Annonse
The Rolling Stones i aksjon på NRG Stadium i Texas i 2019. Foto: SUZANNE CORDEIRO / AFP
Synspunkt

Den evige ungdommen

Charlie Watts i The Rolling Stones er død, 80 år gammel, og media er fulle av ekstatiske ytringer om at han var verdens beste trommeslager i verdens største rockeband. Eller noe sånt. Superlativene har i hvert fall vært uten ende.

Hvorfor er publikum fremdeles fascinert av 80-åringene i «the Stones» som aldri gir seg, selv om de har passert den normale pensjonsalderen for en god del år siden?

80-åringer på scenen

Hvorfor er så mange fascinert av 80-åringer som løper rundt med gitarer og mikrofoner på scenen og skriker seg hese mens de fremfører repriser av  «(I Can't Get No) Satisfaction», «Jumpin' Jack Flash», «Get Off Of My Cloud», «Street Fighting Man» og «Sympathy for the Devil»?

Hvorfor denne fascinasjonen – for enkelte nærmest identifikasjonen – med kjernemedlemmene i bandet, de tre opprinnelige: Mick Jagger, som raser rundt på scenen i full fart, med en imponerende kondisjon? Keith Richards, tidligere heroinist, nå nykter, men fremdeles «mad, bad and dangerous to know», etter mediene å dømme?

Og trommeslageren Charlie Watts, han som stod rolig i bakgrunnen i sin i sin skreddersydde dress? Alle tre i år etter år etter år siden 1962 (Watts siden 1963)?

Det kan nettopp ha noe med det siste å gjøre: At de holder på til de dør, som Watts nettopp gjorde. Riktignok kunne han ikke være med på den neste turneen, men det ble fremstilt som at han var litt syk, ikke at han lå på det siste. For det gjør en Stone aldri, en Stone ruller videre.

Det har trolig ikke vært noe annet band som i større grad har symbolisert hva rocken har betydd som fenomen

Ikke noe band skal ha levd lenger enn The Rolling Stones, muligens med unntak av Duke Ellingtons jazz-orkester (1924-74), men der var det ingen hard kjerne i bandets levetid, foruten Ellington selv, var det stadige utskiftinger. Så selv om det har vært mange andre band som også ha vært innflytelsesrike musikalsk, har det trolig ikke vært noe annet band som i større grad har symbolisert hva rocken har betydd som fenomen.

Mytologiske

Da rocken var litt yngre var det ofte snakk om at ingen vil vel holde på slik til de var 40. For da var man blitt middelaldrende, og rock var ungdomskultur, og ungdomskultur var per definisjon kun for de unge.

Mange mente 30 var den absolutte grensen – et av The Stones grunnleggende medlemmer, Brian Jones druknet i sitt eget svømmebasseng da han var i 1969, da han var 27. Slik ble han medlem av de rockens unge døde heltegalleri, «the 27 Club» - i likhet med Robert Johnson, Jim Morrison, Jimi Hendrix, Janis Joplin, Kurt Cobain, Amy Winehouse og flere andre. Rocken har sine unge døde.

En ansatt henger opp en plakat i forbindelse med Charlie Watts sin bortgang i Stones sin butikk i Carnaby Street 9 i London. Foto: Reuters / Henry Nicholls.

Men de som overlever hvis de holder på helt utrolig lenge, blir også mytologiske. Det er noe appellerende ved overlevende – «survivors». Ikke minst for lyttere som har hatt Stones på livets lydspor fra de var unge til de blir besteforeldre.

Det dreier seg om sterke følelser. Da Watts døde uttrykte flere fans til media at de ikke kunne tenke seg livet uten The Rolling Stones.

Tre generasjoner

Også de som er litt mindre knyttet til musikken, men synes bandet er kult, tar gjerne med seg barna sine på Stones-konsert. Og disse i sin tid tar med sine barn. Tre generasjoner lytter til samme musikk. Det er det ikke mange stjerner som opplever, og særlig ikke i musikk hvor smaken endrer seg så fort.

Men så er ikke ungdommen så radikalt annerledes enn mor og far lenger –  sammenlignet med hvordan 68-erne skilte seg ut fra sine foreldre. Da hadde de unge fullt hippie-utstyr og langt hår mens mor hadde perlekjede og far dress og sirlig sideskill.

«Før var ungdom en gruppe som søkte seg mot ytterpunktene, nå søker de seg mot sentrum», har sosiolog og ungdomsforsker Tormod Øia sagt i Dagens Næringsliv.

Subkulturene, er marginalisert, mener han, og «i sentrum finner vi en stor gruppe ungdom som kler seg med fornuft og som syns mor og far egentlig er ganske ålreite mennesker».

