Annonse
Kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) overtar nøkkelkortet til avtroppende statsråd Abid Raja. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
Synspunkt

Kulturministerens vanskelige og viktige jobb

«I denne tid er ingen spørsmål for små til, at de kan gjøres om til en stor landsdekkende moraldebatt,» skrev Anna Libak i danske Weekendavisen. En skole forbød magebluser, og straks brøt en mektig diskusjon løs om patriarkalsk kontroll av kvinners kropper. Tyske Karla Borger og Julia Sude truet med å droppe World Tour-turnering i Qatar fordi de ikke fikk spille i bikini. Volleyballforbundet hadde oppfordret deltakerne til å spille kampene i t-skjorter og lengre bukser «av respekt for kulturen og tradisjonene i vertslandet». Norges håndballforbund ble bøtelagt fordi kvinnelandslaget i beachhåndball benyttet tights, og ikke bikinitruser. Lista er lang over lignende saker. Hva har skjedd?

Da Metoo-bevegelsen eksploderte i 2017, ble mulig trakassering og overgrep fra langt tilbake i tid slept fram. Det foregikk en slags offentlig kastrering uten at det forelå noen rettsavgjørelse. Varslere ble beskyttet. De som ble stemplet som overgripere, fikk sine liv ødelagt for all framtid. Nå har jeg nevnt de negative konsekvensene av bevegelsen. Det betyr ikke at jeg er blind for alle de positive.

Etter dette kom Black lives matter. En episode med dødelig politivold i USA, førte til at en ny verdensomfattende bevegelse ble etablert. Bevegelsen setter fortsatt spor, bl.a. på fotballbanen, der fotballspillere i Europas toppligaer kneler før kampene. På kort tid ble det nesten unntakstilstand. Statuer av historiske skikkelser ble veltet, gamle filmklassikere ble fjernet fra nettet, vår alles felles historien ble saumfart for alt som kunne minne om noe som lignet rasisme. Ett eksempel i Norge var at Nortura bestemte seg for å skifte navn på Joika-kakene, en boksemat som har vært kjent og kjær i mer enn 60 år. Årsaken var at «ord og grafiske uttrykk som var dagligdags den gang, oppleves annerledes i dag». Nortura tok ingen sjanser, slik færre og færre gjør.

Når ingen forteller oss om hvor grensene skal gå, blir der ingen grenser.

Antirasisme og oppgjør med trakassering av alle mulige varianter ble til ei elv som rant over sine bredder, og hvor branner hele tiden måtte slukkes. Det har fortsatt på andre fronter. At mennesket har to kjønn, kan ikke lenger aksepteres; for man skal ikke diskriminere mennesker som føler de er et tredje kjønn. Åge Hareide ville ha fotballen som Pride-fri sone. Det medførte at ordene falt hardt mot en kjær fotballtrener, en som til og med har støttet Pride-bevegelsen. Konverteringsterapi er et annet eksempel. Hvor setter en lesbisk minister grensen for hva som er tvang og frivillig?

Har tapet av synden som begrep medført at vi har mistet en veiviser, et kart over hva som er rett og galt og hvor grensene går, men også over moral og toleranse?

Per Fugellis ord om at mennesket er «medfødt feilvare» blir stadig mer reelt, fire år etter at Fugelli gikk bort. Vi ser ikke ut til å være i stand til å gå støtt på veien, men ramler i en av grøftene, og der nede strør vi om oss med ofre på begge sider. Jeg tror ikke at vi noen gang har levd i en så farlig, polarisert og uforutsigbar tid som den vi nå befinner oss i, selv nå som pandemien er avblåst. Anna Libak, som jeg begynte med, skrev det slik i weekendavisen: Hvor dydens sti engang var smal, er den nå så bred, at alle og enhver kan risikere å bli kjørt ned, hvis de ikke ser seg virkelig godt for.

Skal Norge klare å stå støtt i denne tida, bør den kommende regjeringen være seg bevisst Bob Dylans sangtekst om at svaret, min venn, det blåser med vinden. Når moralens voktere sitter foran skjermer i bygd og by, må regjeringen stå like stødig som den gang vi trodde på Vårherre. Kultur er ofte en veiviser inn i det som var og det som kommer. Motkulturer har aldri vært viktigere enn i dag. Derfor er det særlig viktig at vi får en kulturminister som er i stand til å holde tunga rett i munnen, som har evnen til å være raus og se videre og utover landskapet der et taleført og mektig flertall som oftest setter agendaen.

Den irske poeten William Butler Yeats skrev i sitt mest kjente dikt «The Second Coming» at «de beste mangler all overbevisning, mens de verste er fulle av lidenskapelig intensitet.» En ny kulturminister må lytte til begge disse gruppene.

Herbert Marcuse (1898-1979) er blant de filosofene som har skrevet tydeligst om toleranse i nyere tid. Han mente at den liberalistiske teori hadde en betingelse for toleransen: Den skulle «bare gjelde» mennesker med sine evners fulle modenhet. Og Marcuse gikk så langt som å si at skal toleransens mål bli nådd, vil det kreve intoleranse overfor politiske strømninger, holdninger og meninger som råder i dag; men en utvidet toleranse overfor de politiske strømninger, de holdninger og de meninger som nå er ulovlige eller undertrykt. Og toleransen skal praktiseres av herskerne så vel som av de beherskede.

I en tid der moralens voktere er overalt, er det viktig at vår nye kulturminister evner å favne vidt. Få stillinger i landet kan bety så mye for å motvirke intoleranse, urett og «majoritetens ensretting» som kulturminister-vervet.

Også publisert i VG.

Annonse
Annonse
Annonse