Deeyah Khan tildeeles stiftelsen Fritt Ords høyeste utmerkelse for fremragende filmkunstnerisk og nyskapende journalistisk arbeid.
Linda B. Engelberth

– Deeyah Khans filmer vitner ikke bare om uredd bruk av språk og kamera, men også om uredd bruk av menneskelighet

Publisert: 29. november 2021 kl 09.42
Oppdatert: 29. november 2021 kl 11.01

Kjære prismottaker, Deeyah Khan, og kjære gjester.

Det er med stor glede vi har invitert til overrekkelse av Fritt Ords Pris for 2020, et helt år etter at prisen ble annonsert. Ett år kan være lenge i ytringsfrihetssammenheng, men når vi i dag gjør opp status over begrunnelsen for prisen til Deeyah Khan, er det ingen tvil om dens berettigelse og aktualitet.

Deeyah Khan blir herved tildelt stiftelsens høyeste utmerkelse for fremragende filmkunstnerisk og nyskapende journalistisk arbeid.

Journalistikk og dokumentarfilm er blant de viktigste områdene Fritt Ord støtter som ytringsfrihetsorganisasjon, og Deeyah Khan forener disse to tilnærmingene på eminent vis. Grunnleggende for Fritt Ord er å verne om og styrke «den uredde bruken av ordet». Deeyah Khans filmer vitner ikke bare om uredd bruk av språk og kamera, men også uredd bruk av menneskelighet.

Da fjoråret gikk mot slutten, hadde vi vært gjennom en ekstraordinær periode. Pandemien hadde brakt helsebekymring og ufrihet inn i hverdagen, men året hadde også ført med seg andre vesentlige hendelser. Black Lives Matter-bevegelsen, rasismeproblemets kraftfulle manifestasjon i USA, med forgreninger over store deler av verden i tiden som fulgte, fremstår som noe av det mest betydningsfulle. Splittelsen i mange samfunn knyttet til sosiale forskjeller, religion og etnisitet har kommet sterkt til uttrykk, med politisk polarisering som følge. Og helt på tampen av året var det amerikanske valget omgitt av uvanlig stor nervøsitet. Mye sto på spill, og selve valgkampen antok til tider ytterliggående former.

Ytringsfrihet og ytringskultur har blitt brennbare temaer i offentligheten. Men polariseringen har utviklet seg over tid. Jihadisme og høyreekstremisme har vokst fram de siste par tiårene, som vitnesbyrd om vår tids mest dyptgripende og innbitte konflikter, der diskusjon og samtale på tvers av frontene hører til sjeldenhetene.

Khan sier hun vil finne ut hvor hatet kommer fra, hva som skjuler seg i mennesker som tilhører ekstremistiske bevegelser

Saken fortsetter under annonsen

Det er i dette – ofte uforsonlige – klimaet Deeyah Khans filmer bidrar med noe helt uvanlig, nemlig en åpen, oppsøkende og spørrende tilnærming overfor mennesketyper og organisasjoner hun sier hun frykter mest, besatte islamister, hvite aggressive høyre-ekstremister og kristenfanatiske abortmotstandere. Khan sier hun vil finne ut hvor hatet kommer fra, hva som skjuler seg i mennesker som tilhører ekstremistiske bevegelser. Hun vil bakenfor innkapslingen; den polariserende retorikken, ekkokamrene og den selvopptatte identitetspolitikken – få aktivistene i tale med noen fra utsiden.

Det begynte med «Banaz. A Love Story» fra 2012. Dokumentarfilmen handler om æresdrapet på den unge britiske kvinnen Banaz Mahmod i London i 2006. Hun ble brutalt drept av sin egen familie med hjelp av flere i det kurdiske samfunnet – fordi hun ønsket å velge sin egen livsvei og kjærlighet. Filmen inneholder videoklipp med Banaz før mordet fant sted, og følger politiinspektørene som løste saken gjennom fire år.

I 2015 kom «Jihad. A Story of the Others», der Deeyah Khan forsøker å forstå hvorfor unge mennesker i Vesten blir fanget av jihad. Hun tilbringer to år med ledende personer fra tidligere generasjoner i den britiske jihad-bevegelsen som har kjempet i Afghanistan, Irak, Bosnia og Tsjetsjenia – og får flere tidligere ekstremister til å snakke om hva det vil si å bli radikalisert og få sitt liv ødelagt av ekstremisme og vold.

Så i 2018 regisserte Khan filmen «White Right. Meeting the Enemy». Denne filmen handler om amerikansk høyreekstremisme, opptøyene i Charlottesville, rasekrigene, fascisme, rasisme og alt-right i dagens USA. Regissøren setter seg ned ansikt til ansikt med høyreekstremistene, og forsøker å finne frem til dypere menneskelige årsaker til de ekstreme holdningene.

Helt mot slutten av 2020 – i forbindelse med det amerikanske presidentvalget – presenterer Deeyah Khan hele to filmer: «America’s War on Abortion» og «Muslim in Trump’s America». Disse to filmene går grundig inn i to saker som aktivt ble brakt inn i mainstream-debatter av USAs president – for å skape støy og konflikt rundt sensitive temaer.

