Annonse
Milliardær Nicolai Tangen (til venstre) har utpekt en forfalt silo til å huse kunstsamlingen sin på 1.000 verk. Her sammen med kronprinsparet ved en tidligere anledning. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Synspunkt

Kunstsilo – og Bibelbeltets tro på det rike Norge

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

Svein Inge Olsen er initiativtaker til og leder av Protestfestivalen som arrangeres hvert år i Kristiansand i begynnelsen av september.

SYNSPUNKT. Gamle kong Christian IV grunnla Kristiansand i 1641. Han må ha vært pedant og viljesterk, formet byen som et sjakkbrett, men modig nok til å bygge den på sand. I år 2000 – samme året som vi opprettet Protestfestivalen – satte jeg i gang en kampanje for å få tilbake det gamle bynavnet Christianssand, men motstanderne mente det ville bli for dyrt.

Mon tro hva byens oppretter ville sagt om det som har hendt i disse dager. Byen har stått stødig på sand, selv om en gammel silo har bragt med seg et lite jordskjelv hos sindige sørlendinger.

Kunstsilo er blitt et begrep i Kristiansand, et begrep som har delt byen i to. Kunstsilo er en gammel kornsilo på Odderøya som skal omgjøres til et spektakulært kunstbygg estimert til å koste 610 millioner kroner. Den gamle kornsiloen på brygga står like ved et annet spektakulært bygg, nemlig kulturhuset Kilden, også omdiskutert frem til det ble åpnet 6. januar 2012. Kunstsilo skiller seg ut fra Kilden på flere vesentlige punkt.

Milliardær utpekte silo til å huse kunstsamling

Milliardæren Nicolai Tangen er en utflyttet kristiansander bosatt i London. Han er kompis med andre rike kristiansandere, deriblant tidligere Høyre-ordfører Arvid Grundekjøn som vendte hjem for å bli ordfører etter mange år som investor i Oslo. Under en rusletur skal de to ha vært innom Silokaia på Odderøya der den gamle siloen sto og forfalt. Tangen ville forære sin store samling med nordisk kunst til hjembyen, en kunstsamling på 1.100 kunstverk. Han utpekte siloen, og Grundekjøn, som både hadde kontakter i næringslivet og selv hadde vært ordfører, satte i gang med lobbyvirksomhet og politiske samtaler. Betingelsen for å få kunsten var nemlig at hjembyen ordnet et hjem til samlingen, og han hadde sett seg ut siloen som det perfekte hjem.

Netthandel-millionær med kraftige motsettelser

Så langt, alt greit. Politiske vedtak i et demokrati er jo legitimt og krever bare litt forarbeid. Det er alt som skjer rundt som får en annen rik næringslivsleder til å reagere. Einar Øgrey Brandsdal har lenge vært en urokråke og fargeklatt i byen, og stort sett sagt det han har hatt på hjertet – som da han ville ha en stor Jesusstatue ved inngangen til byen, eller da han mente at penger gitt til de fattige i Afrika gjennom Strømmestiftelsen i realiteten gikk til å ansette flere byråkrater ved hovedkontoret i Kristiansand.

Brandsdal ser mer og mer at kunstsilo blir feil, og at det som skjer har forflyttet maktbalansen i byen. Han er så rik at han står trygt på egenhånd og er ikke avhengig av pengestøtte fra noen av de involverte han kaller «fiffen» i byen.

Kristiansand-elite går sammen for å bygge silo

Høyremannen Grundekjøn tar så kontakt med Høyreordfører Harald Furre, og hans trofaste samarbeidspartner Jørgen Kristiansen fra KrF som er varaordfører. I Cultiva er tidligere Høyrestatsråd Ansgar Gabrielsen i ferd med å gå av som styreleder etter ni år. Med seg i den kommunale og pengesterke stiftelsen har han direktøren, tidligere rådmann Erling Valvik, som fikk ideen til stiftelsen han selv er blitt direktør for. I styret for Cultiva sitter blant andre varaordfører Jørgen Kristiansen fra KrF og Sissel Leire, som er arving og medeier til entreprenørselskapet Kruse Smith, som nå har fått hovedoppgaven med å bygge Kunstsilo. Også nytilsatt kulturdirektør for Nye Kristiansand, Torbjørn Urfjell, sitter i styret. Kirsti Mathisen Hjemdahl blir ansatt som ny direktør uten å ha søkt. Flere personer blir involvert i ideen om Kunstsilo. Deriblant tidligere Høyrestatsråd og næringslivstopp John G. Bernander, som bor i byen. Han er også frimurer av graden VII og har et stort nettverk.

