Annonse
Festivalsjef for Protestfestivalen i Kristiansand, Svein Inge Olsen. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB
Kommentar

Protestantenes eldorado

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Magne Lerø er sjefredaktør i Dagens Perspektiv og KulturPlot.

Da Svein Inge Olsen og Kai Erland trakk i gang Protesfestivalen i Kristiansand for 20 år siden, gikk det omtrent så galt som det kunne gå. Det ble underskudd og hoderisting fra de som mente de visste hvordan festivaler skulle gjøres.

Men de to ga seg ikke. De trodde på ideen om en festival mot likegyldighet og som ga plass både til opprørere og systemforsvarere. Slik ble det. Protestfestivalen ble et rom for kruttsterke meninger og spenstige ideer som flyter fritt i debatter, minikonserter, film, kunst, foredrag, performance, samtaler, kunst og litteratur.

Erik Bye er festivalens ideologiske fanebærer

Det er ikke grenser for hvor mange kjente forfattere, musikere, politikere og fagfolk som har bidratt, og uten en eneste krone i honorar, bare dekning av reiseutgifter.

Erik Bye er festivalens ideologiske fanebærer. Erik Byes minnepris deles ut hvert år. I tillegg til Bye og Kristoffersen har Svein Inge Olsen trukket fram Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe og Axel Jensen som inspiratorer og forbilder for festivalen.

I år har han fått kritikk for at festivalen ikke har med en kvinne blant inspiratorene. Det får så være. Svein Inge Olsen er ikke typen som later som om en kvinne har vært en inspirator for å framstå som mer politisk korrekt.

Svein Inge Olsen klarte å få både Bob Geldof og Kris Kristofferson til Protestfestivalen. De kommer blant annet fordi de har sans for at David fortsatt kjemper i konkurranse med alle festivalgoliattene.

Verden er proppfull av folk som jakter lønnsomhet, som sier det gjelder å gi markedet det de vil ha, som kaster seg på de siste trendene og rir på de hotteste bølgene. Som om verden går framover ved at stadig flere går i takt. Som om livets mening er å drive med. Som om det som er sant og rett handler om å lukte seg fram til det som er politiske korrekt og henge seg på standpunkter som det er kostnadsfritt å innta.

Protestfestivalen er det motsatte av dette. Protestfestivalen er en uregelmessig verb med bøyningsmønstre som forandrer seg hele tiden. Protestfestivalen er blitt et lite eldorado for mennesker som insisterer på å tenke selv, å kjenne etter i eget liv hva som bærer og som våger å stå fram med det de tenker, det de vil være og tro på, selv om flertallet rister oppgitt på hodet.

Et sant demokrati kjennetegnes av at det gis rom for avvikere og folk som går på stier andre synes blir for smale og kronglete. Der demokratiets vind rusker i menneskene, blir ikke de som protesterer kappet hodet av.

Den tyske filosofen Jürgen Habermas har i flere tiår vært opptatt av forutsetningen for at et demokrati skal fungere. Nøkkelen er det han kaller «herredømmefri dialog»

Protestantens oppgave er å bevege seg mot grensen for ytringsfrihet ved å utfordre og tenke alternativt. På denne måten er de ambassadører for friheten til å tenke, mene og si det en vil, selv om andre kan bli krenket og såret av det.

Den tyske filosofen Jürgen Habermas har i flere tiår vært opptatt av forutsetningen for at et demokrati skal fungere. Nøkkelen er det han kaller «herredømmefri dialog». Det betyr at mennesker møtes til dialog på like fot. Det er det motsatt av å sette seg ved føttene til en ekspert. Det er å bidra ut fra egne erfaringer, interesser og forestillinger.

En herredømmefri dialog bæres opp av troen på at det nytter å samtale, vel og merke dersom det er vilje til å lytte til hverandre. Dette har preget Protestfestivalen.

Boken tegner et bilde av Protestfestivalen som et kreativt kaos, et oppkomme av spenstige ideer og meninger til å få bakoversveis av.

I motsetning til de toneangivende mediene som i økende grad søker det politisk korrekte og konsensus, går Protestfestivalen motsatt vei. Det er nok noe av grunnen til at Fædrelandsvennen i flere omganger har vært kritisk til festivalen. De vil ha en festival som Svein Inge Olsen ikke vil lage.

Det er et voldsomt spenn i hvilke emner som er blitt tatt opp, og et like stort spenn i panelene som er blitt invitert til å diskutere. Her møtes skarpskodde professorer side og side med representanter for grasrotas engasjement.

Debattene kunne til tider bli vel kaotiske. Det fikk så være. Slik er det i de sterke meningers verden og der voktere for politisk korrekthet ikke har noen forrang.

På Protestfestivalen er det avvik både til høyre og venstre, her møtte konservative sterktroende de som ikke hadde interesse av noen tro. Sosialister og liberalister opererer i skjønn eller uskjønn forening.

Reidar Mosland har skrevet en høyst lesverdig bok der han i kronologisk rekkefølge beskriver festivalens utvikling. Det har ikke manglet på kriser, motbakker og motstand.

Festivalen har vært i konstant pengekrise. Flere ganger er de blitt reddet at ekstraordinære bidrag fra kapitalsterke støttespillere. Statsstøtte fikk de også etter hvert.

Hadde det ikke vært fordi Svein Inge Olsen er så sta som han er, hadde festivalen for lengst vært død og begravet

Det har heller ikke manglet på konflikter innad. Da Svein Inge Olsen og Kai Erland ble uenige, trakk Erland seg. Svein Inge Olsen har fortsatt å kjempe som en løve for å sikre festivalen støtte og oppmerksomhet.

Hadde det ikke vært fordi Svein Inge Olsen er så sta som han er, hadde festivalen for lengst vært død og begravet.

Olsen har trukket så mange betydningsfulle personer til Kristiansand hvert år, at det er en gåte hvorfor ikke kommunen sikrer festivalens økonomi.

Koronakrisen har gitt en eksplosjon i webinarer og digital deltagelse. Neste år kan Protestfestivalen beholde sin fysiske tilstedeværelse i Kristiansand, men bli en nasjonal digital festival. Byen bør kjenne sin besøkelsestid.

Protestfestivalen er egentlig verneverdig. Riksantikvaren burde forbarmet seg over den. Folkehelseinstituttet burde gitt støtte fordi de ellers så medgjørlige og blide sørlendingene har godt av at det en gang i året komme iltre protestanter for å kjefte løs på alt som ikke er bra nok i samfunnet. Den protestantiske kirke, riktignok i den bleke norske utgaven, burde bladd opp og trykket Protestfestivalen til sitt bryst. For i programmet merker vi til tider ringvirkningen av en av de største og modigste protestantene Vesten har fostret, Martin Luther.

Annonse
Annonse
Annonse