Her er Kateryna Didenko som den svarte svanen, Odile, i «Svanesjøen» – som nå blir å se på nær 20 norske scener over hele landet.
Foto
Kseniya Orlova

De bruker ballett og klassisk musikk som sine våpen i kampen for Ukraina: – Kulturen vår lever

Publisert: 30. mars 2022 kl 06.33
Oppdatert: 30. mars 2022 kl 06.33

Det sier den ukrainske ballerinaen Kateryna Didenko om rollen i «Svanesjøen», som hun skal danse seg rundt Norge med fra 1. til 30. april. Hun er på solidaritetsturné med The Kyiv Grand Ballet, som vil opptre på nær 20 norske kulturhus og scener.

Ballettensemblet var i ferd med å avslutte Europa-turneen i Frankrike da Ukraina ble invadert. Mens noen av de mannlige danserne dro hjem for å forsvare landet mot de russiske angriperne, er resten av danserne nå flyktninger i andre land – mens byene der hjemscenene deres ligger bombes sønder og sammen.

Men solidaritetsturneen gir ikke bare danserne sårt tiltrengte midler og inntekt til hjelpearbeid, forklarer Kateryna Didenko overfor NTB:

Kulturen lever

– Det er vanskelig å danse og vite at du ikke har et hjem lenger. Men jeg fortsetter å danse – for med dansen kan jeg snakke med menneskene som kommer for å se oss. Snakke med mine armer, mine ben, mine bevegelser, min sjel. Det er derfor jeg går på scenen – for å fortelle flest mulig om hva som skjer i Ukraina, sier ballerinaen.

– Dansen vår viser at vår kultur er levende. Russerne bomber landet vårt og husene våre, teatrene våre, kirkene våre. Men kulturen vår, som er inni oss, inne i sjelene våre, er levende. Vi må vise den frem – for på den måten vise at vi lever og at de ikke kan drepe oss som folk. Vi er her fremdeles. Men vi må også fortelle om at vi trenger økonomisk hjelp til å overleve.

Kateryna Didenkos foreldre er fra Kharkiv, den storbyen som først ble angrepet. Allerede første dagen av krigen ba hun foreldrene sine om å reise til besteforeldrenes hjemsted, langt vekk fra Kharkiv.

– De er fremdeles der. Faren min er 58 år og kan ikke forlate landet. Ektemannen min er i Kyiv. Det er veldig vanskelig, sier Didenko.

«Er du fremdeles i live?»

Hun og mannen, som heller ikke kan reise fra Ukraina, ble enige om at hun skulle ta med sønnen deres på et år og hans mor til Tyskland. Der bodde allerede søsteren hennes.

– Hele dagen er du på telefonen og spør dine kjære, «er dere fremdeles i live?». Hver dag snakker jeg med foreldrene mine. Om hvor langt unna bombene er, om de hører dem.

Kateryna Didenko sier det er vanskelig å være langt unna hjemlandet, der mennene er, selv om hun sier at hun og de andre kvinnelige danserne fortsetter arbeidet for å vise frem Ukrainas kultur.

– Vi kan danse og samle inn penger til oss og vårt land. Det er viktig. Vi er takknemlige overfor dem som kommer til våre forestillinger. Det hjelper oss å få gå på scenen. Hele tiden håper og ber vi for vårt land, for familiene våre – og for soldatene som kjemper for det, at de skal holde ut. For den rette siden må vinne, sier Didenko på telefon til NTB.

Godhetens seier

Valget falt ifølge Ballet Art Theatre, som organiserer turneen i Norge, på «Svanesjøen» av to grunner: Det er en historie som handler om kampen mellom godt og ondt. Forestillingen i Norge lover å bringe «et symbolsk kunstnerisk uttrykk, som minner om fredens og godhetens uunngåelige seier». Og så er det naturligvis det at «Svanesjøen» danses hovedsakelig av kvinnelige dansere.

– Nå, når alle mennene i Ukraina blir kalt til å forsvare landet sitt med våpen i hendene, og kvinner med barn og eldre flykter fra krigen, blir «Svanesjøen» en oppfordring om fred og et tegn på støtte til ukrainske kvinner som bærer krigens tunge byrde, heter det på Facebook-siden til Ballet Art Theatre.

Ukrainsk orkester også strandet

Et ukrainsk strykeorkester, Kyiv Soloists, er i samme situasjon som ballettdanserne: De satte seg på flyet til Italia på kvelden 23. februar for en to uker lang turné. Få timer senere innledet Russland sin invasjon av Ukraina, og alt ble forandret. Noen av medlemmene – de med småbarn hjemme, tok seg tilbake for å prøve å flykte unna de verste konfliktområdene.

De øvrige musikerne prøver nå å hjelpe sine familier på avstand, samtidig som de samler inn penger til humanitært arbeid i hjemlandet ved å holde konserter. I samarbeid med ulike musikkinstitusjoner i Europa holder de solidaritetskonserter – en av dem 5. april i Universitetets Aula i Oslo.

Dit har Det Norske Kammerorkester med sin kunstneriske leder Pekka Kuusisto invitert Kyiv Soloists til å spille i en felles konsert. Musikken vil ifølge Kammerorkesterets hjemmeside «speile både alvoret i krigen og samtidig løfte håpet som ligger i musikkens kraft» – med verk for strykeorkester så vel som folkemusikk og musikk av ukrainske komponister.

Ikke ofre

Orkesterets fiolinist Kateryna Mysechko drømmer om igjen å spille i Ukrainas konserthus og operaer – «uten russiske bomber», sier hun til TT. I disse dager skulle en stor klassisk festival foregått i hennes fødeby Kharkiv. I stedet spilte hennes musikervenner en «konsert mellom eksplosjoner» i et av Kyivs ly for bombene, en undergrunnsstasjon.

– Musikk er ikke mat eller penger, men den er mat for vår sjel og våre hjerner. Den hjelper med å roe og helbrede mennesker, sier hun til TT.

Hvorfor Kyiv Soloists fortsetter å spille som flyktninger utenlands, forklarer kunstnerisk leder Anatoliy Vasilkivskiyj slik overfor TT før et knippe konserter i Sverige, der blant andre ABBA-Benny Andersson spilte med:

– Vi har bestemt oss for at vi vil fortelle for hele verden om Ukraina. Vi ser at mange, særlig i Russland, ikke vet sannheten om det som foregår. Det er vanskelig å forstå årsaken til denne krigen, siden det ikke finnes noen. Russlands argument om nazister i Ukraina er ganske enkelt ikke sant, og det vil vi få frem. Vi vil ikke fremstå som triste ofre for omstendighetene. Vi ser det i stedet som om vi har et oppdrag om diplomatisk og sannferdig forsøke å informere om situasjonen.