Annonse
Foto: Ingvild F. Melien / NOKU
Synspunkt

Norge trenger en helhetlig fritidspolitikk

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

André Ruud er generalsekretær i Ungdom og Fritid.

Ungdom og Fritid har jobbet med barn og unges fritidsmiljø siden 1978. Den første fritidsklubben ble etablert på Hammersborg i Oslo i 1953 med en sosialfaglig begrunnelse om at man måtte få ungdom vekk fra gata og inn i aktivitet. Tradisjonelt har klubbene nådd ungdom som på ulike måter har stått utenfor andre «organiserte» aktiviteter. Dette har jevnet seg noe ut over tid, og spesielt etter at klubbene spredte seg ut til hele landet. NOVA-rapporten «Fritidsklubber i et folkehelseperspektiv» viser at klubbene når alle typer ungdom, men har en overrepresentasjon av unge med lav sosioøkonomisk status.

Velkommen til en fritidspolitikk som må favne alle

Så – når fritidsdebatten blusser opp, slik den har gjort den siste tiden, er det noe vi ønsker veldig velkommen. Det er en anerkjennelse av at fritiden er noe mer enn «bare fritid» eller «bare lek».

Når den aller største satsningen på fritidsfeltet lanseres, ønsker vi å sikre at fritidspolitikken som planlegges, inkluderer alle barn og unge. Milliardbeløp vil legges på bordet for å realisere de politiske ambisjonene knyttet til regjeringens fritidskort, og det er i vår felles interesse at disse rigges og forvaltes på best mulig måte.

I regjeringens politiske plattform «Granavolden-erklæringen» presenteres fritidskortet som en løsning mot økonomi som barriere for deltakelse. Det skal dekke deltakeravgift på fritidsaktiviteter.

Pengene ble lagt på bordet i revidert nasjonalbudsjett for 2019, etter at KrF gikk inn i regjering. Her formulerer man at Fritidskortet skal dekke utgifter til fritidsaktiviteter for barn som ikke har mulighet til å betale og at målet med en fritidskortordning er at flere barn og unge deltar i faste organiserte fritidsaktiviteter.

Når den aller største satsningen på fritidsfeltet lanseres, ønsker vi å sikre at fritidspolitikken som planlegges, inkluderer alle barn og unge.

Problemet med disse to formuleringene, er at de ekskluderer 100 000 barn og unge i egenorganiserte aktiviteter og på åpne møteplasser for ungdom. Ungdata peker på at kun 50 % av ungdommene i landet er fornøyd med tilgangen på nettopp slike møteplasser.

Vil derfor fritidskortet støtte de som allerede er fritidsvinnere? Og hvilken fritid er viktigst – den organiserte eller den egenorganiserte? Dette er spørsmål vi stiller oss nå. Fritidserklæringen og Fritidskortet tematiserer økonomi som barriere for deltakelse, mens vi vet at barn og unge ikke deltar i fritidsaktiviteter fordi det er gratis, men fordi det oppleves som relevant og gøy. Det er derfor en risiko for at fritidskortet først og fremst vil gjøre organisert fritid rimeligere for de som allerede er brukere.

Ungdom og Fritid mener at Fritidskortet også må ta høyde for flere barrierer som tilgang, utstyr, transport, mangel på universell utforming, interesse og motivasjon. Fritidsklubbene er allerede gratis, men de har langt fra løst alle utfordringer for det – vi må jobbe med flere, kanskje alle barrierene samtidig. Først da blir tiltakene våre treffsikre og vi lykkes med det politiske inkluderingsprosjektet. Vi må også anerkjenne at Norge er et relativt mye større enn Island. Vi må spørre oss om vi har de verktøyene som skal til for at dette ikke skal bli en galopp i høye medlemskontingenter.

Diagnose før medisinering

Regjeringen sier de har hentet inspirasjon til Fritidskortet fra Island og deres ordning der, men mens Island jobbet utfra et rusforebyggende perspektiv, jobber Norge utfra et barnefattigdomsperspektiv.

Det er viktig å nevne at Fritidskortet på Island en del av en større satsning på hele fritidsfeltet og ikke bare en reduksjon av økonomiske barrierer.

Passer egentlig kartet til terrenget – har vi funnet medisinen før vi har kartlagt diagnosen?

Vi må spørre oss om vi har de verktøyene som skal til for at dette ikke skal bli en galopp i høye medlemskontingenter.

Barn og unge må selv bestemme

Statlige midler til fritidsfeltet er ikke en utømmelig pengesekk.

Ungdom og Fritid er redd for at de som ikke inkluderes i Fritidskortsatsningen blir stående igjen og kjempe om smulene. Vi mener derfor at følgende forhold bør implementeres i regjeringens og sivilt samfunns tankesett rundt Fritidskortet:

1. Barn og unge vet selv best hva som gir de mestring og hva som er viktig for dem på deres fritid. Vi og regjeringen må derfor ta utgangspunkt i at barn og unge selv bestemmer hva kortet skal brukes til.

2. Å ta barn og unge på alvor betyr også at barn og unge må involveres i flere beslutningssystemer, også lokalt. Hva er viktig for barn og unge i kommunen? Hvilke aktiviteter trenger de, har de og hvilke mangler de?

3. Med utgangspunkt i at barn og unge skal få bestemme hva som er viktig for dem, mener vi at Fritidskortet må ha en så bred profil at det også kan dekke eventuelle ad-hoc-utgifter. Ikke nødvendigvis kino og bowling i egen regi, men arrangementer og turer i regi av ulike fritidsaktører.

4. Restmidlene fra Fritidskortet – altså det som ikke blir brukt av allerede bevilgede midler må gå til fritidsstrukturer som fritidsklubbene.

5. Når vi ikke vet om medisinen vil kurere diagnosen, er vi nødt til å følge med på sykdomsutviklingen etter intervensjon. Fritidskortet må følgeforskes som den største satsningen på lenge innenfor fritidssektoren.

Fritiden som viktig i seg selv

Mener vi på alvor at fritiden er viktig for alle barn og unge, må vi utvikle en egen fritidspolitikk - og da mener vi ikke frivillighetspolitikk. For fritid og frivillighet er ikke alltid det samme.

Vi trenger en helhetlig politikk som tar innover seg sosialiseringseffektene, demokratieffektene og forebyggingseffektene som ligger i fritida og gjennom det anerkjenne fritiden som viktig i seg selv. En politikk som retter søkelyset mot strukturene og som sier mer enn at dette «bare er fritid».

Hvilken kompetanse mangler vi? Hvilken har vi? Og hvordan skal vi jobbe slik at alle barn og unge får et tilbud om å delta i fritidsaktiviteter? Så ligger den evige balansen mellom instrumentalisering og fritt spillerom.

Fritiden er barn og unges egen tid og vi skal ikke begrense deres muligheter til å drive med det de ønsker, enten det er organisert eller egenorganiserte aktiviteter, men vi kan si noe om hva som skal til for å bygge kvalitet i tilbudene. Det viktigste vi som sivilt samfunn kan gjøre nå – er å ikke skape en konflikt og drakamp mellom kommune og frivillighet, mellom organisert og egenorganisert, og mellom gode intensjoner.

Dette synspunktet er publisert i samarbeid med Norsk kulturforum (NOKU).

Annonse
Annonse
Annonse