Involvert blir også legen Jan Vincents Johannessen som for lengst er flyttet tilbake til byen etter flere tiår som administrerende direktør for Radiumhospitalet. Han signerer avtalen sammen med Grundekjøn. Mette Gundersen, som er leder for opposisjonen i bystyret, tente tidlig på ideen. Det samme gjorde kulturredaktør i Fædrelandsvennen, Karen Kristine Blågestad. Cecilie Nissen engasjerer seg i prosjektet. Hun sitter også i styret til Cultiva, er billedkunstner og leder av Kristiansand Kunsthall.

Og på denne måten blir stadig flere av de Brandsdal mener er «fiffen» involvert og begeistret for prosjektet – og ikke minst, med i nettverket. Brandsdal føler han må gjøre noe, så han går til det drastiske verket å opprette nettsiden Sørlandsnyhetene sammen med et par skribenter.

Omstridt parkeringshus og heftig bompengedebatt

Nettsiden kommer til å bli helt sentral i det som skjer videre. Politisk har de borgerlige styrt byen lenge, og som regel har Arbeiderpartiet hengt seg på vedtak som har handlet om å utvikle byen mot mer vekst, næring og bosetting. Parkeringshuset under torvet var et slikt prosjekt, initiert av investoren Jon Bjørgum, som er en av 3-4, kanskje 5-6, forretningsmenn og investorer som har kjøpt opp stadig større deler av Kvadraturen. Blant dem hører Kurt Mosvold, Ivar Mjåland og Ole Ragnar Olsen. Parkeringshuset møtte kraftig motstand – og fikk klengenavnet «likkjelleren» av kritikerne, fordi det var en gammel kirkegård under torvet som skulle bli til parkeringsplasser. Omtrent samtidig vedtok styringspartiene mer bompenger, med flere bommer og rushtidsavgift. Miljøforkjemperne lokkes med at dette ville få vekk biltrafikken inn til kvadraturen. I realiteten skulle pengene gå til å finansiere nye veiprosjekter.

For vanlige folk hang ikke dette på greip. Argumentet for dobbel økning av bompenger kom ut av at vi måtte få færre biler inn i kvadraturen på grunn av klimatrusselen, mens parkeringshuset og veiutbygging måtte jo stå for det motsatte.

Økningen av bompenger fikk til slutt en foreløpig brå stopp da protestene i Bergen og Stavanger begynte å få store konsekvenser i forkant av lokalvalget. I Kristiansand hadde ferden mot dobling av bommer foregått ganske fredelig. Vi fikk høre: «Det er bare å kjøre på, det blir protester, men de legger seg fort som alt annet». Vi sørlendinger er jo ikke vant til å lage bråk, ikle oss gule vester eller demonstrere. Vi krummer nakken og innstiller oss på at sånn er det bare.

Politiske ledere tar ut millionlønn

Rundkjøringen i Gartnerløkka var neste prosjekt det ble snakket høylytt om. Igjen var det vekst og fremgang for byen som lå bak. Kostnaden var enorm, men den skulle gjennomføres for enhver pris. Og mens de borgerlige utviklet byen på sitt vis, kom de mindre og nesten usynlige avisartiklene om at ordfører, varaordfører og opposisjonsleder hadde bevilget seg millionlønn. Et flertall i bystyret hadde godkjent økning av årslønna til lederne til mellom 1 og 1.5 millioner kroner.

