Skuespiller, forfatter og klimaaktivist

– På en måte synes jeg all kunst bør handle om klima. Alle utslipp burde stoppet tvert, så kan vi diskutere hva vi skal gjøre. Dette er så gjennomgripende. Vi er en helt ny situasjon i menneskehetens historie. Alle bør snakke om klima.

Birgitte Larsen sier dette litt ute i samtalen. Hun har sittet overfor meg og snakket lavmælt og nyansert om andre tema en times tid. Men det er noen tegn, hvis man ser nøye etter: Den lange røde boblekåpen som hun forteller at hun har arvet etter sin svigermor, den skal være fra 80-tallet. Etisk gjenbruk, altså. Og ikke minst blikket. Direkte og samtidig rolig og diskret. Alvorlig og utforskende.

Dette er ikke en dame som tar lett på ting eller som skygger unna, skjønner jeg. Selv om ser litt ut som en tander og delikat Rødhette på vei ut i skogen, tviler jeg på om hun vil bli slukt av noen ulv.

Redde verden

Larsen har gjort seg gjeldende som aktivist flere ganger. Kanskje spesielt da hun for fem år siden stilte seg i spissen for en protestaksjon mot at Nationaltheatret skulle samarbeide med Habima, det israelske nasjonalteatret (debatten gikk høyt, men hun nådde ikke frem), og da hun protesterte mot hvor ofte norsk filmindustri flyr til utlandet.

– Selv synes jeg klimakrisen er vanskelig å forholde seg til. Det hele er så digert. Hva hjelper det om jeg som enkeltindivid slutter å hive søplet mitt i plastposer?

– Denne maktesløsheten har jeg skrevet om i det første stykket mitt, som heter Rådyret på den andre siden av elven, som ble vist på den norske dramafestivalen i mai. Det handler om at man legger på en ekstra dose hverdagsliv for å døyve det vi alle, eller de aller feste av oss, vet om klimatrusselen.

–Når ble du politisk aktiv?

– Miljø har alltid vært opptatt av. Jeg har alltid tenkt at jeg har lyst til å forandre verden. Gjøre ting bedre. Den første store enkeltsaken hvor jeg satte i gang noe selv, var Palestinasaken. Grunnen var at jeg for noen år siden, jeg tror det var i 2010, reiste jeg rundt i Israel sammen med to palestinere og spilte et stykke vi hadde skrevet sammen. Vi reiste over alt, inkludert Vestbredden.

– Er norsk teater for lite politisk?

– Jeg tror ikke nødvendigvis at teater skal ha et politisk formål. Teater – og all kunst – er politisk i seg selv fordi kunst fremhever verdier som ikke kan måles i penger. I et kapitalistisk og materialistisk samfunn viser alle ikke-materielle verdier indirekte til et politisk alternativ.

Glad – og litt alvorlig

Jeg ber henne om å karakterisere seg selv, og hun sier først at hun tror hun er ganske sterkt og dernest: «Kanskje litt reservert, men ikke sjenert. Jeg er en alvorlig person».

Hun tenker seg om:

– Nei, stryk alvorlig! Bytt det ut med glad. For stort sett føler jeg at jeg har et veldig lyst sinn, tross alt.

Det er unødvendig å be henne skryte av seg selv. Andre har gjort det for henne. Da hun ble ansatt på Nationaltheatret 22 år gammel, sa daværende teatersjef Eirik Stubø: «Slike som henne er sjeldne, hun har en helt spesiell individualitet og personlighet. Et åpenbart talent.»

Da hun vant Heddaprisen for Glassmenasjeriet ble hennes tolkning beskrevet som «gnistrende scenekunst, og opplevdes som ren teatermagi.»

–Du har spilt i relativt få filmer, og ikke alltid hatt hovedrollen – skjønt du var i Cannes med Den brysomme mannen i 2006. Sier du ofte nei til filmtilbud?

– Jeg har kanskje sagt mer nei til tv enn film. Og jeg har vært på mange prøvefilminger og fått nei. Jeg føler ikke alltid selv at jeg passer. Jeg har ikke den kjappheten og lettheten som tv-mediet ofte krever. Kanskje har jeg ikke så mye kommersiell appell? Kanskje er jeg litt sær? Da er det greit at andre, som er bedre til det, tar seg av TV-rollene, sier hun og legger til at hun spiller i en spillefilmfilm som kommer i løpet av neste år. Regissøren er Itonje Søimer Guttormsen, som hun har samarbeidet med tidligere i en kortfilm.

–Fortell om det nye prosjektet som kommer på Nasjonalteatret etter jul?

– Vi er fire skuespillere og en regissør, Tyra Tønnesen, som skriver stykket Reform 97 sammen. Det dreier seg om skolereformen som kom i 97, da som seksåringene skulle begynne på skolen, med myk «lekeovergang». Men få år etterpå innførte Kristin Clemet kunnskapsløftet, og da ble det ren skole fra skolestart. Vi har valgt temaet fordi de fleste av oss er foreldre og alle faktisk har hatt foreldre som har arbeidet i skolen.

Kaste bort livet

Hennes egen datter skal begynne på skolen om et par år. Med to skuespillerforeldre som bor på Ekeberg i Oslo får hun nok en helt annen oppvekst enn sin mor.

Birgitte Larsen vokste opp i det hun kaller et «strengt kristent hjem» i Feda, en bygd mellom Flekkefjord og Kvinesdal med 600 innbyggere. Foreldrene drev gård og hadde full jobb ved siden av. Moren var lærer, faren ordfører (KrF). Siden videreutdannet han seg til prest. De fire døtrene måtte være med på gårdsarbeidet, plukke jordbær og epler, bære kasser med frukt.

Med serien Fortuna på netthinnen skrev en fremmelig 13-årig Birgitte brev til Lise Fjelstad, der hun spurte hvordan man blir skuespiller.

– Lise Fjeldstad var en av de få skuespillerne jeg visste om, forklarer hun.

Hun søkte Teaterhøgskolen nesten uten å ha sett noe teater bortsett fra på TV, og uten si fra til foreldrene, som ikke hadde noen tilknytning til teater.

– Jeg var besatt av å bli skuespiller. Hvis jeg ikke hadde kommet inn med en gang, da jeg var atten, hadde jeg følt at jeg hadde kastet livet mitt, sier Larsen.

– Når du nå har gått på Skrivekunstakademiet i Bergen og skal bli en av åtte husdramatikere i Dramatikkens hus i 2020, betyr det at du orienterer deg bort fra barndomsdrømmen om å bli skuespiller?

– Nei, men det er ikke lenger så viktig for meg at jeg får være med i alt. Bare spille hele tiden. Noen skuespiller er sånn. For meg er prosjektet og de jeg skal jobbe sammen med ofte viktigere enn min egen rolle. Jeg kommer nok til å spille mindre og skrive mer.

–Hvorfor vil du flytte tilbake til Feda når du blir pensjonist?

– Jeg tror jeg har hatt en tanke om at alle søstrene som eldre skal leve nær hverandre på samme måte som mor min og hennes søstre, som besøkte hverandre i hagen og ga hverandre råd om hageplanter. Jeg opplever på en måte at livet som en sirkel, at vi skal tilbake til utgangspunktet. Fra jord til jord, på en måte.

Hvis det er det som skjer? spør hun – alvorlig og utprøvende.