Annonse
Ballettdanserne Ricardo Castellanos og Astrid Lyngstad under en oppvisning på Operataket Foto: Berit Roald / NTB
Synspunkt

Et skille med mening

Kulturrådet har blitt debattert siden opprettelsen i 1965, og det er en diskusjon som alltid vil være der. Det synes jeg er bra. Det er sunt for demokratiet at institusjoner med makt er gjenstand for debatt og kritiske blikk. Dette blikket bidrar flere av Dagens Perspektivs kultureksperter med i en artikkel 21.5.

Artikkelen er interessant fordi den trekker frem noen viktige perspektiver ved Kulturrådets historie. Det som utelates fullstendig er at Kulturrådets organisering har vært utredet tre ganger bare de siste femten årene, og både Løken-utvalget fra 2008, Enger-utvalget fra 2013 og Hamnen-utvalget i 2014 konkluderte mot en deling av Kulturrådet. Begrunnelsene kan leses både i selve utredningene og i mange av høringssvarene, men hovedargumentene var både at en oppsplitting vil være kostbart, og at det vil svekke et viktig fagmiljø.

Påstanden om at dette skal svekke armlengdesprinsippet eller Kulturrådets uavhengighet finnes det ikke noe belegg for

Samtidig pekte alle de tre utredningene på at rollefordelingen mellom Kulturrådets ulike arbeidsoppgaver må tydeliggjøres. Helt siden sammenslåingen med ABM-utvikling for ti år siden har Kulturrådet blitt synonymt med en rekke ulike forvaltnings- og tilskuddsoppgaver med til dels svært ulike formål. Det har vi ikke minst merket gjennom forvaltningen av det siste årets koronaordninger.

Feil og misforståelser

I artikkelens lange og grundige gjennomgang av Kulturrådets historie og arbeidsoppgaver finnes det også noen feil og misforståelser. Det er ingen tvil om at Kulturrådet, i likhet med mange andre etater i statsforvaltningen, gjennom en årrekke har fått flere nye arbeidsoppgaver. Men påstanden om at dette skal svekke armlengdesprinsippet eller Kulturrådets uavhengighet finnes det ikke noe belegg for. Artikkelen viser til flere eksempler der armlengdesprinsippet har vært under press, men det er en misforståelse å tro at dette har noe med Kulturrådets nye arbeidsoppgaver å gjøre. Debatten om forholdet mellom politiske myndigheter og rådets forvaltning av Norsk kulturfond har pågått helt uavhengig av Kulturrådets øvrige oppgaver. Og det er heller ikke åpenbart for meg at rådet vil stå bedre rustet mot politisk press i fremtiden om de bare får en litt mindre administrasjon.

Det er også riktig at Kulturrådet har fått kontorer i Trondheim og Bodø de siste årene. I likhet med mange statlige etater har vi bidratt til utvikling av statlige arbeidsplasser andre steder enn i Oslo. Men det er ikke riktig at dette påvirker tildelingene fra Norsk kulturfond eller de andre fondene som forvaltes på armlengdes avstand. Tildelingene besluttes enten av rådet selv eller av uavhengige utvalg med medlemmer fra hele landet, ikke av ansatte i administrasjonen. Armlengdesprinsippet beskyttes gjennom lov og praksis, ikke gjennom hvor kontorplassene befinner seg.

Uklare roller

Per Mangset har et viktig poeng når han sier at «hvis Kulturrådet blir et organ som bare støtter faste institusjoner, bryter de samtidig med sin egen idé». Det er helt riktig at Norsk kulturfond tradisjonelt har støttet utvikling og fornyelse, ikke drift. Det er nettopp derfor rådet selv i fjor ba om å få flyttet flere av disse oppgavene ut av sin portefølje for å kunne rendyrke Kulturfondets kunst- og kulturfaglige rolle.

Jeg er enig med Ole Jacob Bull i at «Kulturrådets utydelige profil har blitt styrket under pandemien

Resultatet var at Kulturdepartementet la forvaltningen av en rekke organisasjoner og institusjoner til Kulturrådets administrasjon. I utgangspunktet er dette en rydding i forvaltningen som skal sikre at rett tiltak blir vurdert ut fra rett forvaltningspraksis. Men når rådet og direktoratslinjen bærer samme navn er det ingen tvil om at dette bidrar til økt uklarhet om Kulturrådets roller. Hvem gjør egentlig hva?

