Annonse
Spelet om Heilag Olav på Stiklestad sliter med rekrutteringen samtidig som spelet blir mer profesjonalisert. Foto: Gorm Kallestad | NTB scanpix
Spelet om Heilag Olav på Stiklestad sliter med rekrutteringen samtidig som spelet blir mer profesjonalisert.    Foto: Gorm Kallestad | NTB scanpix
Synspunkt

Det kravstore kulturlivet knekker frivilligheten

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

 

Esben Hoff er tidligere redaktør i Kultmag og partner og daglig leder i konsulent- og rådgivningsfirmaet Hoff&Raanes.

SYNSPUNKT. Når spel og festivaler går fra påsmurte rundstykker med geitost til catering fra kule foodtrucker skjer en profesjonalisering av frivillighetens arenaer, villet eller ikke.

Samtidig har de offentlige tilskuddene til frivillige organisasjoner økt voldsomt de siste årene. Det samme har den politiske styringsviljen. I sum kan dette gi et alvorlig banesår for frivilligheten.

«Om mine rundstykker ikke duger lenger, hva er da poenget med mitt bidrag»?

For det er akkurat det man nå opplever med ett av Norges mest kjente spel, Spelet om Heilag Olav på Stiklestad.

I det siste har rekrutteringen av frivillige stoppet opp og det er kommet protester over den økende, men ikke alltid like synlige profesjonaliseringen. Det som har vært bygget på dugnad hvor alle i bygda har kunnet bidra om de ønsket – enten det var laging av kostymer eller mat – er gradvis blitt profesjonalisert. Slik blir det frivillige bidraget – villet eller ikke – mindre verdt. Da forvitrer også på sikt eierskapet.        

Mer instrumentell regjering

– Den blå-blå regjeringen er mye mer instrumentell enn Ap noen gang har vært, uttalte frivillighetsforsker og professor II, nå emeritus, Håkon Lorentzen for noen år siden.

Ifølge Frivillighet Norge er verdiskapingen til de 9,2 millioner medlemmene, som omregnet i årsverk utgjør 147.800 fulltidsårsverk (2014) på 125,5 milliarder kroner. Av dette var cirka 30 milliarder bidrag fra offentlig sektor.

Det er særlig idrett og kultur som er helt avhengige av frivillige for å få det til å gå rundt, som Det andre teatret i Oslo, som driver med såkalt improvisasjonsteater og er en formidabel kommersiell suksess, særlig inn mot yngre årsgrupper.

Ifølge årsrapporten for 2017 ble det nedlagt 10.000-12.000 frivilligtimer i løpet av året fordelt på 60-80 frivillige. Dette utgjør 230 timer i uka.

Dagens regjering har et positivt syn på frivillighet. De mener den har en udiskutabel verdi – og effekt – på nær sagt alle områder i samfunnet – tillegg til den åpenbare primære personlige gleden og nytten for svært mange mennesker i ulike faser av livet.

Den ferske Stortingsmeldingen Frivilligheita – sterk, sjølvstendig, mangfaldig — Den statlege frivilligheitspolitikken (Meld. St. 10 (2018–2019) skriver blant annet:

Sivilsamfunnet er ein føresetnad for ei opplyst offentlegheit, og dermed ei investering i demokratiet og danninga ... Frivilligheit skaper engasjement, fellesskap, inkludering og kulturell og demokratisk innsikt.

Bruk av frivillige kan med andre ord også være en risikosport.

Ideologiske forskjeller

Dette er knapt nok noen uenige i – selv om det er store ideologiske forskjeller mellom frivillighetens plass og fremtidige samfunnsrolle mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk.

Når venstresiden hevder som sitt primærstandpunkt at eksempelvis helse- og sosialsektoren har et offentlig ansvar for å sikre en mest mulig lik fordeling, så sidestiller de dette med ideelle og ikke-kommersielle organisasjoner som Frelsesarmeen, Blå Kors og Røde Kors – for å ta noen.  

I «kroner og øre» utgjør frivilligheten på Det andre teatret en betydelig økonomisk verdi.  Skulle tilgangen på frivillige svikte og teatret må hente inn arbeidskraften på annen måte, vil dette kunne bety en betydelig økonomisk belastning, som igjen vil tære på oppsparte midler.

Bruk av frivillige kan med andre ord også være en risikosport.

Særlig innenfor kulturlivet har det de senere årene vært en tiltagende profesjonalisering – nærmest som en sentrifugalkraft.

Jeg har ingen empiri på dette, men det er mye som tyder på at jo mer offentlige tilskudd kulturlivet får, desto mer øker det profesjonelle innslaget. 

Et annet utviklingstrekk er den markante fagliggjøringen eller profesjonaliseringen i nonprofitt, frivillige velferdsbedrifter. De leverer tjenester for det offentliges regning og må tilpasse seg myndighetenes krav.

Her blir preget av «frivillighet» stadig mindre, etter hvert som profesjonenes standarder vinner fram, noe som skaper flere utfordringer og dilemmaer. I en profesjonalisert organisasjon mister grasrota innflytelse og medlemmene har sterkt begrenset demokratisk innflytelse.

Profesjonskulturen vinner frem

For noen år siden, da debatten om nye kulturhus raste som verst, ble det en diskusjon om hvilken plass lavterskelkulturen skulle ha i de nye, fine kulturpalassene.

Når det blir mer av noe, må det nødvendigvis bli mindre av noe annet. Der det oppstår en profesjonskultur, vil hele organisasjonen etter hvert trekkes mot det samme målet. De som ikke ønsker å bli bedre kan da lett bli oppfattet som useriøse. Eller å si nei takk til fancy fast food med korrekt pålegg servert av drevne «foodies», når man har rundstykke med skinke og agurk.

Da kan det være en fare at noen sier: «Om mine rundstykker ikke duger lenger, hva er da poenget med mitt bidrag»?

Statens smak er ikke smakløs

Samtidig er det slik at de som leverer tjenester for det offentliges regning må tilpasse seg myndighetenes krav.

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) utgjør den frivillige arbeidsinnsatsen i de frivillige organisasjonene i Norge rundt 115.000 årsverk. Nesten halvparten av befolkningen over 16 bidrar med frivillig arbeid årlig. Dette gjør at Norge havner på verdenstoppen, en posisjon vi deler med Sverige.

Uten frivilligheten vil Norge stå stille. Det samme vil skje dersom profesjonaliseringen gjør at de frivillige skal ha profesjonslønn.

Annonse
Annonse
Annonse