Sørlandsnyhetene blir de borgerliges skjebne

Eksplosjonen var likevel kunstsilo. Einar Øgrey Brandsdal hadde funnet ut at gaven fra Nicolai Tangen ikke var en gave, men at det handlet om disposisjonsrett. Kommunen skulle med andre ord få låne kunsten mot at de bygget et hus til den. Nils Nilsen, som hadde deltatt i Robinson-ekspedisjonen, kunne skrive og hadde tid nå som havsafari-konseptet var gått konkurs. Lenge trodde innflytelsesrike aktører at de skulle knekke Sørlandsnyhetene, men nettsiden skulle bli de borgerliges skjebne.

Nettsiden gikk etter hvert alt for langt i å henge ut enkeltpersoner. Etter valget har bedriftseieren bak Stormberg, Steinar J. Olsen, gjort det klart at han vil stille de ansvarlige av nettsiden for retten. Sørlandsnyhetene ble fjernet fra Facebook – ifølge Nilsen fordi den hadde nådd sitt mål. Nils Nilsen selv ble stemt inn i bystyret ved hjelp av «slengere» for Vidar Kleppes parti Demokratene.

Dyreparken-direktør blir Kunstsilo-direktør

Reidar Fuglestad var tilsatt som direktør for Kunstsilo med 2.95 millioner i lønn. SKMU (Sørlandets kunstmuseum) kunne ikke betale mer enn 1.2 millioner i lønn, så for å matche lønna fra Dyreparken, der han var direktør, har Nicolai Tangen via AKO Kunststiftelse betalt 1.75 millioner. Folk i byen spør seg: Hva skal en vanlig mann med lønn på nesten 3 millioner? Hvordan gjør man seg fortjent til det?

Kunstsilo skal finansieres via kulturdepartementet med 175 millioner, via Tangens AKO kunststiftelse med 110 millioner og så til slutt det som har vært utsatt for massiv kritikk; Cultiva med 100 millioner, Kristiansand kommune med 50 millioner og Fylkeskommunen med 25 millioner. I kommentarfeltene til de mange sakene om temaet kunne man lese at mange også fryktet at banker og andre som deler ut sponsormidler i byen vil bruke midler på kunstsilo fremfor tiltak til annen kultur og til barn og unge.

Cultiva får kraftig kritikk

Cultiva – også definert som Kristiansand kommunes energiverkstiftelse – har fått kraftig refs. Stiftelsen ble opprettet i 2000 og gav i oppstarten en gave til 2 festivaler på 200 000 kr hver for å indikere satsning. Protestfestivalen som jeg er leder for, var en av dem. Senere endret de satsning til å gjelde barn og unge. På det tidspunktet fikk vi beskjed om at vi ikke lenger kunne søke støtte fra stiftelsen, fordi alle søknader fremover skulle gjelde barn og unge. I februar i år var forvaltningskapitalen på cirka 2 milliarder kroner, men det er ikke lenge siden stiftelsen lå dypt nede i «møllposen» med bare småpenger til utdeling. Administrasjonen fikk likevel fortsatt sin lønn, med direktør Erling Valvik i spissen. Han hadde sittet i jobben han selv foreslo å opprette i 16 år. Nå skulle han pensjonere seg, og fikk med seg en omdiskutert og lukrativ sluttavtale på 4 millioner da han lusket ut bakdøra. Heller ikke det gikk upåaktet hen i media.

Før han gikk ut døra ville Valvik bevilge 100 millioner til Kunstsilo, et vedtak den nye styrelederen, Kjersti Løken Stavrum, måtte forholde seg til.

Beskyldninger om kameraderi og korrupsjon vekker til live politikerforakt

Murringa i byen viste seg å ende opp i det vi kan betegne som tidenes opprør i den fredelige sørlandsbyen. Einar Øgrey Brandsdal traff en nerve, selv om han fortsatt er omdiskutert og av noen sett på som en «løs kanon».

Brandsdals protest kom på rett tidspunkt, for flere saker hadde gjort mange av innbyggerne frustrerte, men også hensatt i avmakt. Han vekket dem til live med den nye nettsiden, der det ble pøst på med ordlinjer inneholdende ord som «korrupsjon», «kameraderi» og nøret med det opp under en politikerforakt som allerede hadde gjort seg gjeldende lenge.

