Terje Nordby 14. desember

Sigurd Hoels jul

Publisert: 13. desember 2021 kl 15.37
Oppdatert: 15. desember 2021 kl 11.32

Sigurd Hoel ble født den 14. desember i 1890. Like sikkert som hans suverene posisjon som redaktør av Gyldendals gule serie, høyt oppskattet romanforfatter og aggressiv riksmålsmann, er det at han som barn var mye redd: Redd for padda på trammen og ormen i lyngen og Djevelen, og spesielt Gud som spikret sin sønn opp på korset. Han var også redd for storesøstrene.

Hovedpersonen i nøkkelverket «Veien til Verdens Ende», Anders, formidler Sigurds opplevelse av sin barndoms jul. Forventningene er angstfylte. Anders og bror Embret blitt skjelt ut fordi juletreet de har funnet ikke er pent nok.

«Det kunne være det samme med hele julekvelden. Han visste hva han selv fikk – det var et par ting som han ikke visste, og så den luen han måtte hatt likevel, og så den blå ulltrøyen som han aldeles sikkert måtte hatt likevel. Allting var bare løgn og bedrag».

Så er det som om alt forandrer seg, det er naturen som hjelper til:

«Han ble stående ute på kjøkkentrammen og se mot sør. Opp over den mørke åsen kom det sigende en blå sky. Den ség sakte opp over den lave, isgrå himmelen. Innunder skyen ble den hvite bygden blå. Det sukket i sneen, det hvisket i bjerken ved hagegjerdet. Han kjente en duft av våt sne, det minnet ham om våren. Han slapp veden og bøyde seg ned og tok i sneen, den var blitt kram. Det var julen som kom».

Senere på kvelden møter bygdekulturen de hellige forpliktelser:

«Far leste juleevangeliet. Han leste det nokså fort og snublet noen ganger i ordene, slik som lærerinnen hadde sagt de ikke skulle gjøre når de leste. Så lukket han boken og så mye gladere ut, og nå skulle de gå rundt juletreet».

Saken fortsetter under annonsen

Og de jordnæres sjenerthet overfor ritualer:

«Så satt de rundt i stuen igjen, og far gikk og fant julegaver inne ved juletrefoten. Embret og Gorine og Emma satt i sofaen og visste ikke hvor de skulle gjøre av hendene sine, og han og Tora og Kari og Åse satt rundt på stoler og skulle late som om de tenkte på noe annet».

Sigurd Hoel beskriver sin barndoms jul med sår realisme, uten noen tendens, men med et barns halvt skjulte nysgjerrige virkelighetsforståelse.

Og det fantes en verden utenfor familiemedlemmenes krets også. Det kom mange lyder utenfra i julen, jentelatter, isen som sprakk – og av og til et stygt ul.

«Det var den fulle mannen som var ute og gikk. Han var alltid ute og gikk i julen».

Ledige stillinger – kulturjobb