Kunstnere som tok sitt eget liv

Svein Inge Olsen er initiativtaker til og leder av Protestfestivalen som arrangeres hvert år i Kristiansand i begynnelsen av september.

SYNSPUNKT. «Kunstnere har en fornemmelsesfinhet vi andre er avhengige av. Derfor må vi ta bedre vare på dem», sa Reiulf Steen under en støttekonsert for multikunstneren Kenneth Sivertsen i 2001.

Jeg vender stadig tilbake til konserten jeg arrangerte for Kenneth, men med en rekke kjente kunstnere på scenen.

Målet for konserten var å samle inn penger til en stiftelse som skulle hjelpe kunstnersjeler. Det ble aldri noen stiftelse ut av det, men det er kanskje ikke penger som trengs, men medmenneskelighet og forståelse.

Blant de som stilte opp var Ingrid Bjørnov, Jahn Teigen. Lars Saabye Christensen og Stein Ove Berg. Sistnevnte gjorde et dypt inntrykk med sin åpenhet rundt sitt liv, sine rusproblemer, fattigdom og ikke minst ydmykhet og forsiktighet om utsiktene fremover. Han døde året etter av en overdose av et eller annet.

Utsatte kunstnere

Mer enn 600 mennesker tar hvert år sitt eget liv i Norge. Trolig finnes det store mørketall. Spesielt er kunstnere utsatt. Mange sliter med å leve, noen sliter med tanken på å skulle dø. Ofte er den utløsende årsaken knyttet til kjærlighetssorg, samlivsbrudd, eller bare tungsinn kombinert med ensomhet, selv om man er sammen med andre. Et samlivsbrudd i seg selv kan oppfattes som døden.

Vi kjenner ikke omstendighetene rundt det tragiske selvmordet til Ari Behn, men å reflektere over kunstnere og selvmord har lenge vært nødvendig. Hvorfor er det slik? Den følsomme kunstnersjelen kan være et svar.

Han jeg kjente tilbake i 2001 brant sitt lys i begge ender, et lys som slukket på Haukeland universitetssjukehus julaften 2006. Kenneth var 45 år, og var i likhet med Ari Behn en multikunstner folk elsket. Ikke minst for sin åpenhet om angst, depresjoner og et bunnløst mørke. På et lite rom på Øyslebø satt han skjelven og full og skvatt til da Kari Bremnes gikk forbi døra, fordi «hun kunne lese sjela». Kenneth Sivertsen tok ikke sitt eget liv, men på en måte gjorde han det likevel. Han hadde komponert dødsmesse kort tid i forveien, på samme måte som forfatteren Stig Sæterbakken (1966-2012) hadde skrevet den ytterst mørke romanen «Gjennom natten», utgitt samme året han tok sitt liv. Stig åpner boken med å skrive om sorg som kommer i mange former, og skriver sorgen på denne måten: «Mens jeg sto slik, gikk solen ned, og det ble natt, og det er natten som siden har vart.» Felles for dem var at de bar på en fornemmelsesfinhet sterkere enn mange av oss, slik temaet var på Smuget den søndagen i 2001.

Kenneth sendte meg et haikudikt han hadde skrevet som på mange måter definerer kunstnersjelen:

Eg vil at mitt liv skal vere
eit gjengrodd sår
eit synleg arr.

Enten man er «kunstnersjel» eller «vanlig» sjel er det helt avgjørende at vi tar bedre vare på hverandre. Livet er forferdelig slitsomt til tider, til tider meningsløst, tomt og for noen av oss er det hele tiden alt for kort fordi tiden går så nådeløst fort. Når jeg skriver dette har jeg nettopp mistet min mor på naturlig avis, som begraves samtidig som Ari Behn.

Hele tiden mister vi mennesker som står oss nær, i brudd, i død eller på andre måter, og vi blir etterlatt på bar bakke, uten at vi kan gjøre noe som helst med det. Vi bare må håndtere det fornuften tilsier, men vet samtidig at avstanden mellom fornuft og galskap for mange er svinnende liten.

Det største problemet for mange kunstnersjeler er å makte samfunnets pragmatiske levesett på den «riktige» måten uavhengig av hvem vi er, hvordan vi føler eller hvor mørkt det er inne i oss. Ikke alle fikser skuffelser, samlivsbrudd, sorg eller forandringer slik samfunnet krever at vi løser dem. Det er ikke alle forunt å bare ta seg sammen.

Stig Sæterbakken besøkte Protestfestivalen i 2002 sammen med mange andre, men han satte spor som gjorde det umulig å ikke like ham. Han skilte seg ut, var ung, fremadstormende og gikk i dybden. Han var åpen og ærlig, men bar verdens grusomhet på sine skuldre.

Han tok sitt liv ti år senere, og dessverre - de siste bøkene han skrev indikerte vel egentlig at det kom til å skje. Likevel er vi så hjelpeløse tilskuere, for det er ikke mulig å hindre mennesker i å gjøre slutt på seg selv. Vi kan bare forsøke å gjøre verden til et litt bedre sted å være, selv om det kan virke håpløst.

Vi makter ikke å forstå hverandre og tenker ikke over at vi alle er her for en kort periode – og vi er alle i samme båt.

Stig skrev: «Så fornuftige, alle mann. Så kloke. Så rolige. Så alvorlige. Så ettertenksomme. Så vel tilpasset livssituasjonen. Så drevne i sin omgang med andre. Så sikre i sin sak, uansett hva for utfordringer de står overfor. Så rutinerte og bestemte i sin håndtering av hvilke situasjoner som helst.»

