Annonse
Et entusiastisk publikum på Kongsberg Jazzfestival. Foto: Terje Bendiksby / NTB
Synspunkt

De moralske kunstnerne og den umoralske industrien

Kongsberg Gruppen har vært hovedsponsor for Kongsberg Jazzfestival siden 2014. Det har vært murring i krokene før, men i år har det blåst opp til full storm. Enkelte mener at uten våpenprodusentens støtte, blir det kroken på døren for den tradisjonsrike festivalen, som ble avholdt første gang i 1964 og i de senere årene har vært Norges største jazzfestival.

Festivalstyret har gått tilbake på sitt vedtak om å droppe Kongsberg Gruppen og har innledet nye forhandlinger. Styret i Kongsberg Jazzfestival har stilt sine plasser til disposisjon, og innkalling til ny generalforsamling er ventet. De to andre hovedsponsorene er for øvrig DNB og GKN Aerospace. Sistnevnte produserer blant annet deler til jagerflyet F-35.

Moralkriger i mange land

Striden om sponsing av Kongsberg Jazzfestival reiser uansett mange perspektiver som går utover denne saken. Dette er en av flere moralkriger i de senere år, mellom kunstmiljøer på den ene siden og sponsorer som kunstnerne ikke oppleves som helt stuerene på den andre siden.

I 2018 protesterte britiske kunstnere mot at London´s Design Museum stilte ut verkene deres i lokalene til en romfarts- og våpenprodusent ved navn Leonardo. Kunstnerne krevde å få verkene sine tilbake, og det fikk de.

Langvarig kritikk mot at oljeselskapet BP sponset Tate Gallery i London, var sannsynligvis årsaken til at sponsoravtalen ble avsluttet i 2017.

Den amerikanske fotografen Nan Goldin har drevet en suksessrik kampanje mot kunstsponsing fra den styrtrike Sackler-familien. Det er de som eier Purdue Pharma, som produserer Oxy Contin, et opiat-medikament som ble villedende markedsført og som mange amerikanere er blitt avhengige av.

En britisk undersøkelse fra 2018 viste at 73 prosent av ansatte i kunstorganisasjoner mente at deres arbeidsgiver risikerte å få svekket omdømme ved å knytte til seg sponsorer med dårlig rykte

I desember 2017 forandret den sør-afrikanske kunstneren Candice Breitz et videoverk som ble vist i nasjonalgalleriet i Victoria fra «Love Story» til «Wilson Must Go». Wilson Security er navnet på firmaet som sto for sikkerheten i galleriet. Det samme firmaet brukes av den australske regjeringen for å holde orden i leire for kontroversielle sentre for migranter.

En britisk undersøkelse fra 2018 viste at 73 prosent av ansatte i kunstorganisasjoner mente at deres arbeidsgiver risikerte å få svekket omdømme ved å knytte til seg sponsorer med dårlig rykte.

Tvil på egen samfunnsnytte?

I land hvor kultursektoren får mye mindre offentlig støtte enn i Norge, har konflikten ulmet siden 1980-tallet. Når store virksomheter bidrar økonomisk til å støtte billedkunst, musikk eller scenekunst, blir de automatisk satt under lupen. Har de ikke vært med på noe kritikkverdig – en eller annen gang, et eller annet sted? Våpenindustri, tobakkselskaper og store farmasiselskaper er lette å kritisere og ta avstand fra. Andre ganger må man grave dypere, men man finner ofte noe man kan sette fingeren på.

Satt på spissen kan den underliggende tankegangen sies å være at «kapitalen er skitten, kunsten er ren».

Men hvorfor setter selskapene seg i en posisjon hvor de så lett kan få negativt søkelys rettet mot seg? Hvorfor er det så viktig for dem å vise at de støtter kunst- og kulturlivet? Fordi de har en dyptliggende tvil på sin egen moral, mener kunstkritikeren JJ Charlesworth, som skriver i ArtReview. Selskapene kan låne litt kredibilitet fra kunstverdenen, vaske av seg en del av «skitten» de påfører seg ved å være aktive ute i den store stygge verden.

