Annonse
Illustrasjonsbilde: Kilden kulturhus i Kristiansand. Foto: Marianne Løvland / NTB scanpix

Hvem stimulerer det lokale kulturlivet?

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Det renner inn med avlysninger av arrangement i hele kommune-Norge som følge av korona-situasjonen. Både Riksteatret og andre landsturnerende scenekunst- og konsertarrangører begrenser sin aktivitet. Lokale lag og foreninger avlyser arrangementer, dels fordi det ikke er økonomisk bærekraftig å gjennomføre, og dels fordi smitteverntiltakene som er pålagt arrangørene er omfattende og ressurskrevende.

Fritidsklubbene – de åpne møteplassene for barn og unge – har skåret ned på kapasiteten, og som resultat velger mange unge nå å bli hjemme.  Dessuten er det mange lag og foreninger som ikke får tilgang til øvingslokaler på grunn av smittevernreglene og lite egnede lokaler.

Det er en stor bekymring i vårt nettverk for hva nedstengningen og den begrensende aktiviteten gjør med folks forbruk av kulturtilbud, og barn og unges deltagelse i fritids- og kulturtilbud. Kulturformidling,  rekruttering, inkludering og kulturbruk blant utsatte grupper er et langsiktig og ressurskrevende arbeid. Om den nåværende situasjonen med et marginalt aktivitetsnivå vedvarer, tror vi det vil få langvarige konsekvenser for kulturforbruket i kommunen og deltakelse i kulturlivet, både for barn og unge, utsatte grupper og folk flest. 

Det er helt vesentlig for situasjonen fremover at alle må jobbe frem mot økt aktivitet. Det er derfor interessant og kjærkomment at departementet tenker stimulering til aktivitet i stedet for kompensasjon for avlysning i denne nye ordningen.

Vi stiller likevel det store spørsmålet: Hvem stimulerer til aktivitet i det lokale kulturlivet?

Interesseorganisasjonen Norske kulturhus har i hele vår arbeidet knallhardt opp mot myndighetene for å sikre at kulturhusene rundt omkring i Norge, uansett organisasjonsform, skal kunne ta del i kompensasjonsordningene til Kulturdepartementet. Slik situasjonen er i dag, kan ingen kommunale enheter i en kommune søke kompensasjon fra Kulturdepartementet fordi kommunene har sin egen kompensasjonsordning.  

Over 60 prosent av landets kulturhus faller derfor utenfor, av noe som kan omtales som en rent teknisk årsak.

Når man ser isolert på kulturhus som kulturaktør, er det rart at det er organisasjonsformen som avgjør om kompensasjon tildeles: til tross for organisasjonsform, er driftsmodellen påfallende lik, og alle kulturhus har inntjeningskrav, uansett om de er en kommunal enhet, eller operer som eget AS. Resultatet kan også bli at kulturhusene forskjellsbehandles, når over halvparten av husene er avhengige av at kommunen velger å prioritere sitt kulturhus når vederlaget kommunen tildeles gjennom kompensasjonsordningen, skal fordeles. De er også avhengig av at kommunen setter av midler for å stimulere til aktivitet.

Situasjonen for kulturhusene tar tempen på situasjonen for det lokale kulturlivet som helhet. Vi står i en situasjon hvor det er kommunen selv som må velge å prioritere skjebnen til både kulturhus så vel som et mangfold av andre kommunale kulturtilbud som opplever tap på grunn av redusert aktivitet, slik som bibliotek, kulturskole, lokale festivaler og arrangementer. Og hvis fokuset nå skal over til å stimulere til aktivitet, vil det også kreve at kommunene setter av midler til den type stimulering.  

Faktum er at mange kommuner er egne kulturarrangører, ikke bare tilretteleggere for det øvrige kulturlivet. Det sier seg selv at blir budsjettene for stramme og vederlaget til kommune for lite, er det mange kommunale kulturtilbud og aktiviteter som kommer til å bli nedprioritert til fordel for andre sektorer.  Dette kan igjen få konsekvenser i at både lokale lag, foreninger og det profesjonelle kulturlivet i kommunen kan bli skadelidende. Stramme budsjetter går ut over alle.

Vi oppfordrer derfor departementet til å gjøre en nærmere undersøkelse av hvordan man kan stimulere den kommunale kultursektoren som helhet. Kulturlivet er sårbart. Det er for risikabelt å la det være opp til dem som sitter med trange kommunebudsjetter, å ta avgjørelsen om å prioritere kunsten og kulturen.

Annonse
Annonse
Annonse