En annen forfatter som tok livet sitt, skrev: «Lidelsen har ingen benk å sitte på.»

Mange forfattere

Utallige forfattere har tatt sitt eget liv. I 2020 skal Jens Bjørneboe hedres på det som er 100 år siden hans fødsel. Bjørneboe skrev det sterke diktet hvor første del sies på denne måten: «Mitt hjerte er et foreldreløst barn, / det har hverken hjem eller sted å bo, / det har ikke klær, ikke mat og sko, / det har hverken seng eller barnetro. / Det har ingen ro.» Han valgte å avslutte livet da han var like gammel som jeg er nå.

Tove Ditlevsen – den danske dikter – tok også sitt liv, samme året. Hun skrev: «Jeg er angst, og endeløs er natten - / regnen drypper fra min elskers hår. / Ak, min unge elskede er borte - / når jeg vågner, er det efterår.»

Biografien om Tor Jonsson gjorde dypt inntrykk, for sjelden nådde man dypere inn i et menneskets mørke sinn. «Var eg ein Gud, ville eg skapa / kjærleik og død, / berre kjærleik og død». Det var altså ikke noe slingringsmonn hos Jonsson, kun kjærlighet og død. Når han ikke fikk kjærlighet, valgte han døden.

Han fikk ikke oppleve kjærligheten til henne han lengtet etter, og da var det slutt. Noen av disse kunstnersjelene roper på Gud i fortvilelse, men heller ikke hos Gud finner de trøst. Og ikke en gang Leonard Cohens kjente verselinje når fram om at «det er et hull i alt, det er der lyset slipper inn.»

Karin Boye beskrev det på denne måten: «Folket trängdes i kyrkorna, / böjde knä i fruktan, / hörde prästarna be till Gud / om kraft at bära hans fruktan.»

Hun tok sitt eget liv i 1941.

Nils Yttri (1947-1980) kastet seg foran toget. Han beskrev angsten mesterlig:

«Halsen / en støvsuger / Føttene / et par blylodd / Maven / gjennomgang for mennesker.»

Til alle tider har forfattere (og billedkunstnere) stått nærmest livet, men også døden. Enten de var i Tor Jonssons fortvilelse eller Jens Bjørneboes raseri beskrev de verden og mennesket slik det var på godt og vondt – mest på vondt. Så koblet de ut.

Sæterbakken beskrev det nådeløst i boka «Umuligheten av å leve»: «Så mye angst til tider at det hender jeg undres om det ikke er annet jeg består av.» I essaysamlingen «Det Onde Øye» skrev han om hvorfor han alltid hørte på trist musikk. Svaret var at «veken skrus gradvis ned, ordene må brenne på laveste bluss for å matche den verden som nesten har opphørt å eksistere.»

Når et menneske i en liten bil styrer mot en trailer, skyter seg eller triller et tosifret antall piller ned i halsen blir det ofte sagt at det er feigt gjort overfor de som sitter igjen. Men er det vi andre som er feige som ikke tar innover oss menneskets ondskap, egoisme og ufølsomhet? Skal vi ta problemet selvmord på alvor må vi kanskje innse at det å leve er en lidelse?

Hans Børli skrev ned livet i et dikt: «Å være menneske er en sykdom. / Helbredelse er umulig, / men all vår streben består i / å finne et smertestillende middel.»

Tema på Protestfestivalen

Da vi i 2012 satte selvmord som tema på Protestfestivalen hadde jeg på forhånd valgt ut linjen som skulle være hovedtema. «Veien er målet – veien er livet – livet er målet» var hentet fra en diktsamling av Einar Torkelsgard. Da jeg omsider sporet opp dikteren fant jeg ut at han hadde tatt sitt liv i 1998. Da ble jeg skremt over omfanget.

Da jeg under en middag med daværende leder for Forfatterforeningen kom inn på temaet kunstnere og selvmord fikk jeg høre at diktere lever lengst og kortest. Jeg fikk forklart at det hang sammen med at det var sunt å åpne seg opp å få ut «demonene», men også krevende. Fikset man det ikke, kunne det gå helt galt.

Da Kris Kristofferson ble konfrontert med Janis Joplins overdose, fordi han hadde forlatt henne like før, svarte han «vi må alle drepe våre egne slanger.»

Er det noe vi kan gjøre? Bør vi ta opp tråden med å etablere en stiftelse for kunstnersjeler, en stiftelse som innbefatter både økonomi og psykologi? Blir det en floskel å snakke om å ta bedre vare på hverandre?

Den russiske poeten Vladimir Majakovskij skrev bøket bl.a. om ulykkelig kjærlighet. I 1930 satte han punktum for sitt liv med en pistolkule. Følsomheten – eller fornemmelsesfinheten – er det lett å finne igjen i disse ordene: «Jeg griser til gulvet med min gråt. Ligger paddeflat i nesegrus bønn om å få tilbake det tapte paradis».

Vi må slutte her. Listen kunne blitt en hel bok.

Et av diktene jeg setter mest pris på og som har vært til stor hjelp for meg er dette diktet av Tone Schwarzott, og da særlig første del, som ofte skjer sørgelig lett. Siste del er ofte lettest i teorien:

Man kan ta seg
sammen så meget
at man tar seg ut.

Man kan ta seg
ut så meget
at man må
ta seg sammen.