– De voksne gråter ofte gjennom hele forestillingen, mens barna ler

– Ikke et vondt ord om «Karius og Baktus» eller «Hakkebakkeskogen», men dette, teatersjefer, dette er å utvise stort mot på barnekunstens vegne, skrev NRKs anmelder i sin omtale av «Karons sandkasse».

Forestillingen, som er noe så uvanlig som en teateroppsetning for barn og unge om døden, er satt opp av Teater Innlandet.

Det er en historie om hvordan barn møter døden, skrevet i samarbeid med to barn som selv har mistet et søsken, og av to foreldre som har mistet et barn.

Den er fortalt gjennom barnas eget språk, og ønsket har vært å lage en hyllest til barns evne til lek og fantasi i møte med det aller vanskeligste.

Et alvorlig bakteppe

Teatersjef Thorleif Linhave Bamle mistet i 2016 sin kone etter kreftsykdom. De hadde en datter som da var to og et halvt år gammel. Hans samtaler med datteren både under sykdomsperioden og etter at kona og mammaen døde, ga ham mye innsikt i hvordan man forholder seg til noe så vondt. Datteren ga ham perspektiver på dette som han så på som veldig verdifulle.

I 2017 døde sønnen til Miriam Prestøy Lie og Torkil Sandsund, to teaterdramatikere og regissører fra Dale i Sunnfjord.

Ett år etter dette tok Linhave Bamle kontakt med disse to, og oppfordret dem til å skrive et teaterstykke om barns forhold til sorg og død.

– Da jeg fikk jobben som teatersjef, sto det klart for meg at de var de rette til å skape en forestilling av barn, for barn og et tema som vi normalt skåner barn for – døden, det eneste sikre i livet. Dette er et tema jeg har berørt før også i min egen regikarriere. Jeg mener bestemt at vi har tatt livet av døden i samfunnet, sier han.

– Det gjør noe med oss som mennesker og som samfunn jeg ikke tror er bra. Heldigvis er dette i endring, men stadig blir de døende «stuet» vekk på institusjoner. Her mener jeg at teateret har en unik posisjon og mulighet til å løfte et tema på en måte som inviterer publikum inn i en scenisk verden som åpner for egne tanker og følelser på en ufarlig måte.

Gravde i egen historie

– Thorleif tok kontakt med oss i 2018. Einar døde i 2017, forteller Sandsund, som har regissert stykket og skrevet manus sammen med kona.

– Det var litt tidlig for oss akkurat da. Men tanken lå der og godgjorde seg en stund, og etter hvert fikk den fotfeste.

Rett før Einar fylte to år, fikk familien beskjed om at han hadde en sjelden og alvorlig nervesykdom. Gradvis ville han miste alt, og Einar døde da han var bare fire og et halvt år gammel.

Prestøy Lie og Sandsund satte seg ned og snakket om hvordan de ville gå fram. De hadde jobbet sammen om en forestilling før, Urmakarens hjarte fra 2012, også den om døden.

– Men vi var veldig usikre på hvordan vi skulle løse dette. Da vi begynte å grave i vår egen historie, fant vi mye. Spesielt i Einar og søsteren Astrids lek.

Einar levde livet på sine helsemessige premisser selv om han ble svakere og svakere. Han lekte, og barna rundt ham lekte med ham.

– Jeg dokumenterte veldig mye i denne perioden, jeg filma mye. Det var jo en tid der vi følte at livet var fint, samtidig som vi visste at vår tid som familie med Einar var begrenset. Da det oppsto fine leker og tanker fra ungene, satte jeg ofte på opptak, med en tanke om at jeg ikke ville miste det, sier Sandsund.

– Så vi oppdaget ganske fort at vi hadde veldig mye. Jeg hadde jo ikke tenkt at dette skulle brukes til noe på noen måte, men dette begynte jeg etter hvert å transkribere.

Manuset til Karons sandkasse er i stor grad basert på samtaler med barna og opptak av leker Astrid og Einar hadde sammen før han døde, eller som lillebror Johannes og Astrid har delt i etterkant.

Barna har såpass stor del i hvordan stykket har blitt og utformingen av manus, at det er hele familien Sandsund Lie som gis kreditering for teaterstykket.

