Annonse
Scene fra stykket «Full spredning». Foto: Øyvind Gjerde
Kommentar
Nina Lykkes «Full spredning»

Vi vet det alle sammen

Fastlegen Elin er i ferd med å gå i oppløsning – denne gang på hovedscenen på Nationaltheatret, premieren var i denne uken. Elin har rotet seg bort i et forhold hun ikke er interessert i, bare fordi hun kjeder seg. Pasientene sine kan hun ikke fordra.

Publikum humrer i kor når Elin er full. Vi ler når hun lar seg forføre av hvor lett alt går på Facebook og sms, og ender i senga med sin eks, som hun i sin tid kalte psyko, bare fordi ektemannen går for mye på ski og er blitt litt kjedelig med årene. Vi humrer når en ung pike, som er Elins pasient, kommer på legekontoret og bryter ut i gråt fordi hun må reise med mor og far til Nice, «i år igjen»! Alle vet jo at i påsken er det Hemsedal som teller! Vi klukker med når en annen pasient, ekstremt fet, aldri lytter til Elins råd og kaster i seg en bigmac med ekstra fries i stedet.

Kjedsomheten

Lykkes satiriske roman treffer spikeren på hodet, og alle vet det. Det er blitt en slags selvfølge at vi er grådige, at vi er late, at vi lever i et samfunn med fristelser i hopetall: mat, sex, sosiale medier, fornøyelser og reiser – og at vi faller for alt sammen. Vi vet det og vi gjør ikke noe med det. Kjedsomheten fører oss inn på veier vi vet ikke er bra for oss – og vi lar oss lett føre.

«Det er besyndelig nok, at Kjedsommelighed, der selv er et saa rolig og adstadigt Væsen, kan have en saadan Kraft til at sætte i Bevægelse. Det er en aldeles magisk Virkning, Kjedsommeligheden udøver, kun at denne Virkning ikke er tiltrækkende men frastødende», skrev Søren Kierkegaard i «Enten-Eller».

Selv om man ikke deler den teologiske bekymringen for de syv dødssyndene, er det lett å dele den eksistensielle bekymringen

Kierkegaard skrev dette om personlighetstypen han kaller Estetikeren, som gjør hva som helst for å unngå å leve som en besteborger. Denne typen kommer forut for Etikeren og Kierkegaards religiøse stadium. Det virker åpenbart at alle de vi ser på scenen på sitt beste er estetikere – eller på sitt verste rett og slett besteborgere, dusinmennesker – de som lever livet helt ubevisst og følger skikk og bruk uten å tenke over det.

Dødssynd

Bakscenen på National skifter med stykkets tema – på et tidspunkt vises helvetesvisjonene til nederlandske Hieronymus Bosch (1450-1516). På hans tid var folk opptatt av de syv dødssyndene – og Bosch malte disse også. Den verste av de syv var livslede / latskap («acedia»), som førte med seg alle de andre syndene: grådighet, begjær, gjerrighet, vrede, tungsinn, forfengelighet og hovmod. Kjedsomhet ville vi vel ha kalt hovedsynden i dag.

Selv om man ikke deler den teologiske bekymringen for de syv dødssyndene, er det lett å dele den eksistensielle bekymringen. Noen vil gjøre hva som helst for å slippe unna kjedsomheten i tilværelsen. Selv om jakten på nye opplevelser egentlig bare gjør livet mer kjedelig i lengden – for man får aldri nok. Mer vil ha mer.

Nina Lykke vinner Brageprisen 2019 i kategorien Skjønnlitteratur med boka« Full spredning», gitt ut av Oktober forlag. Foto: Heiko Junge / NTB

«Kjedsomhet er ikke bare en indre sinnstilstand, men også et trekk ved verden, for vi deltar i sosiale praksiser som er gjennomsyret av kjedsomhet», skriver filosofen Lars Fr. H. Svendsen i sin bok «Kjedsomhetens filosofi». Svendsen fortsetter:

«Det virker til tider som om hele den vestlige verden er blitt som Berghof, sanatoriet Hans Castorp oppholder seg ved i syv år i Thomas Manns roman Trollfjellet. Vi dreper tid og kjeder oss til døde. Det kan derfor være fristende og gi Byron rett: "There's little left but to be bored or bore"».

Destruktivt

Svendsens bok solgte også godt da den kom i 1999, for vi kjente oss igjen i den også. Det kommer stadig litteratur som direkte eller indirekte hevder at samfunnet svøpe nummer én er at vi kjeder oss til døde.

Romanene til Ida Hegazi Høyer handler ofte om mennesker som vil ut av dusinsamfunnet. I romanen «Ut» (2013) er hovedpersonen så drittlei av sin perfekte mann og søte og snille sønn og den smakfulle vlllaen de bor i, at hun risikerer det hele ved å innlede et forhold til en skitten og uflidd mann som sitter på en benk og lar livet gå forbi. Hva som helst bare for å slippe unna kjedsomheten. Men hun kommer ikke ut, det store opprøret består kun i at hun slenger dyrt porselen – bryllupspresangene – ut av vinduet.

Vi kjenner oss igjen i svært mye og hygger oss med det. Vi blir ikke dypt rystet

I Hegazi Høyers «Fortellingen om øde» (2015) reiser hovedpersonen til en øde øy for å bli der resten av livet. Han flykter fra sin tannlegepraksis og det kjedelige livet han har levd – og det går ikke bra for ham heller. Selvsagt gjør det ikke det, men hva som helst for å slippe unna.

Og så går vi hjem

Publikum på Nationaltheatret slipper på sett og vis unna - for de ser hvordan Elin roter til livet sitt på scenen mens de selv sitter rolige i salen og ler og koser seg. Klassekampen ga oppsetningen god kritikk – fullt fortjent, for det var topp skuespillere, og romanen var svært dyktig og effektfullt oversatt til drama. Det var kvalitet hele veien.

Men Klassekampens anmelder var også inne på at dette er godt bruksteater. Folk kjenner seg igjen – skjønt litt karikert, det er ikke alle 39-åringer uten barn som tar abort bare fordi det ikke passer nå som de har bestilt en lang luksustur verden over som vil vare i flere måneder. Det ligger allikevel mellom linjene at vi kjenner oss igjen i svært mye og hygger oss med det. Vi blir ikke dypt rystet.

Vi har sett oss selv i speilet, men det er litt harmløst – for det vi ser er så vanlig, og «alle» vet at det er sånn. Og hva skal man egentlig gjøre med det?

Så går vi hjem, og gjør mer av det samme. For alt er jo så kjedelig ellers.

Annonse
Annonse
Annonse