Annonse
Hvor ble det av filmklassikerne? spør Svein Inge Olsen. Svenske Inger Stevens (bildet) figurerte i flere filmklassikere før hun døde svært ung - som 35-åring etter en overdose. Foto: Wikimedia Commons
Kommentar

Filmklassikerne som forsvant

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Svein Inge Olsen er initiativtaker til og leder av Protestfestivalen som arrangeres hvert år i Kristiansand i begynnelsen av september.

Det blåser i mai, en kjølig vind som fjerner sporene etter klimakrise. Det er koronaen alt har handlet om de siste månedene. Konsertsommeren er avlyst. Kinoen ble stengt i flere måneder. Mens gamle filmklassikere bare ble borte fra skjermene. Lenge før koronaen riktignok, men det var da vi trengte dem som mest.

Det meste gikk oppover. Så gikk det bare nedover, mens pilene for nye abonnementer på Netflix, HBO og andre film- og serietjenester bare pekte oppover og oppover.

Aldri har vi sett så mye film og alskens underlige serier, bare for å holde ut til vi atter en gang kunne ses over en halvliter, på en gudstjeneste eller på kino. Riktignok har vi fått luftet bikkja og katten i nærområdet og lest Albert Camus «Pesten» mens vi har ligget i hengekøyer i skogen. Vi har til og med fått oppleve fordums Drive-In-kino, men det er også alt.

Nå når vi sakte, men sikkert vender tilbake til fotballkampene og normalen, har vi saumfart alt av filmer som er kommet ut de siste ti årene, for det er alt Netflix, HBO og TV-kanalene har hatt å tilby oss, tidtrøyte og billig underholdning, med noen få hederlige unntak. En del bra egenproduserte serier, som «Yellowstone på Paramount» +, «Mrs America» på HBO og «Vis A Vis» på Netflix, men alt for mye som ikke har gitt oss noe som helst.

Hvem er denne Gudfaren som bestemmer innholdet på skjermene?

Riktignok har vi fått luftet bikkja og katten i nærområdet og lest Albert Camus «Pesten» mens vi har ligget i hengekøyer i skogen

Det er en evighet siden vi leide Moviebox i videobutikkene. Mange har i dag for lengst skrotet DVD-filmene. Heldigvis havnet mine aldri på bruktbutikken. Samlehyllene står stødig oppstilt på IKEA-reolene, og der blir de stående til de bæres ut med meg.

Men hvorfor tilbyr ikke Netflix eller dagens TV-kanaler film fra filmens gullalder? Etter å ha spist opp utallige poser Ostepop og drukket kassevis med Cola og pappkartongvin oppdaget du kanskje at du hadde fått zappet deg gjennom Netflix og alle de 150 kanalene Canal Digital har å tilby et frustrerende antall ganger, uten å ha funnet noe som helst det var verdt å bruke ventetida på.

Har det rådende filmpolitiet i de tilgjengelige kanaler og tjenester blitt alt for inspirert av en scene fra «Tatt av Vinden», der Clark Gable sier det som det som det er; «ærlig talt, kjære, jeg bryr meg ikke».

Nå er det sant nok tjue år siden AFI satte opp sin liste over de største skuespillerne de siste hundre årene, men det er forbausende få av dagens stjerner med. På listen over de 25 største kvinnelige -og mannlige skuespillere finner man faktisk ingen.

Så hvorfor er det ikke mulig å se noen av dem på det du betaler dyrt for? I stedet må du hoste deg gjennom støvet i kjelleren for å finne dem frem, klassikerne, de du aldri blir lei av å se om og om igjen, med tårer i øyekroken, eller med befriende latter.

På lista over de største stjernene troner Humphrey Bogart, Katharine Hepburn, Cary Grant, Bette Davis, James Stewart, Audrey Hepburn, Marlon Brando og Greta Garbo øverst.

Selv foretrekker jeg gamle westernfilmer med James Stewart og Randolph Scott. «Den gamle skolen» hadde det i seg, med slentrende stil, med sjarm og gjenkjennelighet, og nostalgi-faktoren spiller alltid en rolle. Det er derfor vi mer og mer har byttet ut IKEA med teak. Når alt kommer til alt, går vi jo alle til slutt tilbake til barndommen.

Jeg samler på alt av Stewart, også Hitchcock-klassikerne og komediene, for det er noen av stjernene fra gullalderen som bare har en utstråling som overgår alle andre. Det er heller ikke til å komme bort fra at det er noe ekte og frigjørende med disse personlighetene som gikk igjen på lerretet i filmens gullalder. Og så hadde de moral, verdighet og sendte barna på søndagsskolen, tross luksusliv i Hollywood.

For midt i skuddvekslingene og drapene ligger en god del moral og mye ære. Det heter ikke drap i westernfilmer, det er jo stort sett drittsekkene som dør.

I en scene fra en av de vakreste filmene jeg vet om, «Shenandoah» (1965), driver patriarken Charlie Anderson, spilt av James Stewart, en farm der seks sønner må jobbe frem for å dra i borgerkrigen. Datteren Jennie og svigerdatteren tar seg av husstellet. Stewart er (som ofte i sine filmer) en gudfryktig mann, slik han også var privat. Han driver farmen uten slaver. En dag kommer en løytnant og ber om audiens for å få tillatelse til å gifte seg med datteren.

«Charlie: Liker du henne?