Lekens kraft

Dette har resultert i en forestilling som har blitt en hyllest til lekens verdi og magi for å takle sorgen.

Forestillingen hadde premiere i Hamar kulturhus 24. februar, og den har nå akkurat avsluttet turneen i Innlandet. I mai vil den igjen bli satt opp i Hamar kulturhus, og så blir den en del av Heddadagene i Oslo i juni. Da skal den spilles tre ganger på Det Norske Teatret 10. og 11. juni.

– En del scener er basert på konkret lek, konkrete dialoger og samspill, mens andre ting har kommet til oss, forteller Sandsund.

– Men kilden og opphavet er familien. Forestillingen er ikke biografisk, den skildrer en annen situasjon, den handler om to søstre, osv. Men innholdet og lekens kraft, hvordan leken fungerer når ting er bra, og hvordan den fungerer når ting er smertefullt – og hvordan leken kan bringe noe videre når det virkelige livet kommer til kort – er høyst reell og selvopplevd.

Forestillingen viser hvordan lek fungerer som verktøy og språk når det vanskeligste inntreffer. Om hvordan barn kan snakke om og forholde seg til døden gjennom lek.

– Man kan fortsatt leke sammen selv om noen er på sykehuset eller er borte. Mange av vennene til Einar fortalte oss at de fortsatte å leke med ham etter at han døde. De fortalte om hvordan de snakket med ham, ringte ham, lekte med ham, sier Sandsund.

– Empirien på at dette er virkelighet, at det er slik det foregår, at det fortsetter selv om en er død, den har vi.

Respons

«Karons sandkasse» er en familieforestilling, men anbefales til barn over fem år. Dette justerte de etter hvert på grunn av noen emosjonelle og sterke scener, forteller Sandsund.

Hele stykket foregår i en sandkasse. Maja og Lille er søstre og leker ofte sammen i sandkassen. Lille får etter hvert problemer med å gå og bevege seg like lett som Maja gjør. Men de leker like fullt, og leken er like naturlig selv om Lille snubler og etter hvert må sitte i rullestol.

I sandkassa etablerer de en fantasiverden der tussimussene bor, som blir levendegjort på scenen.

En av tussimussene blir også syk, og under forestillingen dør både søsteren og den ene tussimussen. Når dette skjer, skildres en stor, voldsom snøstorm.

– Responsen har vært nesten overraskende, forteller Sandsund.

– Vi trodde det skulle bli en vanskelig scene, men barna reagerte helt annerledes enn vi hadde sett for oss. Det virker som flere nesten opplevde scenen som befriende, de lo og tok det som en fest, nærmest.

– De voksne gråt, mens barna lo. De voksne har nok ofte grått gjennom hele forestillingen, forteller han.

Linhave Bamle opplevde det på samme måte.

– Responsen har vært fantastisk, forteller han.

– Barn som ler og lever seg inn i forestillingen og som er uredde og nysgjerrige på døden i etterkant. De voksne er nok noe mer «dratt» når de kommer ut. Våte øyne og beretninger om en svært sterk opplevelse. Det er jo også ganske fantastisk at en forestilling kan nå så sterkt inn til så ulike aldersgrupper, sier han.

– Tydelig skrevet av noen som har levd dette livet på innsiden

– Ut fra perspektivet å leve med et sykt barn og med søsken, er det helt tydelig skrevet av noen som har levd dette livet på innsiden.

Det sier pedagogisk-psykologisk rådgiver, forfatter og foredragsholder Eline Grelland Røkholt. Hun har blant annet arbeidet i over tjue år i spesialisthelsetjenesten med sorgstøtte til barn og ungdom og deres familier, og selv utviklet metoder for sorgstøtte til små barn. Gjennom disse årene har hun også skrevet artikler og undervist om barn og sorg, og bidratt som forfatter i flere bøker.

– Det er nok nærmest en nødvendighet, for å få til en så bærende dynamikk. Gjennom forestillingen var det mange øyeblikk og detaljer som nok betyr noe eget for dem i publikum som har egne erfaringer med dette selv, men som er tilgjengelige som læringspunkter for alle. Særlig gjelder det hvordan Julie og Sunniva utøver sine roller, med bevegelser og små grep som søsken som lever dette livet selv vil kunne speile seg i.

