Skuespiller Iselin Shumba (bildet) er blant flere som reagerer på teater-Norges mangel på tenking rundt mangfold. Her er hun under #Metoo-arrangement på Youngstorget i 2018. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Kritthvite nominasjoner

– Hedda-juryen må ut av komfortsonen

Publisert: 5. juni 2020 kl 10.23
Oppdatert: 5. juni 2020 kl 10.23

– Juryen må ut av komfortsonen og begynne tenke annerledes om hvordan de nominerer, mener Cliff Moustache, kunstnerisk leder for Nordic Black Theatre til Klassekampen.

Han reagerer på at juryen som utnevnte nominasjoner til Hedda-prisen ikke har nominert en eneste scenekunstner med flerkulturell bakgrunn. Selv har han tidligere sittet i Hedda-juryen som i dag består av kun hvite medlemmer. Et sted å begynne er å sørge for at det finnes medlemmer i juryen med flerkulturell bakgrunn, påpeker Moustache.

Juryens talsperson, teateranmelder Jan H. Landro, mener på sin side at mangfold ikke er noe juryen bør vektlegge når de legger frem nominasjoner. Landro sier til Klassekampen at «vårt mandat er å se etter kvalitet» og at det ikke er juryens jobb å «lete etter kandidater i ulike grupper for å skape større mangfold».

Ansvarsfraskrivelse

Teaterviter Deise Faria Nunes kaller Landros uttalelser for ansvarsfraskrivelse. Hun mener juryen må vektlegge det frie feltet og ikke bare se på de etablerte institusjonene – noe Landro tilbakeviser at juryen ikke gjør. Nunes får støtte av teaterkritiker Chris Erichsen som også mener juryen har en «gammeldags» måte å tenke kvalitet på.

– Juryen holder seg innenfor et veldig smalt spekter av institusjonell scenekunst, med et veldig ensformig kunstsyn. Det handler ikke bare om etnisitet. De ser ikke queer, de ser ikke flerreligiøse og de ser ikke bredden av estetiske uttrykk, sier Nunes til Klassekampen.

Dyptpløyende problem

Skuespiller Iselin Shumba påpeker at problemet stikker mye dypere enn nominasjonene til Hedda-prisen.

– Problemet er ikke Hedda-nominasjonene. Problemet er at folk som meg ikke spiller Hedda Gabler uten at det i så fall blir rollens karaktertrekk, sier hun til Klassekampen og legger til at det er på høy tid at norsk teater kvitter seg med «dyptpløyende diskriminering»:

– Skal vi bli kvitt rasismen, må vi starte med å se på hva som skjer på vår egen arbeidsplass.