Annonse
Protestfestivalens inspirator Kris Kristofferson har nå pensjonert seg i en alder av 85 år. Han har i sine sanger skrevet mye om hvilke verdier vi bør tilstrebe. Foto: Pål M. Smørvik
Refleksjon

Tidsånd og verdikamp – sett gjennom Kris Kristoffersons sanger

Svein Inge Olsen er leder for Protestfestivalen.

«Mennesket er grunnleggende sosialt og trenger tilhørighet fra flokken sin,» var budskapet fra sosialmedisiner Per Fugelli, før han forlot denne verden. Det er slik vi mennesker er, at vi trenger å ha tilhørighet, selv om vi også vil ha frihet. Men så har vi dessverre også en tendens til å havne i grøftekantene. Vår evne til å ha to tanker i hodet samtidig virker begrenset. Vi får nye verdier, som inkluderer noe og noen, men utelukker andre.

Protestfestivalens inspirator Kris Kristofferson har nå pensjonert seg i en alder av 85 år. Han har i sine sanger skrevet mye om hvilke verdier vi bør tilstrebe. I sangen «The Heart» er temaet at hvis noen gjør deg ufortjent vondt, er det beste å stå opp for det du tror på. Gang på gang forsøker han å gni inn i oss at følger man hjertet, gjør man det rette. I «Don’t let the bastards get you down» snakker han om faren sin og verdiene han gav videre. Vi må følge hjertet, det vi mener er rett. Vi må være ærlige og oppriktige, ikke la oss ødelegges.

I «Slouching toward the Millennium» forteller han at dersom vi ønsker å ødelegge livet for andre, er det nok å få dem til å hate offeret. I «Third World War» tar han et oppgjør med økte forskjeller i samfunnet, og hvordan egoismen herjer: De rike blir rikere. Og like galt som at de mener de har rett, er det at de fattige stadig taper. Oddsene vil aldri gå opp.

«Somebody nobody knows» er en nådeløs sang om ensomhet, om å ikke bry seg og om et samfunn hvor man lever sitt eget liv uten å se de svakeste. Den minner meg om festivalplakaten som Erik Pirolt laget i 2009, der et ungt par med en baby smilende står og ser på lemlestede lik nedenfor ei bro. I «Wild American» motiverer han med å si at du er den de aldri klarte å temme, for du sto fast på det du tror på, du gav aldri etter.

Revolusjoner og «cancel culture»

Da vi startet Protestfestivalen i 2000, skyldtes det at ensrettingen og intoleransen var fremadstormende. Høyest ropte de såkalt «tolerante», som i realiteten kunne være de mest intolerante. I 2012 sto Hanne Nabintu Herland på festivalens talerstol og tordnet om at vi var på vei mot et totalitært samfunn. Mange lo av det, men har vi ikke alt lenge vært på vei dit?

Det foregår en digital revolusjon. Menneskets iboende behov for å være del av flertallet får kraftig drahjelp fra sosiale medier. Det er trygt å heie med bak en skjerm, selv om det skjer på bekostning av andre. Ett år var tema for festivalen «Tenker alle likt, tenker ingen». Det er utfordrende når flokken demonterer tradisjonelle verdier og kaster dem på dynga. Og det er for sent å angre, når det er gjort.

Det foregår en seksuell revolusjon. Tidens kjønnsideologi har lenge vært toneangivende. Pride-bevegelsen er omstridt, men du må ikke velge å ta avstand fra den, ikke en gang forholde deg likegyldig. Det fikk Åge Hareide smertelig erfare.

Det snakkes om «cancel culture». Tradisjonelle standpunkt ses på som verdiløse og uakseptable. Hvordan fremmer man et verdikonservativt standpunkt i et slikt debattklima? Den liberale massen vil stenge det ute, fordi det representerer fortiden.

I 2017 fikk vi Metoo, i 2020 Black Lives Matter. Begge tok opp viktige tema. En opprydding var nødvendig. Men resultatet var også ofre på begge sider, både blant de fornærmede og de som hadde fornærmet: Personforfølgelse, velting av statuer, demontering av kultur- og troshistorie. Filmklassikere ble gjemt i den mørkeste kjelleren. Bokbål kom tilbake.

Aldri vært mer nødvendig

Det blir ofte sagt at motkulturen har gode tider, fordi ytringsfriheten aldri har vært friere. Men det stemmer ikke helt. Derfor er det nedsatt en ytringsfrihetskommisjon. Leder av kommisjonen Kjersti Løken Stavrum mener at det største hinderet for ytringsfrihet er selvsensur. Ytringsfriheten blir mer begrenset av uformelle enn av formelle og juridiske hindre. Trangen til å få meningsmotstandere til å tie stille er ikke ny. I alle samfunn er noen meninger og holdninger blitt definert som uakseptable. At slike meninger stilner, behøver ikke bety at de er blitt borte, de er bare stengt ute fra offentlige arenaer. Er det sunt for fellesskapet? Og hvem skal eie retten til å definere sannheten?

I Kristiansand har det lenge vært ampert mellom sterke grupperinger, med Sørlandsnyhetene som en sentral aktør. Ropene om «Korsfest, korsfest!» har gjallet fra begge sider, mens den milde fredelige sørlendingen er blitt stående som en forvirret, observerende tilskuer.

Under koronapandemien har nordmenn i flokk og følge innordnet seg øvrighetens forordninger. Men noen har tatt til motmæle. Enkelte har villet ha enda strengere restriksjoner. Et gryende opprør mot å løpe i flokk er også kommet til syne, med vaksineskepsis og protest mot innskrenkning av personlig frihet.

I Kristoffersons «Who’s to bless» fanger han inn tidsånden, til tankevekking for både de som fornærmer og de som blir fornærmet. Når alt er lagt på bordet, når meningsrommet har blitt en trang korridor, når løfter er brutt både fra vinnere og tapere, da har til slutt begge tapt.

Protestfestivalen har aldri vært mer nødvendig enn nå, når den 22. festivalen starter mandag.

Annonse
Annonse
Annonse