Hvor mye kan barn medvirke i kulturpolitikken?

En ny stortingsmelding vil at barn og unge selv skal «medvirke», selv komme med ønsker og forslag og dermed legge premissene for kulturpolitikken.

«Målet er å gi alle barn og unge, uavhengig av bakgrunn, tilgang til kunst og kultur, å sikre at kunst og kultur som blir skapt for og formidla til barn og unge, er av høg kvalitet og å gi alle barn og unge moglegheita til å oppleve og å skape kultur på eigne premissar», proklameres det i «Meld. St. 18 (2020–2021) Oppleve, skape, dele — Kunst og kultur for, med og av barn og unge».

«Barn og unge skal oppleve at kunsten og kulturen som blir skapt og formidla, er relevant og representativ i form av at stemmene deira blir høyrde, og at kunsten og kulturen tek opp spørsmål som har med kvardagen deira å gjere», står det videre.

Å bli utfordret

Ifølge meldingen skal dette gjelde fra barna er 0 til 19 år.

Så vidt jeg vet finnes det ingen stortingsmelding som sier at voksne kulturkonsumenter selv skal være med på å legge premisser for hva slags kulturtilbud de skal få. Det klager vi kulturkonsumenter vanligvis ikke over. Selv godt trenede lesere, tilhørere og tilskuere utfordres jevnlig av nye former for litteratur, musikk, dans, teater, og film – og vi setter ofte pris på det.

At det kan være utfordrende å finne ut hva slags kulturbehov babyer og småbarn har, blir så vidt nevnt, men diskuteres i svært liten grad. Hvor stor autonomi man kan forvente av mindre versus større barn er ikke tema.

I stedet står det at det den type kulturtilbud som barn ønsker seg, også skal bli fremtidens kulturtilbud.

«Kunst- og kulturlivet må ta omsyn til kva behov og føresetnader barn og unge har og sikre at dei får utvikle seg på eigne premissar. Det betyr at samfunnet må anerkjenne dei kulturuttrykka som barn og unge held på med og er interesserte i. Dei kulturelle ferdigheitene, vanane og forventningane som barn og unge har, bør prege utforminga av kulturtilbodet i dag. Samtidig vil det òg påverke korleis kulturtilbodet blir sjåande ut i framtida».

Teater-barneråd?

Meldingen gir kulturledere få praktiske og nyttige innspill.

La oss ta ett område: teater for barn og unge. Dette har fått svært liten plass i meldingen – kun noen avsnitt hvor det blant annet står at «scenekunsten må presentere historier som barn og unge kan kjenne seg igjen i». Meldingen har bare ett punkt under headingen «Regjeringen vil» om barneteater, og det er: «sikre at det blir utvikla relevant og representativ scenekunst for barn og unge gjennom gode støtteordningar for produksjon og formidling».

Punktet omtaler altså utelukkende finansiering. Det må sies å være perifert i forhold til hva meldingen selv sier er dens hovedfokus, og det gir ingen pekepinn om hvordan barn og unge skal kunne medvirke eller lyttes til.

Skal teatersjefene alltid utarbeide forestillinger sammen med et barne- eller ungdomsråd? Skal manus først leses av en gruppe barn eller ungdommer – og hva med eldre dramatikk?

Hvordan kan man sikre at de barna eller unge man rådfører seg med, er representative?

Meldingen sier riktignok et sted at ikke alle ønsker nødvendigvis skal blir hørt, men hvordan skal man formidle til barn som man har involvert i prosessen at man dessverre har måttet se bort fra rådene deres?

Det er selvsagt fullt mulig å legge opp til en fornuftig og lærerik samtale med barn om kunst og kultur og deres erfaringer. Det kan være nyttig i prosessen med en produksjon, og det kan være nyttig til en senere evaluering. Men det er ingen enkel oppgave.

La oss si at et barneteater setter opp en forestilling som handler om et funksjonshemmet barn. Det er en god tekst, mener teatersjef og dramaturg. Men vil barna se det slik? Kanskje ville de ikke gitt noen innspill om at de ønsket teater om en slik problematikk.

Problemet er ikke å involvere barn i prosessen med å utvikle et program eller en produksjon, men at det er store begrensninger og utfordringer med en slik innfallsvinkel. Og her gir meldingen veldig stor tyngde til veldig generelle ideer.

Dataspill – ikke bøker

Det impliseres at det barn og unge er opptatt av, er det de skal få mer av. For det er jo en del av «deres hverdag», og den skal man ta hensyn til.

Så da er det vel ikke så rart at meldingen inneholder side på side om den digitale verden (riktignok er noen betenkeligheter også inkludert) og lite om for eksempel litteratur. Kapittelet om biblioteker domineres fullstendig av at biblioteker er et sted å henge, et sted å treffe venner, et sted å drive med spill og ulike aktiviteter.

En del senere i meldingen refereres det til statistikk over hvor mye mindre unge leser nå enn for få år siden. Man skulle tro at det skulle ha vært et viktig punkt, men oppmuntring til lesing av skjønnlitteratur er lite omtalt. Det vises mest til eksisterende tiltak av typen Foreningen !les.

En annen statistikk viser at kulturdeltagelsen er mye lavere for barn mellom 9 og 17 år med lav sosioøkonomisk familiebakgrunn enn for barn fra middels eller gode kår. Dette gjelder kun i 2016. I de to tidligere årene som er nevnt – 2000 og 2008 – var det ikke noen vesentlig forskjell.

Hvorfor forklares ikke. Det antydes at kulturelle forskjeller mellom majoritetsforeldre og minoritetsforeldre kan gjøre at sistnevnte opplever en del kulturtilbud til barn som «fremmede». Men vi blir ikke presentert noen løsning – og det er heller ikke lett å finne noen løsning når man samtidig skal ta hensyn til «bakgrunnen, erfaringane og kunnskapen kvar enkelt har med seg».

Store ord

Det er lett å gjøre seg lystig over stortingsmeldinger. De er ofte vage – fulle av store ord, men tynne på nytt og konkret innhold. Oppramsinger av tiltak som finnes allerede, og som regjeringen ikke nødvendigvis kan ta æren for (fordi de er igangsatt av andre instanser eller har eksistert i flere tiår) opptar mye av plassen.

Men stortingsmeldinger er jo ment å være en antydning om hvilken kurs regjeringen vil velge innen et område, et forspill til lovforslag og politiske utspill som kommer senere, og derfor er de interessant å kaste et blikk på.

Hovedprinsippene i denne meldingen er langt fra nye. Barns medinnflytelse og at skoleelever skal ta «ansvar for egen læring» har lenge vært en del av skolepolitikken. Det er mye fint i en slik tankegang – respekt for barns autonomi, respekt for enkeltmennesker – for der er jo barn på linje med voksne.

Spørsmålet er hvor langt det er mulig og ønskelig å gå i retning av å involvere barn, særlig veldig unge barn, og hvordan man kan gå fra tanke til praksis. Meldingen presenterer sin innfallsvinkel som selvfølgelig. I realiteten er den både er kompleks og vanskelig å praktisere.