Lt. Sam: vel, jeg sa nettopp …

Charlie: Nei, nei. Du sa nettopp at du elsker henne. Det er stor forskjell mellom å elske og å like. Da jeg giftet meg med Jennie’ s mor, elsket jeg henne ikke. Jeg likte henne. Jeg likte henne veldig mye. Jeg likte Martha i minst tre år etter at vi giftet oss og en dag skjønte jeg at jeg elsket henne. Det gjør jeg ennå. Du skjønner, Sam, når du elsker en kvinne uten å like henne, kan nettene blir lange og kalde, og forakt står opp med sola»

Midt i skuddvekslingene og drapene ligger en god del moral og mye ære

Hvordan kan man motstå en slik utsøkt scene? Når man elsker gamle westernfilmer er det langt mer enn å bare se film. Regissørene er kunstnere og landskapet er filmet som stor kunst. Skuespillerne er et kapittel for seg selv. I dag kan man google dem, lese om livet deres og umiddelbart blir de en del av familien din.

James Stewart og Randolph Scott ble begge 89 år, en høy alder, særlig med tanke på at de fleste rollefigurene i westernfilmer ender opp med en neve kuler i skrotten. Men så er det noe med moralen og verdiene som skinner igjennom lerretet, eller «skjermen», som man sier i disse dager.

Liker man westerns må man like James «Jimmie» Stewart (1908-1997) og Randolph Scott (1898-1987). Men også Glenn Ford (1916-2006) og Clint Eastwood (1930- , som fyller 90 denne måneden) duger mer enn nok.

De kvinnelige rollefigurene var ofte verdt filmen alene, skjønnhetsideal enten de var blondiner, brunetter eller mørkhårede.

Går man bak rollefigurene og ser på privatlivet slår det meg at til tross for hvor store stjerner de var, hvor mange menn de kunne velge mellom og formuen de opparbeidet seg gjennom rollene, var kjærlighetslivet og psyken ofte trøblete.

Doris Day viet seg til dyrene, og drev egen dyrebeskyttelse. Hun var gift 4 ganger, og fikk en sønn. Men oldinger ble de hele bunten. Mange av dem levde miserable liv med turbulente og korte ekteskap. Man skulle tro de fikk barn på løpende bånd, men flere av dem fikk aldri egne barn. Unntakene fantes, som Eleanor Parker (1922-2013) og Nancy Gates (1926-2019) som begge fikk 4 barn.

Kanskje den vakreste av dem alle, svenske Inger Stevens, fikk derimot et kort og dramatisk liv, med flere selvmordsforsøk bak seg og lyktes til slutt, som 35-åring. Blondinen fra Stockholm var ei av de mest ettertraktede for regissørene til å ha birollen i westerns. Etter hennes død viste det seg at hun var hemmelig gift, med en afroamerikaner, i en tid da raseopptøyene var på det verste. 30. april i år var det 50 år siden hun aldri våknet igjen etter en overdose piller.

Det slo meg hvordan så mange av disse skjønnhetsidealene med «de rette verdiene» på lerretet, i virkeligheten mislyktes i kjærligheten og var ulykkelig i livet

Hvem var de, disse kvinnene i den viktige birollen i westernfilmene til stjerner som Randolph Scott og James Stewart?

Dorothy Malone (1924-2018) var fager som få. Men også Claire Trevor (1910-2000), Evelyn Keyes (1916-2008), Janis Carter (1913-1994), Joan Leslie (1925-2015), Ellen Drew (1915-2003), Maureen O’Hara (1911-1998), Jean Parker (1915-2005), Lauren Bacall (1924-2014), Julie Adams (1926-2019), Allene Roberts (1928-2019), Shelley Winters (1920-2006), Marlene Dietrich (1901-1992) og Irene Hervey (1904-1998).

Eldst av dem ble Doris Day (1922-2019).

Noen av westernfilmenes kvinner lever ennå, og det er sannsynlig at i en tid da westerns var i skuddet, var de med på å sette preg på moten og sette fart på skjønnhetsindustrien. Joan Weldon (1930 -), Raquel Welch (1940-), Katharine Ross (1940-), Carroll Baker (1931-), Vera Miles (1929-), Shirley Jones (1934-) og Linda Cristal (1934-). Og ikke minst Olivia de Havilland (1916-) (103 år) lever alle i mai 2020. Noen av oss opplever Vertigo, bare av å se dem i disse filmene fra filmens storhetstid.

Og så slo det meg hvordan så mange av disse skjønnhetsidealene med «de rette verdiene» på lerretet, i virkeligheten mislyktes i kjærligheten og var ulykkelig i livet. Kanskje traff de menn som bare elsket dem, slik Charlie Anderson i «Shenandoah» advarte mot.

Slik kan man altså holde på å lage sine egne historier rundt filmene, rundt de som spilte i dem og rundt en kultur som i dag som bare finnes igjen på skjermen, og knapt der. Derfor er det så viktig at de ikke blir borte.

Det er Moderne Tider, men vi må kunne be de som bestemmer innholdet på skjermene om ikke å glemme filmens gullalder, for det gjelder ikke bare oss, de må heller ikke gå i glemmeboka for neste generasjon.

Vi er alle glad for at koronaen er over for denne omgang, men om det skulle bli en ny nedstenging er i alle fall jeg rustet med mine gamle klassikere. Jeg slipper å ta turen ned i kjelleren eller oppsøke bruktbutikken for å kjøpe dem tilbake.

Og det fine er at jo eldre man blir jo fortere glemmer man og jo oftere kan man se dem.

Annonse
Annonse
Annonse