Annonse
Lykkeligere tider: Paul, Morten og Magne på scenen. Foto: Morten Hvaal / NTB
Kommentar
a-ha – The Movie

Fascinerende småkjekling

Skal du begynne å spille i band, må du være forberedt på litt av hvert. Etter hvetebrødsdagene kommer hverdagen, og den kan være ganske brutal. 

Krangel om stil, den kreative prosessen, resultatet av låtskrivingen, roller, ansvar, pengene (eller utgiftene) og stadig dårligere personkjemi er bare noen kimer til potensielle konflikter som du kan notere deg bak øret med en gang.

– Etter kort tid sammen med dem, får jeg lyst til å kline dem rett ned, sier Magne Furuholmen i «a-ha – The Movie», dokumententaren av Thomas Robsahm og Aslaug Holm, som har premiere fredag 3. september.

Paul Waaktaar-Savoy ga også en treffende beskrivelse av samarbeidsklimaet, da han beskrev hvordan låta «Foot of The Mountain» ble til – for sikkerhets skyld på låtas originalspråk: «He can write his own fucking chorus». «Fuck fame», sier Morten Harket fra sin beskyttede tilværelse i en luksusbil, mens blodfans fra Nederland som har tatt seg bryet med å lære seg spørsmålene de skal stille på norsk, venter spent på stjernen.

Uutholdelig

Dynamikken i et orkester kan være utfordrende. I en trio som a-ha får man inntrykk av at den kan være uutholdelig – for eksempel når tredjemann føler at de to andre rotter seg sammen mot ham.

I en trio er det umulig at alle tre blir 100 prosent tilfreds. Men det er ikke noe unikt ved det. Slik er det også i større grupper. Derfor handler band om samarbeid og kompromisser. Filmen gir inntrykk av at både Harket og Furuholmen er løsningsorienterte her. Sistnevnte var til og med så villig til å finne en løsning at han byttet instrument – fra gitar til keyboard – etter Waaktaar-Savoys ønske. Han likte det ikke – og gjør det fortsatt ikke – men gikk motvillig med på forslaget.

Ufordragelig sjef

Mannen som lager låtene fra bunnen av i a-ha er Paul Waaktaar-Savoy. I de første årene av bandets suksess ble han oppfattet som den stille, litt sjenerte gutten som ikke ønsket å stikke seg frem. Slik er han kanskje fortsatt i offentligheten.

– Jeg ser meg selv utenifra, og bare venter på at jeg skal si noe dumt i intervjuer, eller drite meg ut. Jeg er ikke laget for dette, sier han, fortsatt på engelsk, i «a-ha – The Movie».

Men han er en ulv i fåreklær. Som låtskriver og studio-sjef er han urokkelig, nesten diktatorisk, slik han blir fremstilt. Waaktaar-Savoy gjør heller ingen verdens ting for å rokke ved dette bildet. Selv ikke synth-riffet på «Take On Me» får Magne kreditert som en del av låtskrivingen på verdenshiten.

Det disse gutta skaper sammen er noe som ingen av dem kan klare seg uten over lang tid

Vi ser Paul i studio, instruerende ved siden av Morten, over pianoet ved siden av Magne og dirigerende bak miksepulten. For blodfansen er det inkludert klipp både fra Abbey Road Studios i London og Prince sitt studio i Paisley Park.

Han mykner først når Furuholmen blir lagt inn med hjerteflimmer, gir filmen inntrykk av.

Samtidig er Waaktaar-Savoy mannen som tar seg bryet med å sette sammen brorparten av det bandet skal jobbe med i studio. Det er noe med eierskapet til det som er snekret sammen på forhånd. Dette er det ikke lett å «gi slipp på». 

Å gjøre store forandringer i egne komposisjoner er også vanskeligere, mer problematisk og går mer på æren løs, jo eldre man blir, tydeligvis.

Stadige gjenforeninger

Bandets vilje, drive og spirit som de hadde da de bodde i hospits i London mens de ventet på at «Take On Me» ble mikset for ørtende gang, men aldri ga opp, er som visket vekk under intervjuene i a-has senere år. Filmen gir inntrykk av de knapt kan være i samme rom. Flere ganger har bandet sagt at «nok er nok». Da Magne og Morten flyttet hjem til Norge og Paul flyttet til New York på 1990-tallet trodde alle det var over. Det var det også – i noen år før comebacket i 1999.

Det er også åpenbart at det disse gutta skaper sammen er noe som ingen av dem kan klare seg uten over lang tid. Uansett hvor vondt det gjør når nye plater skal lages, ligger det en kjærlighet for musikken i bunnen. Det bare koster så altfor mye, som Furuholmen mer enn hinter om.

Derfor har a-ha føyd seg pent inn i rekken av band som Kiss, The Who, Status Quo og andre som har offentliggjort at «dette er vår siste turné», men som i etterkant har «angret». Er det bare penger som bringer disse tre personene sammen igjen, gang etter gang?

Det blir noe komisk over småkjeklingen mellom Waaktaar-Savoy og Furuholmen, når man vet hva som har foregått i langt større band, som The Rolling Stones og Metallica

Åpenbart ikke. Hver gang har de kommet tilbake med solide album og turnéer. Og det virker som om gutta trives aller best på scenen. Sammen.

a-ha ble ubegripelig store internasjonalt, til å være et norsk band. 52 millioner solgte album, konserten for 200.000 på Maracana stadion i Rio og førsteplassen på Billboard Hot 100 taler for seg.

Småkjekling

Har konfliktene i a-ha vært verre enn det alminnelige kjellerband og andre orkestre opplever? Neppe. De har større dimensjoner, og det er mer penger involvert, men det koker ned til det samme: samarbeid.

For denne seeren blir det noe komisk over småkjeklingen mellom Waaktaar-Savoy og Furuholmen, når man vet hva som har foregått i langt større band, som The Rolling Stones og Metallica. I Stones har pistolskudd blitt løsnet. I sistnevntes serie, «Some Kind of Monster», gikk det spesielt hardt for seg med psykologer og rehab under innspillingen av albumet «St. Anger».

Herrene Harket, Furuholmen og Waaktaar-Savoy er ikke sultne 20-åringer lenger, og ting vil derfor ikke «gå av seg selv» på samme måte som da de higet etter å lykkes i London. 

Når man flytter fra hverandre, og dessuten bor på forskjellige kontinenter, kreves det mer jobb og sterkere vilje til samarbeid for å lykkes. Ikke bare med musikken, men også med det som er igjen av vennskapet.

 

Annonse
Annonse
Annonse