I filmen om abort blir vi kjent med livet på innsiden av abortklinikker i USA, hvor legene konstant arbeider under trusler fra kristne fundamentalister og demonstranter. Deeyah Khan lagde filmen både før og under koronapandemien. Filmen er basert på møter med kvinner som har valgt å ta abort under svært vanskelige omstendigheter, og med kristne aktivister som tyr til ytterliggående handlinger for å protestere.

Summen av disse filmene vitner om en høyproduktiv filmskaper

Saken fortsetter under annonsen

I den siste filmen undersøker Deeyah Khan hvordan det er å være muslim i et land hvor fiendtligheten øker. Filmen gir publikum innsikt i muslimsk erfaring av fremmedgjøring, manglende tilhørighet og avvisning. Filmen retter også oppmerksomhet mot anti-muslimske hatgrupper, hatkriminalitet og høyreorientert milits som tror på konspirasjonsteorier om at muslimer skal ta over USA. Også denne filmen finner sted før og under koronapandemien – og parallelt med prosessen etter drapet på George Floyd.

Summen av disse filmene vitner om en høyproduktiv filmskaper. Deeyah Khan går raskt og dypt til verks i sine prosjekter. Grundig research ligger bak dokumentarene, men trolig enda viktigere – et målrettet arbeid for å få innpass, for å skape tillit hos dem som skal filmes og bli snakket med. Filmene har blitt viktige kunnskapskilder for samfunnsinstanser som jobber med deradikalisering.

I «Banaz. A Love Story» og «Jihad. A Story of the Others» er det muslimske minoritetsmiljøer som er i sentrum. Ære, vold og hat mot Vesten er fellesnevnere for disse to filmene, men Khan er like interessert i hvem aktørene er som hva de står for. Gjennom samtaler med britiske imamer og IS-medlemmer blir hun slått av hvor mye smerte de bærer på. Det kan ha vært dysfunksjonelle familier som dekker over for å bevare æren. Det kan være snakk om skadete mennesker som ikke søker hjelp, fordi det er skambelagt. Og de kan ha vært utsatt for rasisme og annen ydmykelse som kan ha gjort dem sårbare for ekstremistisk forkynnelse.

Deeyah Khan anser seg selv først og fremst som menneskerettighetsaktivist. Kvinners rettigheter, ytringsfrihet og antirasisme er sakene som motiverer alt hun produserer, og alle motsetningene disse temaene bringer opp i dagen. Deeyah sier i et intervju: «Man unngår å snakke om æresdrap og kvinneundertrykkelse for ikke å bli kalt rasist. Det er rasisme å være så nobel og full av kulturell respekt at man ikke griper inn mot undertrykking og lemlesting av kvinner som ser ut som meg».

Regissøren finner fellesnevnere mellom ulike ytterliggående bevegelser og de menneskene som slutter seg til dem – personer som tiltrekkes av en ekstrem utgave av islam, og de som trekkes mot fascisme og nasjonalisme.

I «White Right. Meeting the Enemy» fra 2018 møter hun ledere for Ku Klux Klan, nynazister og hvite nasjonalister – militante aktivister og klansfolk som hater «jøder, homser, muslimer og meksikanere».  Hun oppsøker dem med kamera og mikrofon – gruppevis eller enkeltvis. Tar seg tid – skaper tillit gjennom å vise respekt og interesse.

«Jeg ville treffe folk som mener den hvite rase er truet og at jeg er fienden», sier hun. Hun bruker seg selv og livet sitt aktivt i møte med de andre: «Jeg fikk dem til å like meg, selv om vi var fundamentalt uenige. Ikke for å overbevises av deres syn, men for å anerkjenne dem som mennesker, og forstå hva de kommer fra. Forstå grunnene til at de trekkes mot hat og splittelse»

Saken fortsetter under annonsen

Og tillitsplattformen som ble etablert, kunne brukes til bevisstgjøring om sak – få ekstremistene til å reflektere over hva de sto for, og hvilke følger det kunne ha for andre mennesker. Hun viste dem e-poster og flygeblader hun hadde mottatt: «You shit-skin – pell deg ut av den hvite verden!», og trusselmeldinger – «shitskin incubator» som fortjener å bli «voldtatt, torturert og drept». Før regissørens enkle oppfølgingsspørsmål: «Her er jeg ‘en svartsmusket’ – en shit-skin. Er jeg en av dem dere vil utvise?»

I samtale med en ledende nynazist viser hun et gammelt foto av seg selv som seksåring sammen med sin far i antirasistisk demonstrasjonstog. «Det du og dere står for skapte angst hos denne seksåringen. Folk som dine meningsfeller fikk Deeyah 6 år til å føle seg hatet, uønsket, uvelkommen, og stygg».

