Annonse
Det kan virke som om det foregår en orkestrert trakassering av folk i kulturlivet, skriver Nina Kraft. Foto: JESHOOTS.COM / Unsplash
Synspunkt

Trakassering av aktører i kulturlivet

«Halloo...Pling plong. Og du er liksom maktas beskytter. Har du ikke hjerneceller, eller? Hvem tror du at du er?»

Overstående er et eksempel på hva du kan motta på mail og sms hvis du er en av dem som på en eller annen måte er med på å dele ut penger i kulturlivet. Samme person har mottatt utallige henvendelser, ofte anonyme. Avsenderne forteller at de vet hvor vedkommende bor, og nevner gjerne adressen. Og noen av meldingene har karakter av dulgte trusler.

«Nå vet vi hva du bruker makta di på. Jeg vet hvor du står politisk, og har sett hva du prøver. Jeg komme til å følge godt med på deg. Om x (navn på kunstner) får penger fra deg, vet du hva som kan skje. Jeg sier ikke mer». En annen anonym person forteller at han «ligger i buskene».

Orkestrert trakassering

Dette er langt fra den eneste personen i kultur-Norge som blir trakassert av anonyme avsendere. Klassekampen har hatt en lang serie om den såkalte «sløseriombudsmannen», som presenterer seg som en person eller instans som er en sterk kritiker av offentlige penger, brukt på kunst og kultur – og særlig slike prosjekter som avsenderen hevder er latterlige, eller som det påstås at «folk flest» ikke forstår. Ren sløsing, altså – mener disse selvbestaltede forståsegpåerne.

Noen finner ut, eller mener å vite, at en person har formell eller uformell makt, og så mottar vedkommende en strøm med nokså likelydende ukvemsord

Ofte kan det virke som om det foregår en orkestrert trakassering av enkeltpersoner. Noen finner ut, eller mener å vite, at en person har formell eller uformell makt, og så mottar vedkommende en strøm med nokså likelydende ukvemsord.

Sløseriombudsmannen har et navn, og det er Are Søberg. Han er hedgefondsforvalter, aktiv i partiet Liberalistene og har ifølge Nettavisen 70.000 følgere på Facebook og får 900.000 seere på enkelte av sine videoer. Søberg sier selv at han er imot trusler og personangrep. Og det grunn til å tro at det ikke er Søberg personlig som står bak de grove personangrepene, men han har åpenbart fått sine disipler som kjører sitt eget løp.

Ytringsfrihet

Endel aktører i kulturlivet har tatt til orde for at Kulturdepartementet eller Kulturrådet bør «sette en stopper for trakasseringen». Hvordan det skal gjøres uten at det blir sensur, er mer uklart. 

Men det er grunn til å ta det på alvor – og forsøke å finne en løsning som ikke svekker ytringsfriheten. Trakasseringen kan oppleves som alt fra irriterende til skremmende av mottakerne. De som er syke, bor alene eller har barn kan ta det ekstra tungt. En del angrep er så grove at de er meldt til politiet.

Økonomi spiller dessuten en rolle for subjektivt opplevd sikkerhet. De aller fleste i kultursektoren, inkludert dem som sitter i utvalg som har innflytelse når kulturkronene skal deles ut, er selvstendig næringsdrivende - ofte med en beskjeden årsinntekt. De har uviss økonomi, ingen sikkerhet og ikke noe selvsagt nettverk rundt seg. Ingen buffere.

For å si det sånn: Erna Solberg mottar sannsynligvis både grove, usaklige og kanskje truende meldinger på sin Facebook-side, men det er neppe Solberg selv som leser disse. Hun har et hoff av hjelpere som luker ut grovhetene. Det har ikke enkeltpersoner spredt rundt i kulturlivet. De må selv åpne telefonen hver morgen og lese dagens trussel.   

Prinsipielle spørsmål

Saken egner seg til refleksjon over internettsamfunnets goder og utvekster. På den ene siden er det et demokratisk gode at nye aktører deltar i den nye offentligheten. På den annen side er det et åpenbart problem at en del av de nye aktørene ikke greier å følge uformelle regler for saklig og sivilisert debatt.

Det er jo ikke bare kulturarbeidere som blir sjikanert via de nye mediene. Ganske mange kvinner kvier seg for å delta i offentligheten, ikke minst minoritetskvinner. Mennesker med synspunkter som de regner med ikke deles av de toneangivende på et område, finner ofte at det er best å la være å ytre seg.

Det er noe anspent, noe sint og nærmest personlig forutrettet i tonen i en del av trakasseriene

Landsbyens sladrekjerringer er blitt globale sladrekjerringer, og internett gjør det lett å spre informasjon, og å finne og spre personopplysninger som adresser og telefonnumre. Ikke minst i et land som Norge, hvor så mye ligger åpent tilgjengelig, bare et tastetrykk unna.

Sinte og «trampet på»

Det er også nærliggende – og temmelig deprimerende – å reflektere over hva dette sier om makt og avmakt i samfunnet vårt. Det er noe anspent, noe sint og nærmest personlig forutrettet i tonen i en del av trakasseriene. Som om avsenderne føler seg oversett, forbigått eller trampet på – enda det er de selv som bedriver overgrepene.

«Du kan visst ordlegge deg. Det er også det eneste du kan», skriver en. «Hvis du tar alle penga du har fått av staten og deler på oss skattebetalere, hvor mye tror du at du skylder meg da», skriver en annen.

Magnus Marsdal skrev i sin tid i boken «Frp-koden» at hemmeligheten bak partiet suksess har med kultur å gjøre. De som anser seg som «utenfor» mistror dem som er «innenfor» og behersker de kulturelle kodene. Uten at jeg skal insinuere at de som skriver dette er med i det ene eller det andre partiet: Det er åpenbart ikke de med den godkjentstemplede utgaven av kulturell kapital som setter seg ned med en pils en sen kveld og blåser ut sin aggresjon mot mennesker de ikke har sett eller vet stort om.

Annonse
Annonse
Annonse