Annonse
Oslo Nye Teater i Oslo. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Synspunkt
Nett-teater

Strømme eller ikke strømme

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

Koroanatiden har vært oppfattet som et være eller ikke være for alle som jobber fast på teatrene, og for de mange frilanserne som institusjonsteatrene er avhengige av. Som kjent er ingen regissører fast ansatt, de hyres inn fra forestillinger til forestilling, og det samme gjelder mange på den tekniske siden, samt en god del skuespillere.

Teatrene er stengt for øyeblikket, men kan snart åpne igjen. Eller kanskje ikke. Og nettopp der ligger en del av svaret på spørsmålet. For å løpet av koronaåret 2020 har retningslinjene fra myndighetene kommet tett i tett. Teatrene vært vekselsvis åpne, men med begrenset antall i salen, og vekselsvis helt stengt, og situasjonen har vært uavklart fra uke til uke, og noen ganger time til time. Da blir det vanskelig å planlegge og prioritere.

Dobbeltspor

Det er to grunner til at sjangeren nett-teater ikke florerer, som har med penger å gjøre:

Når man ikke vet om teatret kan åpne neste uke, må arbeidet internt foregå nesten som før.

Bak kulissene arbeides det, uten noe publikum i salen. Det spilles stykker uten publikum i salen, for å holde dem «varme». Det planlegges nye forestillinger. Skuespillere har prøver på forstillinger som etter planen skulle vært satt opp i nær fremtid – selv som det er uklart om oppsetningen får premiere noen gang slik situasjonen ser ut nå. Flere ferdige produksjoner ligger og venter, som ingen vet om noen gang blir satt på plakaten.  

Slikt koster. Hvis teatrene samtidig skulle sette i gang strømming av forestillinger i stor stil, hadde man fått nok en kostnad – som påløper samtidig.

For det er ikke bare å smekke opp et kamera og lage en forestilling som kan bli lastet ned land og strand rundt.

For å få en kvalitet teatret kan være bekjent av – selv om det ikke blir så bra som sceneversjonen – må en forestilling gjerne ha en seks-syv kameraer plassert ulike steder. Disse kameraene må betjenes, og denne funksjonen må teatrene kjøpe inn. Teater er ikke film eller TV, så teatrene har ikke den type kompetanse på huset. De må også ha noen som redigerer i sanntid – nok en kompetanse som ikke vokser på trær.

Vel så viktig er det at teatrene ikke har rettigheter til å sette opp noe annet enn en sceneversjon. Teater er en kollektiv kunstart, hvor svært mange mennesker lever av sitt åndsverk, og deres åndsverk er beskyttet

Det er riktignok ikke uvanlig å ta opp en forestilling som dokumentasjon for ettertiden, da med bare ett kamera som plasseres på balkong. Men det regnes ikke som en versjon av forestillingen som er god nok til å vises for publikum – den er til internt bruk.

Kontakter må reforhandles

Vel så viktig er det at teatrene ikke har rettigheter til å sette opp noe annet enn en sceneversjon. Teater er en kollektiv kunstart, hvor svært mange mennesker lever av sitt åndsverk, og deres åndsverk er beskyttet.

Det ligger står ingenting om nett-teater eller noen form for visning utenfor teaterbygningen i kontraktene som teatrene har forhandlet frem med dramatikere eller deres arvinger, med regissører, komponister, koreografer og andre. Hvis kontrakten skulle utvides til også å gjelde digitalt teater, vil alle som er med i det store puslespillet kunne forvente ekstra kompensasjon. Dette er det ikke presedens for, så det kan bli juristmat. Skuespillere vil også har rett til en ekstra slant, slik de får hvis NRK har filmet forestillinger og sender dem på TV. Skjønt veldig mange skuespillere vil nok gjerne spille uansett og vil trolig ikke være så vanskelige å ha med å gjøre, så forhandlingene der kunne nok ha blitt mindre kompliserte.

Verre er det med dramatikere, og særlig hvis disse er internasjonale størrelser. Dersom et norsk teater setter opp et stykke av en forfatter som døde for mindre enn 70 år siden, er stykket rettighetsbelagt. Teatrene forhandler med teaterforlag om rettighetene til å vise hvert stykke, og sistnevnte kan stille harde krav.

Forhandlingene kan trekke ut i månedsvis, gjerne over et halvår, uten at det er sikkert at man lykkes om å komme til noen enighet, så bare å sette i gang en slik prosess er en vurderingssak. Hvis alle rettigheter til filming av et verk er solgt til Hollywood, er det ikke sikkert at et norsk teater får lov til å lage noen digitalutgave.

Blir det bra nok?

Det dreier seg ikke bare om økonomi, men også om det kunstneriske – kanskje er det den aller største bøygen. En samtidsforfatter eller arvingene til en dramatiker hvis produksjon er rettighetsbelagt, kan være skeptiske til om en nettversjon vil bli god nok. De kan til og med be om at det lages en nettversjon – som altså ikke er gratis – før de sier ja eller nei.

Det finnes flere teaterstykker med rettighetshavere enn mange kanskje tror. Selv om «Who is Afraid of Virginia Wolf » ble skrevet i 1962, døde Edward Albee i 2016 , så vi må vente i 66 år før stykket faller i det fri. Når det gjelder ikke-norske skuespill som ble skrevet for mange hundre år siden, av typen Shakespeare, må det forhandles med oversetterne.

