Annonse
Foto: Terje Pedersen / NTB
Synspunkt
Bare homofile skuespillere i homofile roller

– Aggressivt, perspektivløst og lite fruktbart

Når Nationaltheatret får lov til å spille igjen, skal de sette opp et nyskrevet stykke hvor en karakter er transkjønnet. Ibsenprisvinner Taylor Mac, som er forfatteren av stykket «Hen», har satt som krav at denne rollen skal spilles av en transkjønnet skuespiller. Etter å ha lett lenge, fant Nationaltheatret til slutt den transkjønnede danseren Jaden Henley, skriver Aftenposten.

Nå har ikke stykket hatt premiere ennå (og det er usikkert når det skjer), og det kan hende at Henley viser seg å være et utmerket valg.

Det er hele teatrets vesen å skape en verden, og skuespillernes jobb å gestalte noen de ikke er

Det er allikevel et merkelig essensialistisk utspill fra forfatterens side – som om skuespilleren må være lik rollen. Og det kan virke som om han synes at det å være homofil er en så spesiell erfaring at det ikke kan sammenlignes med noe annet. Men de fleste skuespillerne som spiller Richard III, er da ikke pukkelryggede skurker; de fleste som spiller Dr. Rank er ikke dødssyke; og skuespillere som har spilt Hitler er trolig ikke onde.

Det er hele teatrets vesen å skape en verden, og skuespillernes jobb å gestalte noen de ikke er. Dette er så selvfølgelig at det føles rart å skrive det.

Hevn

Men det som uroer meg mest i artikkelen, er et utsagn i ingressen. Det kommer fra Russell T. Davies, som står bak TV-suksessen «It´s a Sin». Denne TV-serien handler om unge homofile menn som prøver ut sin seksualitet på tidlig åttitall, da Aids-bølgen var på sitt høyeste, og det var liten innsikt i sykdommen og mye fordommer mot homofile.

Russell har gjort det til sin policy bare å caste homofile skuespillere i homofile roller, forteller han til avisen. «Det gir ikke bare autentisitet, men er også en hevn for 100 år med straightwashing».

Ordet «hevn» får meg til å stusse. Hvem hevner seg på hvem? Skal unge skeive eller transseksuelle som lever i dag (og trolig har det lettere enn noen generasjon av homofile i vestlig historie) hevne seg på teatre som en gang i tiden – i noen tilfeller før de som jobber i norske teatre i dag var født – kan ha utelukket andre, homofile skuespillere, eller unnlatt å sette opp stykker som tematiserer homofili på en positiv måte? Skal hevnen rettes mot «samfunnet», altså oss publikummere?

Innsnevring av teatrets frihet

Det er ikke så greit å vite hva forfatteren mener, og om det var et gjennomtenkt utsagn eller en løs replikk som kom i løpet av en samtale.

Å sette ting på spissen kan være oppsiktsvekkende, men ikke alltid klokt. Engasjement i teatret er bra. Men innsnevring av teatrets frihet og virkemidler på den måten som Mac og Russell står for, virker aggressivt, perspektivløst og lite fruktbart. Vi får håpe det ikke blir teatrenes nye hverdag.

Annonse
Annonse
Annonse