Synspunkt
St. Stefanus – den første martyr
Vi åpner en luke i julemytekalenderen.
Stefanus æres som Kirkens første martyr og regnes som forbilde for alle senere martyrer. I Apostlenes gjerninger står det at han var en av de syv fattigforstanderne i den kristne urmenigheten i Jerusalem, og en predikant som trakk mange tilhørere. Han ble brakt for det jødiske rådet. Der anklaget han tilhørerne for å stå imot Den hellige ånd, slik deres fedre hadde gjort ved å forfølge profetene. Nå, sa han, hadde de selv drept den Helligste av alle profeter. Da stormet de mot ham, drev ham foran seg ut av byen og steinet ham.
Stefanus’ grav skal ifølge en legende ha blitt funnet igjen i år 415, fordi en prest fikk en åpenbaring om en hellig skriftlærd som skal ha fortalt at graven befant seg i Kafr Gamala, 30 km vest for Jerusalem. Levningene skal så ha blitt ført til Jerusalem og skrinlagt i Sionskirken 26. desember 415. Da hadde kulten av erkemartyren allerede begynt.
Ordet martyr betyr vitne, og betegner en som lider døden for sin tro. Ettersom Gud hadde inkarnert seg i Jesus, som selv hadde lidd og dødd, ble enhver martyr som led for Herren, hellig, også martyrens legeme. Man holdt et hellig måltid ved graven på begravelsesdagen, og siden hver årsdag. Martyrens levninger ville bringe velsignelse over stedet. Det var nærliggende å tro at fliker av hans klær, og etter hvert deler av hans kropp, kunne ha overjordisk kraft.
På 300-tallet i Syria fantes det egne martyrkirker med relikvier av helgenen den var viet til. Kulten utviklet seg gjerne spontant, og omfattet lange, nattlige seremonier. Man ventet på mirakler til morgengry. Ved graven leste man opp helgenens lidelseshistorie. Og det var disse som utviklet seg til helgenlegender.
Kirken ga etter for presset, og skaffet seg i løpet av 400-tallet egne relikvier, noen steder i et eget rom i kirkens indre. Martyrgravene ble snart det mest imponerende på kirkegårdene. De ble gjenstand for store seremonier, og mål for valfarter og prosesjoner. Misbruk, falsknerier og kirkepolitiske rivaliseringer tok til. I Gallia og Germania ble relikviene importert fra Roma. Mot slutten av 800-tallet var relikvier nærmest en nødvendighet for hver eneste kirke.
Stefan ble dyrket som den første martyr, hans skjebne sto innprentet i bibelen, ingen stilte spørsmål ved hans martyrium. Men var alle martyrer like hellige? Graden av forfølgelse varierte, og undertrykkelsen gikk ut over noen mer enn andre. Det ble uenigheter – var de som ble forfulgt, mer ekte kristne enn de som ikke ble det? De ledende autoritetene innen kirken hadde en slags makt, martyrene en annen. Men relikviene bidro sterkt til kirkenes utbredelse, og på tross av konfliktene erobret kristendommen verden. Martyrenes blod var en viktig årsak, om mulig den viktigste.