De tre zoroastristiske prestene, ofte kalt de hellige tre konger. Mosaikk fra 500-tallet i basilikaen Sant' Apollinare Nuovo i Ravenna i Italia. Øverst står navnene deres skrevet: Balthasar, Melchior og Kaspar.
Nina.no / Wikipedia
Terje Nordby 6. januar

De hellige tre konger

Publisert: 6. januar 2022 kl 08.00
Oppdatert: 6. januar 2022 kl 08.15

Denne dagen har mange navn – Epifania, Herrens Åpenbaringsdag, Trettendedagen, med utgangspunkt i Første juledag – og Helligtrekongersdag – til minne om vismennene som ledet av en stjerne besøkte Jesusbarnet i stallen. Kulturhistorien gjorde etter hvert vismennene til konger.

Fortellingen om de hellige tre konger ble langsomt formet. I Bibelen står det ikke en gang hvor mange vismennene var, men kirkefader Origenes gjettet på tre – siden de bar frem tre gaver. På en mosaikk i en kirke i Ravenna er de tre navnene tegnet inn: Kaspar kommer fra det syriske Gathaspar. Han ble nå en ung mann med grønn tunika og kort, rød kappe. Melkior betyr «lysets konge» og kan være utledet av forestillingene om Betlehemsstjernen. Han ble penslet ut som gammel, med hvitt hår, skjegg, purpurrød tunika og kort kappe i grønt. Balthasar er en lydomforming av det kaldeiske navnet Belt-tsar-ussur og forekommer i Bibelen med en annen skrivemåte.

Balthasar var aldersmessig midt imellom, med mørkt hår, rød tunika og kort, hvit kappe. I legendene fikk så Kaspar sitt opphav i Afrika, mens de lysere Balthasar og Melkior skulle ha kommet lenger nordfra. På 1000-tallet kom man til at alle tre døde i år 54. Levningene deres skal så ha kommet seg fra Konstantinopel til Köln, der de fortsatt befinner seg bak høyalteret i katedralen, noe som gjorde Köln til et viktig valfartsmål i høymiddelalderen.

Stjerneopptogene ble etter hvert et fast innslag i europeisk julefeiring. Prestene dramatiserte «stjernemessen», spillet om de hellige tre konger, for fremførelse 6. januar. «Kongene» kom syngende inn i kirken og ofret sine gaver ved krybben oppsatt ved alteret. Kongenes følge ble større, og tradisjonen flyttet seg utendørs. I Sør-Europa tok stjernemessen form av prosesjoner med skuespill som pågikk i dager. Kongene fikk karaktertrekk: Kasper var fortsatt mørk. Den andre kongen var blitt til Herodes, og den tredje het intet mindre enn Judas og sto for kollekten.

Dermed er vi inne på dagens mer bisarre tradisjoner. Etter reformasjonen ble de folkelige stjernespillene opptog forbeholdt gutter fra latinskolene. «Å gå med stjernen» ble en akseptert form for tigging. Folk ga en slant for sangen. Dette ble tradisjon i Norge fra 1600-tallet, fra Mandal til Vardø. Skikken forsvant etter hvert, mest på grunn av protester fra kirke og myndigheter, som oppfattet denne høyst folkelige tolkningen av evangeliet som upassende.

De tre hellige konger ble regnet som skytshelgener for reisende, og dermed også for gjestehus og hospitser, buntmakere, ryttere og spillkortfabrikanter. Det siste har å gjøre med at kortspill ble sett på som nødvendig tidtrøyte på losjeringssteder. Hvilken rehabilitering av kortstokken, som til tider i vårt lille land har blitt sett på som infisert av synd og djevel! Nei, slapp av, den er velsignet av de hellige tre konger.

Saken fortsetter under annonsen

Ledige stillinger – kulturjobb