Dette er ikke bare en kynisk pr-manøver, tror han. Corporal Social Responsibility er etter Charlesworths mening et svar på en genuin usikkerhet når det gjelder egen moral og samfunnsnytte. «De store korporasjonene ser seg også på en måte som er uklar, motstridende, men dyptfølt, som skitne. (...) Det er kanskje derfor de ultrarike, særlig dem som har arvet sin formue fra svære kommersielle konglomerater som de nyter godt av, forsøker å omdanne rikdommen til mesén-virksomhet. Det er etisk transsubstansiasjon» (en forvandling av vin og brød til Kristi blod og legeme).

Selvforakt og skyldfølelse?

Kunstnere er heller ikke, mener Charlesworth, så sikre på sin egen moralske overlegenhet. Mange av dem tviler på om verdien av den kunsten de produserer er så stor at den kan oppveie de «urene» sponsorene. Derfor kan kunstnernes protester ende opp med å bli så intense, hevder kritikeren.

Det er jo påfallende hvor samstemte kunstnermiljøer ofte er i sin «fordømmelse» av det de ikke liker, og hvor lite de slipper til av motstemmer fra egne rekker

«Den selvforakten og skyldfølelsen som mange kunstnere uttrykker om sitt «privilegium» kan bety at mange ser at  kunsten de lager og de institusjonene som støtter dem har liten verdi. De tror ikke at kunsten har stor nok verdi til å oppveie samkvemmet og byttehandelen med den uetiske kapitalismen».

Man kan tenke at den usikkerheten kunstnere muligens kjenner på angående sin egen rolle og plettfrihet, kan gjøre dem ekstra nidkjære utad. For det er jo påfallende hvor samstemte kunstnermiljøer ofte er i sin «fordømmelse» av det de ikke liker, og hvor lite de slipper til av motstemmer fra egne rekker.

Nærmere nitti norske artister har skrevet under på oppropet mot festivalens sponsoravtale, melder Dagsavisen. Så vidt jeg vet er det ingen som har gått ut og sagt at de ikke har skrevet under. Det hadde trolig ikke vært så enkelt – for da kunne de risikert å bli hengt ut i media som våpenglade og umoralske.

For noen måneder siden var det Kunsthøgskolen i Oslo som sto i fokus, i en strid som tilsynelatende dreide seg om noe helt annet, men som har likhetstrekk. Rektor, ledelse, ansatte og en gruppe studenter krevde mer kritisk raseteori, interseksuell feminisme, queer-teori, antikapitalisme og postkoloniale teorier på pensum. De som var uenige og ville ha mer kunst på pensum, følte seg presset. En ung student fortalte meg at hun ikke ønsket eller våget å stikke hodet frem og si seg uenig med rektor og den tilsynelatende kompakte majoriteten.

Mindre offentlige penger

Jeg føler meg selv litt ambivalent når det gjelder akkurat Kongsberg Våpenfabrikk. Jeg hadde neppe søkt jobb i informasjonsavdelingen der. På den annen side er det en lovlig virksomhet som Norge tjener en del penger på. Burde ikke de som er uenige i at vi produserer våpen i Norge, gjort dét til hovedsaken, og ikke at de sponser en jazzfestival?

Det jeg er mest opptatt av er ikke denne saken spesifikt, men spørsmålene den reiser. Personlig er jeg absolutt for at kunstfeltet  skal støttes offentlig. Men i politikken er det alltid et spørsmål om hvor mye og hva som skal prioriteres først. I de magre årene vi kan ha foran oss etter koronaen, kan de offentlige pengene sitte lenger inne og de private bli desto mer kjærkomne. Sponsing kan i økende grad bli et spørsmål om nødvendighet – ikke for denne jazzfestivalen nødvendigvis, men for kulturfeltet generelt.

Er det ikke da litt ukledelig av en bransje som ber om økonomisk støtte, å gjøre et så stort poeng av sin moralske overlegenhet? Michelle Wright, som er direktør og grunnlegger for kunstsponsorfirmaet Cause4, ber oss om å spørre oss selv hver gang en sponsoravtale diskuteres: «How bad is bad?» Hvor uetisk skal et selskap være for at man ikke kan ta imot midler fra det? Hvor skal vi sette grensen?

Det kan jo også være at kapitalister kan komme på bedre tanker. Alfred Nobel tjente en svær formue på oppfinnelsen av dynamitt. Så oppdaget han, ble det sagt, at sprengstoffet ble brukt i krig. Og dermed stiftet han Nobelprisen. 

Annonse
Annonse
Annonse