– Etter min mening er det en helt fantastisk forestilling, så enormt rørende og fortreffelig formidlet.

Hun er selv også mor til et barn som var alvorlig syk i sin levetid, og som døde ti år gammel for noen år siden.

– Hans storebror var med og så på forestillingen, og elsket den, forteller hun.

Respekt for barn som pårørende og etterlatte

– Som fagperson må jeg si at de grepene som er gjort rundt dødshendelsen og utover bare var så modig, og en så tydelig vurdering av å ikke pakke tap og sorg inn i rosa emballasje, som gjerne gjøres fordi vi voksne ikke orker ta inn over oss barns lidelse.

Hun sier videre at forestillingen viser en sjeldent god respekt for barn som pårørende og etterlatte.

– I et tradisjonelt og foreldet perspektiv på sorg anses jo gjerne barn, særlig under 6-8 år, til å være for små til å forstå hva døden er, at de ikke riktig erkjenner tapet osv. Men i nyere sorgteori og forskning vet vi mye om at små barn trenger dialog med andre rundt seg, og at forståelse er noe som blir til gjennom kommunikasjon.

Barn har også mange tanker om døden når de sørger, hvor er den som døde nå, kan man føle at man snakker til den man har mistet, osv. Det er en helt vanlig sorgreaksjon for yngre søsken at de leker at de leker med sitt avdøde søsken, forteller, forteller Grelland Røkholt.

De kan ofte kle seg i sitt søskens klær om mulig, de kan si at de skal leke med sitt søsken, og særlig det siste tolkes jo gjerne av voksne som at barnet ikke forstår at søskenet ikke kan komme tilbake.

– Som fagperson tenker jeg imidlertid at det handler om barns utvikling av språk, og barn i førskolealder formulerer seg ikke grammatikalsk med «jeg skal hjem å leke at jeg leker med mitt avdøde søsken». De vil heller bare si «jeg leker med.. og gjerne søskenets navn». Så små barn blir ofte undervurdert både som sørgende, og i sin forståelse både i sykdomstid og som etterlatte, sier hun.

– Forestillingen løfter frem og gir nettopp denne relasjonen og posisjonen fremste rolle. Foreldrestemmen er i bakgrunnen, hvilket også er et godt grep, fordi foreldrene gjerne ellers sees som de mest sentrale i relasjon til det syke barnet.

Viktig å invitere til samtale

Hun sier det er viktig å følge barnets tempo når det gjelder sorgstøtte til barn.

– Med det mener jeg at vi skal være åpne og sannferdige og fortelle barnet nok til at de forstår sin egen tapshistorie – hva har det opplevd, sett, vært med på, hva lurer det på, hva tenker de på og er opptatte av om tapet og den som de mistet. Samtidig er det så avgjørende å være sensitiv for om barnet trenger å snakke om helt andre ting i øyeblikket, hvor mye de makter å fokusere på tematikken, hvor fordypet går barnet selv inn i den samtalen, og det å justere seg etter det, sier hun.

– Det kan være så mye jeg som voksen kan være opptatt av å formidle, men det vesentlige er jo å følge barnets eget perspektiv. Hva er det de er opptatt av?

En annen ting som ifølge henne er viktig er god tilrettelegging. Små barn og gjerne mange større barn også, klarer ikke ta frem det de bærer på i bare verbale samtaler med voksne. De kan trenge tilrettelegging med for eksempel tegning, bruk av ord, bilder og konkreter som formidler hva sorg er, og som barnet kan kjenne seg igjen i.

– Først da klarer de å si noe eget som sin historie. Jeg har opplevd toåringer som med god tilrettelegging er svært adekvate og filosofiske i sin dialog om helt eksistensielle ting, sier hun.

– Forestillingen er således en slik konkretisering, som inviterer til samtale. Er det for eksempel lov å lage så mye tøys og fantasi om døden? Hva tenker barnet selv? Vi voksne er generelt altfor lite flinke til å invitere til slike samtaler, til å tegne osv. I sorggrupper for barn på Ahus, brukes for eksempel metoden med å skrive eller tegne en beskjed til den som døde i et papirfly og så sende det ut i luften som post. Så god tilrettelegging, men også et kunnskapsbasert og godt fundamentert opplegg er viktig for et godt sorgstøttearbeid til barn.