Det er sterkt å se hvordan flere av personene skifter karakter under samtalene

 «Hva gjør det med deg at jeg sier dette?» Nynazisten medgir: «Jeg liker det ikke. Ingen skulle føle det slik».

Det er sterkt å se hvordan flere av personene skifter karakter under samtalene.  Deeyah Khan kommenterer: «Dette er en bevegelse som ødelegger liv. Men den handler om skakkjørte mennesker – vond barndom, manglende selvtillit, isolasjon og smerte. Det er lettere å si ‘jeg hater jøder’ enn ‘jeg er redd’ og ‘jeg tror at ingen vil like meg’.»

Disse møtene er på mange måter forunderlige og sterke. Det oppstår innimellom en   overraskende nærhet og varme.  Deeyah får rolige, men forlegne svar på sine personlige spørsmål.  «Hva følte du da du ble fascinert av Mein Kampf som 13-åring? Er moren din stolt av deg?» Og litt sent i samtalen – en ny vending: «Why are you nice to me?»

Det enkle, men uvanlige grepet Deeyah bruker er å starte med vennlighet og interesse – med vilje til kommunikasjon gjennom rolig konfronterende samtale og tilstedeværelse. Metoden er grunnleggende empatisk. Gjennom å lytte og stille spørsmål om barndommen deres, familiene deres, hva de har opplevd, åpner hun nye rom for kontakt. Slik får hun tilgang til tanker og følelser, og gir de intervjuede anledning til å tenke gjennom sitt eget ideologiske ståsted. Deeyah graver fram og utfordrer selve grunnlaget for meningene og holdningene deres. Harde og kyniske høyre-radikalere på overflaten, men bak ideologien og de visuelle effektene finner man mennesker som leter etter fellesskap og tilhørighet, som føler seg usynliggjorte og sinte, og som er på leting etter noe som kan rettferdiggjøre dette sinnet. Bevegelsen gir dem noe av det de savner.  «Vi må ikke gjøre dem til monstre», sier hun i et intervju. «Hat er ikke mystisk. Den dårlige erfaringen kommer først, så kommer ideologiene, så radikaliseringen og hatet.»

Saken fortsetter under annonsen

Filmene er innsiktsgivende og bevegende i dobbelt forstand; de er følelsesfremkallende, men har også en kraft i seg, med potensial for håp og politisk endring. Khan sier selv: «Jeg er ikke håpefull fordi jeg er sentimental, men fordi jeg er løsningsorientert».

Deeyah entrer de andres ekkokammer og gjør seg gjeldende. Tilnærmingen er urokkelig, sensitiv og trygg.  Målsettingen er refortolkning og overskridelse. Hun går inn i deres verden med et annet blikk enn det konvensjonelt politiske, og får fram vanlig følende mennesker.

Det er viktig for oss å fremheve betydningen av Deeyah Khans metode i en offentlighet som preges av polarisering og steile, uforsonlige fronter, og der folk ikke snakker sammen

Det er sikkert dem som mener at dette er noe man ikke skal gjøre, det vil si humanisere mennesker som står for en dehumaniserende politikk. Men Fritt Ords styre ønsker å fremheve nettopp dette; det helt uvanlige i fremgangsmåten – og de helt uvanlige resultatene. Flere av ekstremistene har forlatt bevegelsen de har vært en del av, og viser til vennskapet med Deeyah – at hun møtte dem, og ga dem en ytringsmulighet.

Det er viktig for oss å fremheve betydningen av Deeyah Khans metode i en offentlighet som preges av polarisering og steile, uforsonlige fronter, og der folk ikke snakker sammen – ja, ikke ønsker å snakke sammen på tvers av kløftene. Motstanderne skal knebles og fordømmes. Både høyreside- og venstresidemiljøer har de senere årene fulgt en slik linje også i norsk offentlighet. Vi forstår hverandre ikke, og vi er ikke interessert i å endre på dette faktum. De mest kontroversielle temaene ender ofte opp i debattmønstre som undergraver den frie offentlige samtalen.

Slik debattklimaet har blitt, kan man ofte spørre seg hva som kvalifiserer til å kalles modig i dag. De som har sett Deeyah Khans filmer vil neppe være i tvil. Deeyah oppviser utvilsomt fysisk mot – ved å gå dypt inn i miljøer som har vist vilje til voldsbruk overfor mennesker med andre meninger og annen hudfarge og religion enn dem selv. Ved å gjøre dette har filmskaperen gitt oss seere innsyn i miljøer vi ellers ikke hadde hatt tilgang til; hvordan ekstremister organiserer seg og hvordan de agerer. Men Deeyah Khan har også vist mot på en annen måte, som kanskje er viktigere og som utvilsomt er original og nytenkende i dagens skisma. Hun har gått inn i de mest konfliktfylte rommene med menneskelig åpenhet, med rolig opposisjon og saklig konfrontasjon.

Kjære Deeyah Khan, for dette kunstneriske og journalistiske arbeidet tildeles du Fritt Ords pris for 2020.

Saken fortsetter under annonsen

Ledige stillinger – kulturjobb