«Bunnklang» er en undersøkelse av et roms arkitektur og fysikk med teaterets og live-kunstens virkemidler. Forestillingen er et tilstandsverk over Alexander Kielland-ulykken (1980) med redningsdykkernes beretninger som klangbunn.
Foto
khio.no

Angstens og dødens teater

Publisert: 25. mars 2021 kl 09.50
Oppdatert: 27. mars 2021 kl 23.26

Vi blir kalt opp to og to ved fornavn, og så må vi følge etter en taus gråkledd mann gjennom mørke korridorer. Jeg går sammen med en kvinne jeg ikke kjenner. Jeg kjenner ingen av de andre heller, vi er helt avpersonifisert. Yttertøy og vesker har vi måttet legge fra oss utenfor. Det føles ubehagelig, litt som om å frivillig stige inn i et fengsel – eller heller et fangehull fra veldig gamle dager, en stor labyrint av en borg, bare at den er helt moderne.

Så kommer vi inn i et stort værelse – 15-20 meter under taket, anslår jeg. Det er vanskelig å vite, for det er stummende mørkt, og helt tyst.

Det henger åtte brisker fra taket, hver med stålvaiere festet i de fire endene. Noen brisker er opptatte allerede, andre blir opptatt av dem som kommer to og to bak meg, ledet av hver sin gråkledde person.

Mørket og sjøen

Vi blir bedt om å legge oss ned. Jeg ligger som nummer to på venstre side. Vi ligger der som åtte lik på rekke og rad, bortsett fra at obduksjonsstuen er svart og ikke hvit. De gråkledde brer lakener og ulltepper over oss, én etter én. De snakker ikke med oss. Jeg lurer på om de kommer til å dekke ansiktene våre også, men det gjør de ikke.

Så ligger vi der – lenge. Det føles i hvert fall som lenge, det viser seg å være i overkant av en time, oppdager jeg etterpå.

Vi hører lyd av sjø, vind, mennesker som snakker i det fjerne om et skrog som brakk i to, om hvordan de krabber seg bortover og oppover og ut, hvordan de fant noen andre og trakk dem med seg og fikk redde dem. Stemmene er veldig fjerne, de hvisker langt bortifra. De roper ikke, stemmene er dempet og rolige. Alt er rolig. Tiden eksisterer ikke.

Jeg ligger der og ser opp i taket – høyt der oppe – og tenker: «Nå må jeg ikke få panikk. Ikke få klaustrofobi, ikke bli mørkredd. Ikke reise meg og gå, for da ødelegger jeg hele teaterforestillingen for de andre».

De som døde

For jeg er jo på teater, ikke i noe torturkammer. Teatrene er jo stengt i Oslo, så jeg er på Kunsthøgskolen og ser en forestilling regissert av Lea Agathe Basch. Den heter «Bunnklang» og bygger på intervjuer som ble gjort med redningsdykkerne som hentet opp de døde etter Alexander Kielland-ulykken i 1980, der 123 personer omkom.

Men ordene er veldig lite sentrale her. De som vil finne flere fakta fra ulykken, detaljer om hvordan de overlevende opplevde den, får lese rapporten, skrevet av Marie Smith-Solbakken Her får man en annen innfallsvinkel – en opplevelse, en kroppslig fornemmelse.

Vi ligger stille og ser på taket, langt der oppe.

Noen skuespillere ser vi ikke, med mindre man kaller de gråkledde for det. Det klatrer også noen menn i oransje kjeledress høyt der oppe på veggen. De lager ingen lyd, så jeg vet ikke om de også er skuespillere eller er projeksjoner, teatertricks.

Det er nok hjelpearbeiderne, tenker jeg. De ser oss ikke, der vi ligger helt nederst. Så blir mennene avløst av stive hvite masker som viser seg øverst på veggene, oppe mot taket – er det det dødsmasker? Lyskastere sveiper over oss fra tid til annen, men de er bare smale strimer av hvitt i alt det sorte.

Ingen oppdager oss. Vi har ingen identitet, men vi har god tid til å føle på alle de mørkeste følelsene. Dette er bar eksistens, uten noe pynt.

Det er da jeg tenker: «Selvsagt skjer det ikke noe her, for det skjer ikke noe når man er død».

I opposisjon

Forstillingen slutter som den begynner, vi blir kalt ut av de gråkledde og vender tilbake til livet, friheten og mobiltelefonene.

Jeg tenker på hva man kaller et slikt teater, hvor det ikke finnes karakterer gestaltet av skuespillere, i hvert fall ingen roller som hver aktør har sin personlighet: post-dramatisk teater er ord som blir mye brukt.