Enkelte dramatikere eller rettighetshavere vil trolig være strengere enn andre. Hvis det dreier seg om en produksjon som i utgangspunktet langt fra er en gullgruve for teatret – som en oppsetning av en amerikansk samtidsforfatter på en liten biscene – vil teatrene være skeptiske til en gang å igangsette en slik prosess.

Og når det gjelder store og populære musikaler, er det temmelig sikkert at det er kroken på døren før noen forhandling har funnet sted. En del musikaler finnes det ikke engang en aldri så liten filmsnutt av på nettet, fordi rettighetshaverne vil ha full kontroll med alle oppsetninger over hele verden, er ekstremt strenge på alle detaljer i en sceneoppsetning og sier plent nei til alt som har med nett å gjøre.

Ikke giga-suksess

Teatrene vil helst få spille på en ordentlig scene - foran et publikum i salen. Teatret er øyeblikkets kunst, som man sier. Det er ikke film eller TV, men en annen og mye eldre kunstart. Og det er en kunstart som nesten mirakuløst har overlevd i flere tusen år, selv om konkurrenter som film, TV og delvis internett har dukket opp og tatt en bit av publikumskaken.

Så det kan være et monn av motvilje i teatrene selv mot å lage en slags «bastardversjon» av en oppsetning som blir langt bedre på en scene. Begeistringen for digitalt teater som «ny kunstart» er ikke alltid veldig stor i mange teatre, det skal ikke stikkes under en stol. Det kan også være en grad av usikkerhet på om digitalt teater – dersom det blir en suksess – vil kunne overleve koronanen og uthule både teatret som her-og-nå kunstart og teatrenes inntektsgrunnlag.

Hittil er det lite trolig at det har skjedd. Når koronaen en gang er over, kan man gjøre opp regnskap, men hittil ser det ikke ut til at forestillingene som blir strømmet – og det tross alt blitt noen etterhvert – kaster svært mye av seg. Billettprisene er lavere enn prisene for vanlige teaterbilletter. Det er selvsagt mulig at hver forestilling kan bli sett av mange flere enn det er plass til i en teatersal, men hittil ser det ikke akkurat ut til at tusenvis av publikummere har flokket seg til hver digitalforestilling. De fleste av oss er vel heller skjerm-leie etter hvert og har ikke lyst til å «gå på teater» på pc-en også.

Det er en mulighet til å sette ut oppsetninger gratis, altså ikke strømme i sanntid, men la forestillingen ligge ute permanent – gratis for alle med en datamaskin. Dette kan teatre velge å gjøre for å vise at teatret deres er relevant, og for å holde interessen for kunstarten ved like under nedstengningen. Men det gjøres vanligvis enten med lite kompliserte produksjoner, eller for allerede utspilte forstillinger, det vil si at man legger ut en profesjonelt utført filmutgave som ble produsert før pandemien.

Igjen – hvis dette forsøkes trappet opp i stor stil – er det trolig ikke noe rettighetshavere vil være begeistret for. Så i mange tilfeller er det ingen realistisk løsning. Pluss at teatrene da ikke tjener et øre på disse oppsetningene, og de vil neppe ønske å gå i samme fella som da avisene begynte med gratis nettutgaver sin tid – før betalingsmurer ble vanlig.

Selvskrevne stykker

Det store unntaket er mindre teatre med produksjoner som ikke krever så mye materielt. Haugesund teater har kastet seg ut å lage YouTube-aktige filmer, sikkert på grunn av en kreativ sjef og en flokk ivrige unge skuespillere. Teatre som ofte står for hvert ledd i sine produksjoner selv. Det nye teateret i Trondheim, for eksempel, skriver og komponerer selv og har hatt kult-suksess med flere forestillinger som har vært strømmet noen får ganger hver (med relativt høye billettpriser til digitalt teater å være).

At teatrenes viktigste inntektskilde er staten, kommer tydelig frem i disse dager, ellers hadde de kollapset fullstendig, som en del andre næringer har gjort

Det siste var «Juleevangeliet» hvor teksten på reklameplakaten lød «Da metoo kom til Bibelen» og «Hu e Josef si brud, men smelt på tjukken av Gud». Stykket var signert Mads Bones, som også er kunstnerisk leder ved teateret, skuespiller Olve Løseth og komponist Kyrre Havdal, så her var det neppe noe rettighetsproblem.

Så kan man hevde at subsidierte teatre bare får finne seg i å få nye kunstneriske utfordringer og økonomiske omkostninger for å produsere digitalt teater, slik at teatrene ikke tar spillepause i månedsvis. At teatrenes viktigste inntektskilde er staten, kommer tydelig frem i disse dager, ellers hadde de kollapset fullstendig, som en del andre næringer har gjort. Og med det følger et samfunnsansvar, for å forvalte og utvikle kunsten, selv i vanskelig tider.

En del teatre, blant dem Nationaltheatret, hadde jo et svært godt år økonomisk i 2020, fordi teatrene har profitert økonomisk på pandemien. Over tusen skuespillere og andre ansatte ved Oslo-teatrene ble permittert i april i fjor.

Det er et kapittel for seg, som bare delvis er relevant fordi rettighetsproblematikken er like uavklart. Man kan også etterspørre hvor Kulturdepartementet var da det ble klart at hele teatersektoren måtte stenges, og man kan spørre hvor NRK var. Statsfjernsynskanalen har ikke vist noen voldsom interesse for å lage fjernsynsteater siden glansdagene på 70-tallet, kanskje fordi det er regnet som underlødig eller umoderne, eller fordi NRK ikke tror det er en programtype som vil tiltrekke de unge, som ser ut til å være deres fortrukne publikumsgruppe.

Annonse
Annonse
Annonse