Jeg var blant dem som var frustrert, men ikke oppgitt. Jeg skrev kronikker og deltok i debatter på sosiale medier, men forsøkte å holde en ordentlig tone, for jeg fikk mer og mer oppfatning av at dette ikke handlet om enkeltpersoner, men et system som nådde sitt klimaks.

«Jeg har full forståelse for at kunstsilo skaper debatt. Dette er en stor investering, men det er en investering i byens fremtid. Med siloen posisjonerer vi oss som en kunstby og en storby,» skrev nå avtroppende ordfører fra Høyre Harald Furre på Facebook.

«Falsk lykkerus»

Alt handlet om å posisjonere seg, tenke vekst og utvikling – ikke medmenneskelighet og rettferdighet. Derfor var det en fin motvekt at Liv Ullmann under utdelingen av Erik Byes minnepris 23. oktober i år snakket om «den andre». Det finnes ingen «den andre», for vi er alle «den ene».

Jeg ble som mange andre påvirket av Nilsen og Brandsdal, men holdt stort sett kjeft. Det er nok nå, mente jeg, som sto på barrikadene den gang bomringen kom til byen. Vi klarer ikke mer av den falske lykkerusen. Dermed skiftet jeg side politisk og støttet åpent opp om Arbeiderpartiets ordførerkandidat Jan Oddvar Skisland.

For styringspartiene handlet alt for mye om «investeringer» og ikke nestekjærlighet.

Alt som luktet penger, som Palmesus, ble regnet som gull. Mens det som ikke var sett på som «strategisk» for byen, ble tonet ned som verdiløst.

Jeg var ikke alene om å være skuffet. Fordi jeg drev Protestfestivalen snakket jeg stadig med mennesker som hadde det vanskelig. En verge ringte en kveld og fortalte hvordan han måtte hjelpe de som hadde aller minst fordi inntekten på 8.600 kroner netto per måned ikke var nok å leve av. Andre var frustrert over hvordan forskjellene hadde økt, og andre igjen hvordan offentlige tilsatte kunne få millionlønn mens andre knapt hadde et sted å bo.

KrF-prest blir første Arbeiderpartiet-ordfører siden 1947

Jan Oddvar Skisland, presten og tidligere ordfører for KrF, hadde byttet parti og var nå ordførerkandidat for Arbeiderpartiet. Etter tidenes mest dramatiske valg, inkludert dyneløfting og forsøk på å «kjøpe» Senterpartiet over til den andre sida, ble han til slutt ordfører i en intens og opprivende kamp om makt og posisjoner. De borgerlige hadde et knapt flertall, men da fire nye representanter for Demokratene trakk seg ut av partiet og støttet Skisland, fikk Arbeiderpartiet sin første ordfører i Kristiansand siden 1947.

Omtrent samtidig som Skisland blir ordfører lanseres en ny bok i Oslo. I sin nye bok «Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur» skriver Linn Stalsberg: «Mens jeg skriver dette i 2019, har Norge den mest nyliberale og høyreorienterte regjeringen i nyere tid. En 108 siders regjeringserklæring fra Høyre, FrP, Venstre og KrF handler om at skattenivået skal ned, at kommersielle aktører skal inn i det offentlige feltet, og at staten skal eie mindre av natur og infrastruktur. Man kan like gjerne si at dette er en politikk for mindre demokratisk økonomi».

I boken siterer Stalsberg sosiologen Zygmunt Bauman som oppsummerer paradokset når han skriver: «Aldri har vi vært så frie. Aldri har vi følt oss så maktesløse».

Oppgjør med nyliberalismen

Det slo meg hardt, det er dette som har skjedd i Kristiansand. Jeg visste bare ikke navnet, men Kristiansand er i ferd med å bli den første byen i moderne tid som tar et oppgjør med nyliberalismen.

Var oppgjøret mot Sørlandsnyhetene i realiteten et skalkeskjul for å ikke snakke om det egentlige opprøret – mot partiene Høyre, FrP, Venstre og KrF (og delvis Ap), og var det en protest mot den tenkemåten som har formet politikken i Kristiansand de siste årene?

Kan det tenkes at det som har skjedd i Kristiansand er et opprør mot en tenkemåte som har styrt verden helt siden Margareth Thatcher styrte Storbritannia og Ronald Reagan var president i verdens mektigste land?

