Annonse
– Jeg liker ordet protest, men i motsetning til mange andre protesterer jeg for noe, sa Jahn Teigen. Han protesterte mot likegyldigheten, skriver synspunktforfatteren. Foto: Protestfestivalen
Synspunkt

Min venn, du er en engel nå

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Svein Inge Olsen er initiativtaker til og leder av Protestfestivalen som arrangeres hvert år i Kristiansand i begynnelsen av september.

Notisboka og en penn. Han dro ikke noe sted uten. Jeg vet hvordan det er å alltid dra med notisboka og en penn i lomma. Man trenger tid, rom og ideer. Ingen av delene var forenlig med at alle skulle snakke med, ta bilder med, klemme med og si hei.

Jeg har sluppet det, men ikke Jahn Teigen. Ofte har Jeg tenkt på hvorfor jeg ble så glad i den lille mannen med de rare fingrene.

Men så kom jeg på det: Han var for god for alt det politisk korrekte vrøvlet som var begynt å komme kraftig til overflaten etter millenniumskiftet.

Han var for god for denne verden.

Han snakket med alle, likte alle og var liksom over det stadiet. Ingen fordommer, ingen mistenksomhet og aldri overfladisk. Han minnet meg om Olav, biskopen, som forlot oss i fjor. Pussig jeg nevner det, for nettopp de to fant hverandre. På Protestfestivalen. Til Vårt Land fortalte Jahn at han fant en han forsto i den nå avdøde biskop Olav Skjevesland. De var enige om at folk hadde en lengsel etter noe mer. De mente kirkerommet ble viktigere og viktigere. «Jeg har bestandig vært interessert i det budskapet jeg fikk gjennom min far. Han hadde tolv bibler,» sa Jahn. «Jeg ser det i øynene på folk når jeg holder konserter. De lengter etter noe annet,» sa han, filosofen.

Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix

Ja for det var filosof han var, uten forkleinelse for alt det andre. Det som gjorde den lille mannen fra Tønsberg størst av alle.

I de ordene – «jeg ser det i øynene på folk» – forstår man at vi snakker om en som gikk i dybden, selv om han sang at det er en fin dag og ikke være normal, og selv om han sammen med kompisene tøyset i «det er makt i de fjollete hender».

Det var en annen gang alvoret dukket opp. I august 2001 fikk jeg han med på en støttekonsert i Oslo der han hadde valgt seg ut Charlie Chaplins «Smile», og snakket om klovnens alvor. Det var favorittsangen hans.

En annen dag satt vi i kulturdepartementet og prøvde å overtale dem til å støtte Protestfestivalen. «Jahn, du er jo filosof,» sa skuespilleren Lars Andreas Larssen, som var med på runden. Jahn lyste opp. Tydelig stolt. Lars Andreas hadde oppdaget det vi hadde hørt i debatter. Og Jahn koste seg som filosof. Han fikk være – ikke som alle andre. Han var tydelig på hvorfor han trivdes her hos oss.

Jeg er jo ikke bare Grand Prix og Prima Vera sa han, og ga oss noe å tenke på. Ja, for det var det mediene kjørte opp. Mr. Grand Prix. Gjøgleren fra Prima Vera. Men hos oss var han en annen. Ikke som alle andre. Inni hodet mitt er jeg ikke popstjerne lenger, men en som prøver å formidle noe, sa han.

Optimisten Jahn ble intervjuet sammen med en annen god venn av Protestfestivalen, stuntpoet og samfunnsrefser – også han borte nå, Triztan Vindtorn.

«Jeg liker ordet protest, men i motsetning til mange andre protesterer jeg for noe,» sa han, den evige optimist. De kjempet begge mot likegyldigheten. Han sang om sitt forbilde Erik Bye i «Høvding»: «Ja, vi elsker en som våger. En som stiger frem. Furet værbitt er han blant oss. Som venn i de tusen hjem». Mon tro det ikke også kunne gjelde han selv, filosofen, tenker vi i dag. Da helsa skrantet siterte han i blant det siste ordet fra denne visa, sitert fra høvdingen selv, Erik Bye; skroget er skralt, men lanternen lyser ennå.

Noen ganger når jeg går forbi restauranten Herlig Land tenker jeg at han sitter der. Det var noe lunt og godt når han var der. Noe mildt. Og er det noe vi trenger i disse urolige tider er det noe lunt, noe mildt, som et pledd som bevarer oss fra alt det vonde.

Og hver gang jeg går forbi og tenker på Jahn tenker jeg på de ordene han sa om at Protestfestivalen skal vare en uke hvert år. Ikke mindre. Og folk skal valfarte dit. Det har holdt hardt, men jeg har holdt ord, med til tider skranten kasse og til bekymringsfulle styrelederes noen ganger store frustrasjon.

En gang parkerte han hummeren utenfor Hotel Norge og fikk bot, men han hadde beregnet seg til at hvis den bare sto der med boten på bilen ble det ikke så ille etter en uke på Protestfestivalen.

En gang gråt vi alle, da han trollbandt de som var i domkirken, slik også Erik Bye hadde gjort i den samme domkirken et par år tidligere. Jahn sang «Engel» om faren sin. Jeg gråt og tenkte på min far. Den svenske gospelartisten Ingamay Hörnberg som var så stor på Sørlandet på 70-tallet var en av dem som var til stede. Hun tenkte på sin far. Året etter fikk hun spille den inn som duett med Jahn på sin nye plate innspilt i Kristiansand.

Så flyttet Jahn til Sverige – og var så lykkelig i Sverige. I Klockargården. Derfra ledet han an en innsamlingsaksjon og underskriftskampanje etter at statsstøtten var blitt borte i 2016. Han oppmuntret når det var som verst. Optimisten. Så sviktet helsa.

Han fikk være i fred i Sverige. Kanskje ville han finne tid til notatboka. Filosofere over livet. Forundre seg over hver ny dag. Over livet som gikk så fort. Jeg tenker på at han var den siste. Den siste av de store norske som ledet an protesttoget. Mot likegyldighet. Ikke som alle andre.

Og så tenker jeg på den sangen: Du er min venn. Du er en engel nå.

Annonse
Annonse
Annonse