Annonse
«Mange ønsker at færre offentlige kroner skal gå til kulturlivet», skriver forbundsleder Hans Ole Rian i Creo. (Illustrasjonsfoto) Maxim Kostenko | Dreamstime.com
«Mange ønsker at færre offentlige kroner skal gå til kulturlivet», skriver forbundsleder Hans Ole Rian i Creo. (Illustrasjonsfoto)  Foto: Maxim Kostenko | Dreamstime.com
Synspunkt

Kunsten å finansiere kunsten

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Hans Ole Rian er leder i Creo, forbundet for kunst og kultur.

SYNSPUNKT. Jeg vil trekke noen linjer både bakover og framover i tid, og reflektere litt over hvordan kunst har blitt finansiert tidligere, hvordan kunst og kunstnere finansieres i dag og hvordan det kan gjøres i årene framover. Og hvilke muligheter og valg vi står overfor.

Hans Ole Rian skriver for KulturPlot.
Hans Ole Rian skriver for KulturPlot. 

Mye over statsbudsjettet

I dag finansieres mye av kulturlivet i Norge gjennom statsbudsjettet. I tillegg finansieres en del lokalt, via budsjettene til den enkelte kommune og fylkeskommune. Slik har det vært i ganske mange år, og det har det vært tverrpolitisk enighet om, med noen få unntak.

Fra sentralt hold har kulturministeren vært ansvarlig for den statlige kulturpolitikken, i kommunene har kultursjefene styrt. Alle etter instruks fra det politiske flertallet, og da igjen etter hva flertallet av befolkningen ønsker.

Og slik har det vært lenge her i Norge. Statens kunstnerlønn ble etablert midt på 1800-tallet, og spesielt siden andre verdenskrig har kulturpolitikk og finansiering av kulturen vært noe som det offentlige har tatt et ansvar for, fordi staten – det vil si våre politikere, valgt av oss, folket – har ment at dette har vært viktig for samfunnet og for den enkelte borger.

Før den tid så var det andre som tok dette ansvaret, av forskjellige årsaker. Og det skal vi være glade for! Uten for eksempel kirken hadde vi ikke hatt musikken til Johan Sebastian Bach eller maleriene, statuene eller kuppelen til Michelangelo.

Andre land som vi gjerne sammenligner oss med har fortsatt denne tradisjonen. I USA er kultur noe som sentrale myndigheter ikke involverer seg i, privatpersoner og næringsliv finansierer det meste.

Billettinntekter er selvfølgelig også viktige, prisene i USA er betydelig høyere enn i Norge. På en måte kan vi si at det er de rike som finansierer, og de rike som konsumerer.

Jeg er ikke imot private penger

Den nordiske modellen

I Norge og til dels også i resten av Norden har vi valgt et annet system, gjerne kalt den nordiske modellen. Her tar det offentlige et mye større ansvar for fellesgodene, der kultur er et lite – men viktig – offentlig gode. Og det er vi alle, folket, som gjennom skattesystemet finansierer den delen av kulturlivet som er offentlig finansiert. Og det er vi alle, folket, som både har råd og anledning til å oppleve, oppdage og bli beriket av kunsten. Folket finansierer – og folket konsumerer.

Slik gjøres det nasjonalt, og slik gjøres det også lokalt, i kommunene og fylkene. Men det er ikke sikkert at det vil bli gjort slik i framtida. Mange ønsker at færre offentlige kroner skal gå til kulturlivet, og at kulturlivet i stedet skal skaffe sine midler fra private velgjørere og næringsliv.

Jeg er ikke imot private penger, tvert imot, privatpersoner og næringsliv bidrar med midler som gjør det mulig for mange kunstnere og kunstinstitusjoner å realisere prosjekter som det ellers ikke ville blitt noe av.

Privat avhengighet

Det jeg er redd for er at kunsten etter hvert vil bli avhengig av disse midlene, og at kunsten – bevisst eller ubevisst – vil innrette seg etter hva giverne av disse pengene ønsker eller liker.

Det jeg derimot ikke er redd for er folkets vilje til å hegne om fellesgodene

Jeg er også redd for at smale kunstprosjekter – prosjekter som ofte er fremtidsrettet og som gjerne er både provokative og upopulære – ikke blir realisert. Jeg er også redd for at kunst for barn og unge taper i kampen om sponsorkronene og i kampen om de offentlige midlene.

Og jeg er redd for at kulturens viktigste opplæringsarena – kulturskolene – blir salderingspost når kulturbudsjetter krymper og skattelettene øker.

Det jeg derimot ikke er redd for er folkets vilje til å hegne om fellesgodene. Jeg tror at folk flest ønsker sterke offentlige kulturinstitusjoner og ordninger, jeg tror at folk flest ønsker gode kulturskoler med plass til alle barn og unge som ønsker en plass, og jeg tror at folk flest ser at det er den norske og nordiske måten å organisere samfunnet på som er den beste for den enkelte, for lokalsamfunnet og for nasjonen.


Nyhetsbrev fra Kulturplot kommer tirsdager og torsdager. Bestill her!

E-post:


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Annonse
Annonse
Annonse