Burde man ikke kunne lese Sørlandsnyhetenes siste ord med et åpent sinn: «Full seier til folket. Pampeveldet er styrtet. Nederlag for fiffen»?

Ifølge Stalsberg favoriserer nyliberalismen visse personlighetstrekk og straffer andre. Det er jo nettopp det som har skjedd de siste årene i Kristiansand. De rike og mektige har fått en «lekegrind» - en hel by – mens andre borgere – ikke like vellykkede – har måttet sitte stilltiende og sett på, maktesløse og frustrerte.

«Nyliberalisme er en villet ideologi som representerer noen få og svært velstående menneskers interesser, og som overraskende fort har vunnet hegemoniet i et overveldende antall land,» skriver Stalsberg.

Ja, sier jeg. Dette er også min kamp, som de siste årene har lest 5-6 aviser daglig og registrert hvordan forskjellene stadig øker uansett advarsler, og ikke minst hvordan misnøyen og fortvilelsen lever i lokalmiljøet, på sosiale medier og hos mange barnefamilier. Enkelte bydeler har regelrett forfalt siden 70-tallet.

De tre K-ene

Erling Valviks drøm med Cultiva var at Kristiansand som by skulle legge vekt på de tre moderne K-er, kompetanse, kommunikasjon og kultur.

For et år siden besøkte min finske kone og jeg Martin Luther Kings grav og museum i Atlanta, i Georgia i USA. Ved korsveien, der historiens og samtidens tre K-merkede veier møtes: Kristendommens, kommunismens og kapitalismens, valgte King den første. I dag er kommunismen mer eller mindre utdødd, i alle fall i Norden. De nordiske land regnes i dag blant verdens mest sekulære land. I dag er det flere som ikke tror på Gud, enn de som tror på Gud.

Vi står igjen med kapitalismen.

«Vi må forstå at kapitalisme og nyliberalisme er mye mer enn økonomi, det er et helhetlig system som påvirker hvordan vi lever og tenker. At det belønner noen mens det overser andre,» skriver Stalsberg i boken.

Slik kapitalismen har blitt dominerende, har en måte å leve på gått av med seieren: Den som går ut på å sikre velstand og vekst.

Derfor glemmer jeg heller aldri det miljø- og solidaritetsforkjemperen Erik Dammann sa da han besøkte Protestfestivalen. Han malte et dystert bilde av fremtiden. Dammann mente vi var på vei mot stupet, og det eneste som kan redde oss er å legge ned hele veksttenkningen og begynne på nytt. «Det er dessverre en utopi i dag,» erkjente han.

2500 fattige barn og 175 millioner skattepenger til kunstsilo

Vi kan ikke annet enn å trøste oss med hva den nybakte 80-åringen Jan Erik Vold en gang sa; «Det er håpløst og vi gir oss ikke».

Jeg kan ikke med hånda på hjertet si at jeg er imot kunstsilo, for jeg vil nok som mange andre synes det er stas å få noe slikt i Kristiansand. Vi er bare mennesker, og vi blendes av alt som er vakkert og storslått.

Men jeg var sterkt imot å bruke offentlige kroner når vi i dag har 2 500 fattige barn i Kristiansand, og tallet er fortsatt økende.

175 millioner av våre skattepenger er mye, selv om kunstverkene skulle være en gave fra milliardær Nicolai Tangen. Enda verre om det kun er disposisjonsrett.

Til sammenligning mottok Protestfestivalen, som flere mener er Norges viktigste festival, i år 130.000 kroner av Kristiansand kommune.

Raoul Martinez oppsummerer så treffende i sin bok «Frihet – Makt, kontroll och kampen för vår fremtid», i år utgitt på svensk, der han gyver løs på kapitalismen og det frie markedet:

«Om vårt system virkelig belønner i forhold til det de bidrar med så skulle disse individ, med sine enestående og historiske bidrag, vært blant de rikeste i verden. Men hvordan kunne det ha seg at Van Gogh, William Blake, Vermeer og Schubert alle døde lutfattige?»

Annonse
Annonse
Annonse