Og ikke noe er mer trendy enn brukte klær – vintage – blant de unge. De tar ivrig for seg av både mor og mormors klesskap – og synes at alt fra 90-tallet til 70-tallet er kult.

Rock som kultur

Journalisten Lynn Yeager kommenterte for noen år en festival i California hvor de unge var kledd som om 1968 skulle ha vart til evig tid. De fleste av de unge festivalgåerne var kledd nøyaktig som foreldrene sine, selv som besteforeldrene, bemerket hun:

«Har det noen gang vært en tid i motehistorien hvor klærne som ble regnet som ung og kule for 40 år siden, spilte nøyaktig den samme rollen nær et halvt århundre senere?»

Det er stilen og mentaliteten som har overlevd

Yeager snakket altså ikke om musikk, men om en spesiell type «rocka» innpakning, en kultur i bredere forstand, og forskjellen er sentral. For de unge er generelt ikke spesielt interessert i rock som musikk. Det viser salgslistene. «Rock music isn't dead, but it's barely hanging on», skrev The Week i 2019. Det er stilen og mentaliteten som har overlevd.

Ingen rebell

Oppstyret over den gamle rockestjernens død dreide seg, tror jeg, minst like mye om at selv gamle guder faller – selv institusjonen Stones varer ikke evig – som om Charlie Watts som person.

For Watts var ingen rebell, ikke ytre sett, og knapt nok ellers. Han kom fra enkle kår, faren var lastebilsjåfør, og selv avsluttet han skolegangen som 16-åing. Han spilte banjo, senere trommer på gutterommet og gikk en tid på kunstskole. Da han endte opp som rockestjerne i stedet viste han seg som en helt annen type enn sine bandkamerater.  Han løp ikke etter groupies og var etter alt å dømme trofast mot sin kone, Shirley Ann Sheppherd, som han giftet med i 1964 og fikk en datter med.

Dressene til kong Edward VIII

Han satte egentlig ikke pris på berømmelsen og hele rockekarusellen. 

«Watts hadde verdighet, i en tid hvor vi ikke lenger setter press på verdighet», skrev The London Review of Book da han gikk bort.

«Jeg har egentlig ikke vært interessert i de greiene og er det fremdeles ikke», sa han til «The Diego Tribune» i 1999. «Jeg vet ikke hva showbiz er og jeg har aldri sett på MTV».

En av de mange sjarmerende og pussige historiene britisk presse fortalt om Charlie Watts etter at han døde, var at han hadde kjøpt dressene til kong Edward VIII på auksjon. Han brukte dem også, for de passet. Hans kles-ideal var forøvrig Fred Astaire, og han fikk alle dressene skreddersydd i Savile Row.

Satt på hendene sine

I motsetning til Jagger og Richards var han ikke flashy. I et sjeldent TV-intervju fra 1993 viser Charlie seg som en genuint beskjeden og stillferdig kar, helt uten fakter – og tydelig lite komfortabel i rampelyset.

Programlederen spør trommeslageren om hvorfor han sitter på hendene sine, og Watts svarer at kona hans har instruert ham til å gjøre det når han blir intervjuet, for ellers vil han ta seg for mye i ansiktet. Så slipper han hendene fri, og tar seg umiddelbart i ansiktet.

Watts forteller i TV-intervjuet at ingen av medlemmer av the Stones hadde trodd bandet ville vare med enn tre uker, da de begynte i 1962. A være trommeslager er en blanding av å være «sportsutøver» og et «nervøst vrak», erklærer han. Han elsker å spille med bandet, men hater turneer.

Jazz

Han la aldri skjul på at den musikken han var mest glad i var jazz. Som ung ble han påvirket av Charlie Parker, Miles Davis og John Coltrane, og senere av trommeslagere som Max Roach, Earl Phillips, Fred Below og Elgin Evans.

Når programlederen spør ham om hvilken låt han er mest glad for at han har spilt inn, svarer han en Kurt-Weill-melodi som var med på en av de mange jazz-plantene han spilte inn med kjente jazz-musikere når han ikke turnerte eller spilte inn plater med The Stones.

Charlie Watts i 2019. Foto: AP Photo / Chris Pizzello

Vi ser et glimt av en innspilling i et studio, og det viser seg å være «My ship» av Kurt Weill. Det er ingen rocka nytolkning av komposisjonen fra 1941, men en delikat versjon i tradisjonelt jazz-format.

Watts sitter stille og beskjedent med et salig ansikt og lytter oppmerksomt. Jeg liker ham bedre og bedre. Det er virkelig leit at du død, Charlie Watts – skjønt du var jo fylt 80, og din tid var vel ute.

Annonse
Annonse
Annonse