Når svanene truer Sørlandet

Kilden teater- og kulturhus i Kristiansand har avlyst ballettforestillingen Svanesjøen med kompaniet The St. Petersburg Ballet Theatre, som opprinnelig skulle ha gjestet sørlandsbyen i mai.

Ifølge nettstedet Scenekunst er kompaniet er det eneste store ballettkompaniet i verden som drives uavhengig av statssubsidier og private sponsoravtaler. Kompaniet har dansere fra flere land, og en av dem, førstedanser Elizaveta Barkalova, er til og med fra Ukraina.

Scenekunst har spurt administrerende direktør Harald Furre i Kilden om hva de ønsker å oppnå med å avlyse visningen. Han har svart at institusjonen på prinsipielt grunnlag ikke ønsker å invitere russiske kunstnere slik situasjonen er nå. Hva slags prinsipp han viser til, er en smule uklart.

Det kan jo neppe være prinsippet om at klassiske balletter som Svanesjøen kan true norsk publikum. Så hvorfor er kulturhuset så redd for de russiske svanene?

Dissidenter

Da Russland het Sovjetunionen – og var mye større, og blant annet omfattet Ukraina – kom det stadig vekk gjestespill over jernteppet til vestlige land. Ofte ballett, men symfoniorkestre også. De var i verdensklasse, dette var områder hvor Sovjetunionen virkelig utmerket seg.

Klassisk musikk og dans ble regnet som «safe», og ikke farlig og politisk, av Sovjet-myndighetene. Det var verre med litteratur, der var det store muligheter for å drive opposisjonsvirksomhet.

De utøvende kunstnerne på turné fra Sovjetunionen til Vest-Europa og USA ble tatt imot med åpne armer i vest. Ingen trodde at danserne og musikerne bragte med seg propaganda fra Sovjet-regimet. Vi regnet vel heller med at de turnerende kunstnerne var skjulte dissidenter som ville hoppe av bare de så sine snitt til det.

En forslitt spøk fra Sovjet-tiden gikk sånn: «Hva er definisjonen av en russisk strykekvartett? Jo, et symfoniorkester som på vei hjem fra et gjestespill i Vest».

Uten forklaring

På Kildens nettside er mysteriet uløst: Forestillingen står fremdeles oppført, og kulturhuset opplyser at kompaniet har «fantastiske dansere» og oppfordrer publikum til å skynde seg med å sikre seg en billett til denne «medrivende» forstillingen. Men etter hver dato står det: «Avlyst».

Ingen forklaring utover det. Kanskje kulturhuset har fått kalde føtter, men ikke syns de kan gå tilbake på sitt boikottutspill?

Det mangler jo ikke på motstemmer.

Norsk Teater og Orkesterforening (NTO) gikk 2. mars ut med retningslinjer for norske institusjoner ved bruk av boikott. Organisasjonen oppfordrer til bevissthet rundt at vi alltid skal vurdere om boikotten faktisk rammer de i Russland som er ansvarlige for bruddene på folkeretten.

– Jeg mener at kulturboikott er prinsipielt galt og uheldig, sier Fritt Ord-leder Knut Olav Åmås til TV2. Han mener «kunstnere sjelden er representanter for sine land og stater, de er frie aktører som svarer for seg selv. Svært ofte er de jo også i opposisjon til sitt lands regjering».

I krigs- og krisesituasjoner er det ofte kritisk kultur og kunst den mest direkte kanalen fra folk til folk, mener Åmås.

Allikevel har Munchmuseet frosset pågående samarbeid med russiske kunstinstitusjoner. Den Norske Opera og ballett vil boikotte statlige russiske kompanier, men ikke nødvendigvis alle russiske kunstnere. Distributøren av den russiske tegnefilmen Snødronningen, basert på et eventyr av HC Andersen, har trukket filmen.

Og Kilden har altså kastet seg over trenden.

Dobbeltmoral

Så hvilken konklusjon skal vi trekke? Hva har skjedd fra den gamle kalde krigen, til den nå begynnende ny-kalde krigen?

Den umiddelbare forskjellen mellom da og nå heter sosiale medier. Da tvitring var noe fuglene holdt på med, fjesboka ikke var påtenkt, og «kansellering» dreide seg om arrangementer og ikke om mennesker, virket det som om gemyttene var roligere. Alt gikk litt langsommere, så aktørene fikk tenkt seg om.

Når derimot «alle» skal konkurrere om hvem som er mest «moralsk» i offentligheten, hvem som «kansellerer» først, hvem som fordømmer først, kan det skje mye rart. Noen ganger går det utover folk med uvanlige meninger, andre ganger danserinner på tåspiss.

Hvis vi skal være litt høytidelige, er all kunst en ytring, og all kunstboikott et brudd mot ytringsfriheten. De færreste går med brask og bram ut og sier de vil begrense ytringfriheten, men når det kommer til praksis, er det litt annerledes.

Det fantes et litt gammeldags ord på det, som vi gjerne brukte før denne skrekkelig moralske tiden som vi tydeligvis er inne i. Hva var det igjen?

Jo, dobbeltmoral het det visst. Kanskje vi skulle trekke frem dette begrepet igjen, og la støvet senke seg over ordet kulturboikott?

Og: Hvis noen ikke hadde oppdaget at Ukraina var en egen nasjon med egen kultur, har de i hvert fall oppdaget det nå.