Dette er teater som står i opposisjon til den teaterformen vi er mest vant til, hvor skuespillerne spiller hver sin karakter, hvor karakterene henger sammen psykologisk, og hvor det er en logisk sammenheng eller progresjon i historien. I det post-dramatiske teatret er karakterene mindre sammenhengende, eller det er ingen karakterer. Det kan det være fragmentariske eller ambivalente historier som fortelles, eller flere historier som tilsynelatende ikke henger sammen – eller ingen historie i det hele tatt, som her.

Iblant ligger det ikke noe skrevet skuespill til grunn. Regissørens bruker sine egne idéer, og blir den eneste skaperen av verket. Noen ganger bruker skuespillerne sine egne navn, ikke rollenavn. Eller de er, som i denne produksjonen, helt marginale.

Hva som kommer i stedet for en logisk sammensatt tekst med et plott varierer – for «post-dramatisk teater» er en sekkebetegnelse for mange tendenser. Dans og performance kan være ingredienser.

I dette tilfellet kan man si at hovedrollen spilles av rommet hvor teatret foregår – sammen med publikum. Vi publikummere inntar i stor grad skuespillernes plass i forstillingen om Alexander Kielland-ulykken. Det dreier seg om oss selv. Vi lever oss ikke inn i hva karakterer vi får presentert på en scene føler og opplever. Vi føler og opplever det selv.

En annen tid

Hans-Thies Lehman er teoretikeren bak konseptet post-dramatisk teater, i sin bok «Postdramatic Theatre» fra 1999. I en forelesning i København i 2017 sa han at selv om mange publikummere håper og tror vi kommer tilbake til det dramatiske teatret igjen, tror han at «det ikke blir mulig». Vi opplever ting annerledes i vår mediekultur, og vi tror ikke lenger på historier og entydige sammenhenger slik at det dramatiske teatret ikke fungerer lenger, hevder han. Den eldre teatertradisjonen er blitt hul og usann.

Dessuten går de fleste ikke lenger på tradisjonelt dramatisk teater for å se ny dramatikk, sier Lehman. Publikum foretrekker dramatikk skrevet i de 19. århundre – som Ibsen – og ikke stykker som behandler vår virkelighet i dag, igjen ifølge Lehman.

Post-dramatisk teater er på ingen måte nytt. De fleste frie grupper kan på en eller annen måte karakteriseres som post-dramatikere, og det samme vil de fleste si om innflytelsesrike teatersjefer om Frank Castorf i Berlin og regissører som Robert Wilson i New York. Eldre dramatikk kan settes opp post-dramatisk. Det skjer stadig, også på institusjonsteatrene.

Vekk med sjampanjen

Lehman trekker tråden tilbake til 1970-tallet, minst. Forfattere som Jon Fosse, Heiner Müller og Elfriede Jelinek kan kalles post-dramatiske. Hos Fosse er det for eksempel sjelden karakterer har navn utover «mannen», «kvinnen», «den andre kvinnen», «faren» og så videre, og det er bare et skjelett av en handling.

Er det forbi med teater på National med forgylt stukkatur og engler i taket, reflekterer jeg idet jeg går ut og skynder meg mot trikken. Blir den ingen sjampanje, lyst og glede forbundet med teater fremover – bare blåsyre?

Lehman og andre teoretikere vil argumentere med at det som de fleste vanlige tilskuere nok fremdeles opplever som «teater», altså dramatiske forestillinger bygget på en tekst og som er relativ tro mot teksten, uansett bare var en parentes i teaterhistorien.

Post-dramatisk teater, sier han, ligner faktisk mer på pre-dramatisk teater, for eksempel de gamle greske tragediene hvor karakterene var typer, ikke forsøk på tredimensjonale psykologiske skikkelser. Gjøglertradisjonen fra middelalderen hadde heller ikke noe med skrevne tekst og realistiske figurer å gjøre.

Advarsler

Jeg tror nok jeg vi savne det dramatiske teatret en del hvis Lehman får rett, tenker jeg idet jeg går på trikken, med opplevelsen tungt i kropp og sinn. Om det var godt teater? Ja. Men neppe teater som passer for alle.

På restauranter og kafeer er vi blitt vant til at det står advarsler på menyen: «Inneholder spor av nøtter, gluten, melk, fisk» og andre allergener. På billetten til oppsetningen jeg nettopp så – unnskyld, deltok i – kunne det ha stått: «Inneholder angst, traumer, svimmelhet, klaustrofobi og mørke».

none