Riktig problem, feil løsning

Det er uklarhet som er gjennomgangstonen i artikkelen i Dagens Perspektiv. Jeg er enig med Ole Jacob Bull i at «Kulturrådets utydelige profil har blitt styrket under pandemien». Hans Ole Rian i Creo har rett når han sier det er «uklart» om Kulturrådet «i gitte situasjoner er fondet eller direktoratet». Det har også Hege Knarvik Sande i NOKU når hun påpeker at situasjonen er «forvirrende».

Kjernen i situasjonsbeskrivelsen er jeg altså enig i. Men jeg er ikke enig i at løsningen er en oppsplitting av virksomheten. Det vi trenger er en deling i ulike navn. Kulturrådet – rådet og administrasjonen – har flere ganger foreslått at det må gjøres en navneendring for å skille de to hovedfunksjonene fra hverandre. Hamnen-utvalget fulgte opp dette i sin utredning, og i et brev til Stortingets kulturkomité denne våren ser vi også at kulturministeren har anerkjent dette behovet.

Ingen ny utredning

I Kulturrådet frykter vi ikke nye utredninger. Men de som nå ønsker seg enda en rapport om Kulturrådets organisering har en rekke spørsmål de må besvare. For det første må de svare på hvorfor ingen av de tre utredningene vi har fått siden 2008 er gode nok. For det andre må de svare på om mer byråkrati og flere utredninger virkelig er det kultursektoren roper etter akkurat nå, og om tiden og pengene dette vil kreve er rett investering når sektoren har lidd store økonomiske tap. For det tredje må de svare på om det virkelig er slik at de ulike oppgavene som ligger til Kulturrådets administrasjon – sekretariatsfunksjonene for Norsk kulturfond, koordineringen av internasjonalt kultursamarbeid, museumsutvikling, satsingen på kulturøkonomi og kulturanalyse og koordinatorrollen for mangfold i kultursektoren, for å nevne noe – virkelig ikke har noen som helst nytte av å arbeide tett sammen? Dette siste spørsmålet er for meg det viktigste.

Jeg ser nemlig nytten av dette samlede fagmiljøet hver eneste dag. Når vi håndterer kriseordninger for kultursektoren er det en enorm fordel at mange av våre ansatte allerede kjenner bredden i kultursektoren, at vi klarer å se på tvers av tradisjonelle skillelinjer mellom institusjoner og det frie feltet, og at vi kan fange behovene både til de såkalt smale kunstsjangerne og til de kommersielle kreative næringene.

Jeg tolker frustrasjonen deres som et ønske om å bringe tilbake synligheten og verdien av armlengdesprinsippet og den frie kunsten

Det er det samme fagmiljøet som trengs når Kulturrådet sammen med NFI nå har fått et oppdrag fra Kulturdepartementet om å legge grunnlaget for en gjenoppbygging av kultursektoren etter pandemien. En virksomhet som Kulturrådet må speile den tverrfagligheten som allerede finnes i kultursektoren. Og samtidig opparbeider vi en kompetanse som jeg er helt sikker på vil bli viktig når Kulturfondet og de andre uavhengige organene skal utvikle sitt arbeid videre

Trenger tydelige roller

Jeg har stor respekt for Ole Jacob Bull og de andre aktørene i Dagens Perspektivs artikkel. De har vært med på å forme min kunnskap om norsk kulturliv og mitt yrkesvalg om å jobbe for en sektor jeg mener har høy samfunnsverdi. Jeg tolker frustrasjonen deres som et ønske om å bringe tilbake synligheten og verdien av armlengdesprinsippet og den frie kunsten. Det er et ønske jeg deler, og et prinsipp vi må holde i hevd på samme måte som Bull og hans forgjengere i Kulturrådet. Men jeg mener dette ønsket kan oppfylles uten at vi må ofre det gode fagmiljøet vi har bygget opp, og uten å segmentere oppgaver som egentlig bør løses sammen. Det vi trenger er tydelige roller, og det får vi gjennom tydelige navn. Den prosessen er vi gjerne med på å starte. Og så er det opp til politikerne å føre den i havn.

Annonse
Annonse
Annonse