gjøre oss lydige?

– Jeg tror jeg at myndigheter i sin alminnelighet liker å kontrollere sine befolkninger. Vi har en illusjon i våre skandinaviske samfunn om at vi er unntatt fra dette, om at våre myndigheter er helt annerledes. Men våre myndigheter er kontrollfriker, som andre lands myndigheter.

– Hos oss i Norge var myndighetene dessuten desperate fordi de visste at de ikke hadde utviklet intensivkapasiteten slik de burde. Denne forsømmelsen går langt tilbake. De ville skjule at de hadde sviktet, og påla oss borgerne byrdene i stedet.

– Burde noen ha skrevet et stykke om dette i stedet?

– Ikke i stedet. «I disse dager» er helt greit som underholdning – for jeg ser på det som underholdning. Det var velspilt, og jeg synes ikke jeg har kastet bort tiden ved å se det. Jeg synes det var et fint stykke. Jeg syntes fargene i stykket var flotte. Og trærne. Jeg moret meg, og det er ikke så ofte jeg gjør på teater. Dessuten var det et stykke til undring. Jeg satt og lurte på og lurte på hva det egentlig var som skjedde: Hva var dette for slags liv?

– At et teaterstykke skaper undring, er jo flott, spesielt om alminnelige liv. Jeg tror på sett og vis stykket tok hverdagslivet på kornet, og at kanskje mange andre enn du og jeg ville kjent seg bedre igjen. Noe av livet i Norge, med eller uten korona, var tatt godt på kornet. Men noen andre enn denne forfatteren kan gjerne skrive et annet stykke om korona og nedstengning – og ta noe annet på kornet.