Alfred Nobel

Som middelaldrende mann skrev han i et brev fra Paris at han husker julaften med glede, fordi da kunne også fattige barn spise seg mette.

Alfred Bernhard Nobel ble født i Stockholm i 1833. Faren var oppfinner, men hadde motgang, det var kaldt og knapphet på mat, difteri og kikhoste herjet. Faren forsøkte å finne opp nye typer landminer til bruk i krig. Russerne var interessert. Alfred begynte på en skole for fattige barn, og fikk juling hver dag. I tillegg arbeidet han hardt for å bidra til å hjelpe familien ut av fattigdommen. Faren lyktes med miner til russerne, og da Alfred var ni, flyttet de til St. Petersburg. Gutten fikk gode privatlærere, men gikk aldri noen høyere skole. Men han arvet oppfinnerånden. Som tenåring mikset han kjemi på farens verksted. Nitroglyserin var et kraftigere sprengstoff enn krutt, men hvordan skulle man få det til å tenne? Alfred fant opp knallhetten. Han foretok prøvesprengninger under vann. Problemet var sikkerheten. I 1866 lot han nitroglyserin bli sugd opp av porøs kiseljord. Etter vellykkede eksperimenter i tyske gruver kalte han dette Nobels sikkerhetskrutt eller dynamitt (gresk: dynamis = kraft). Straks ble dynamitten tatt i bruk i Hellas, i New York og til sprengning av Gotthardbanens tunneler i Sveits.

Alfred fikk ingen barn. Fra Paris flyttet han til San Remo i Italia, der han døde 10. desember 1896 som en av Europas rikeste menn.

2. januar ble testamentet offentliggjort. Slektningene skulle få en million kroner. Resten av kapitalen skulle utgjøre et fond. Rentepengene skulle «årligen utdelas som prisbelöning åt dem, som under det förlupne året hafva gjort menneskeligheten den störste nytte», mer konkret de som hadde gjort de viktigste oppdagelser innenfor fysikk, kjemi og medisin. Den fjerde var litteraturprisen, mens den siste skulle tilfalle «den som har värkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser», og deles ut av fem personer valgt av Norges storting. Vi var i union, og Nobel mente at nordmenn var fredsommelige. Nobelprisen er blitt en formidabel faktor, en virkningsfull, global institusjon.

Det fins ingen myter om global nestekjærlighet, for først i nyere tid forholder vi oss til hele kloden. Det trengs nye fortellinger som kan konkurrere med eventyret om Askeladden, skrønen om Bør Børson og rikmannsgutten Trump som ble president i USA. Det trengs en myte som uttrykker at inne i kapitalistens hjerte bor en generøsitet, at verdens rikeste mann er klok og snill. Fortellingen om fattiggutten som fant opp dynamitten og ga formuen sin til kunsten og vitenskapen, og dermed for alltid skal bli husket, er en slik myte.