Fosset frem via Sverige og Frankrike

3. september starter Det norske teatrets Fosse-festival, med 15 forestillinger på programmet over 9 dager.

Jon Fosse er oversatt til over 50 språk, og det har hittil vært nesten 800 Fosse-oppsetninger verden over, fordelt på 58 skuespill. Skuespillene som har vært mest satt opp i forskjellige land er «Nokon kjem til å komme», «Ein dram om hausten», «Ein sommars dag», «Namnet», «Natta syng sine songar» og «Vinter», viser en oversikt fra Colombine Teaterförlag i Stockholm, som er den norske forfatterens teateragent.

Likte ikke teater

Det var faktisk ingen selvfølge at Fosse skulle bli Norges mest spilte dramatiker etter Ibsen. Fosse var lenge negativt innstilt til teater, han hadde ikke sett så mye av det da han vokste opp i Strandebarm, og hadde aldri tenkt seg å bli skuespillerforfatter. I sin bok om forfatteren, «Jon Fosse. Poet på Guds ord» forteller Cecilie Seiness at Fosse ble dramatiker tilfeldig og nærmest ufrivillig.

På barneskolen likte han ikke norsk, og var ikke noe god i faget heller. På videregående fikk han en god norsklærer, men da hadde han for lengst begynt å skrive skrevet dikt og noveller. Barndommen inneholdt mange elementer som senere skulle bli Fosse-temaer. Han vokste opp på et småbruk, båt var en del av dagliglivet, en kamerat døde under skoletiden.

Som tenåring var han fast bestemt på å bli kunstner, men ikke nødvendigvis forfatter. Kanskje billedkunster, kanskje musiker (han spilte i band), kanskje poet. På universitetet studerte han filosofi og gjorde det svært bra, og deretter ble han journalist i Gula Tidende. Redaktøren merket seg at han skrev godt, men at han likte dårlig å snakke med folk.

De første reportasjen han fikk antatt, i 1979, dreide seg om en 150 år gammel mølle, og om møllerens to døtre som døde som barn. Allerede dér kom et typisk Fosse-tema, kan man tenke i etterkant. Altså død, noe gammelt eller tidløst, en liten bygd på Vestlandet. Da Fosse ble redaktør i Militærnekteren trykket han i sitt første nummer Paul Celans berømt dikt «Dødsfuge».

Rasende fart

Så ble han lærer på Skriveskrivekunstakademiet, bare 26 gammel. Han fikk han gode skussmål som en utradisjonell lærer som respekterte studentenes egenart. Men han trodde ikke egentlig på at litteratur kan læres, og i 1992 fikk han – takket være Ellen Horn, mener Seiness – statsstipend. Da kunne han slutte som lærer og bare konsentrere seg om å skrive. Han skrev og skrev i rasende fart. Fosse har aldri vært redd for det hvite arket.

Han debuterte med en novelle i en avis i 1981. Det var etter en konkurranse, hvor Cecilie Løveid satt i panelet. De to karakterene i novellen var en ung student og en gammel fisker, den skal ha vært full av tause menn og repetisjoner. Fosse så ut til å ha funnet sin egenart veldig raskt.

Samlaget avslo den først diktsamlingen han sendte dem, men vestlandsforfatteren ga seg ikke. For han har alltid, ifølge Seiness, hatt selvtillit, selv om han kunne virke stille og beskjeden. Skjønt da han fikk antatt sin første roman, «Raudt. Svart» i 1983, ble han overtalt til å stryke store deler av manuset. Den typiske Fosse-stilen, med stadige repetisjoner, ble trolig for mye for forlaget.

«Talentløs»

De første årene var Fosse slett ikke omjublet slik som i dag. Aftenposten likte debutboken, mens Dagen og Vårt Land synes den var grå og kjedelig. Omtrent det samme skjedde med hans neste roman, «Stengd gitar» fra 1985. Vårt Land fant den talentløs, mens svenske Bonnier derimot var begeistret og ga den straks ut på svensk. Fosse ble intervjuet og sa at han trodde det svenske publikum var bedre lesere enn det norske.

«Naustet» (1989) ble Fosses gjennombrudd i Norge som romanforfatter. Her kom en dikter som løftet arven etter Vesaas, mente Simen Skjønsberg i Dagbladet.

Fosse selv menter at den at en av grunnene til at han ikke fikk anerkjennelse raskere i hjemlandet, var at ml-erne regjerte på parnasset under hans første år som forfatter. For dem var nok Fosses prosjekt temmelig fremmed. Han var ikke politisk nok som forfatter, mente de – til tross for at han privat definerte seg som sosialist.

Egentlig begynte han å skrive for teater fordi det var godt betalt, skriver Seiness. Det Norske Teatret betalte 110.000 kroner for rettighetene til «Nokon kjem til å komme», en diger sum for en norsk samtidsforfatter i 1996.

Da hans «Og aldri skal vi skjilast» ble satt opp på Den nasjonale scene i Bergen i 1994 i regi av Kai Johnsen – som var en av Fosses viktigste støttespillere i Norge – var den norske kritikken fremdeles ramsalt. «Kverning og skrullete mas» og «en opplevelse der poesien tapes», mente Dagbladet.

«Namnet» (1995) kom etter bestilling fra teatersjef Tom Remlov på Den nasjonale scene. Men kritikerne satt bare og sukket og ville ut. «Å komme ut var som å få livet tilbake», skrev Aftenposten. «Ordfattig og sylsynt» var dommen i Bergens Tidende.

Superberømt i Paris

Nationaltheatrets første Fosse-oppsetning ble «Barnet» i 1996, og i årene som fulgte ble denne scenen, som tradisjonelt ikke har prioritert nynorsk, Fosses viktigste norske scene og ikke nynorsk-teatret Det norske teatret, påpeker Seiness. Da Nationaltheatret feiret sitt 100-årsjubeliem i 1999, syntes teatersjef Ellen Horn at det var en selvfølge at Fosse skulle stå på programmet – med «Ein draum om hausten».

Men det som satte fart i den store omvurderingen av Fosses forfatterskap, var at han ble anerkjent ute. Superberømt faktisk, og det nesten over natten.

Det var dramaturg Cecilia Ölveczky på Det norske teatret som satte ballen i gang – hun kontaktet det nystartede Colombine teaterförlag i Stockholm og foreslo Fosse for gründer og daglig leder Berit Gullberg – som umiddelbart så Fosses talent og potensial. Colombine er ikke forlag i den forstand at de trykker bøker, de arbeider for å få verk satt opp i forskjellige land, og samarbeidet med Gullberg, som nå har vart i mer enn 25 år, har hatt avgjørende betydning for Fosses suksess.

I 1997 fikk Colombine napp med en oppsetning av «Barnet», som ble spilt opp på den frie scenen Giljotin (urpremieren var på Nationaltheatret året før). Institusjonsteatret Dramaten var ennå ikke interessert og avslo. Igjen viste det seg at svenskene satte pris på Fosse. Leif Zern skrev for eksempel i Dagens Nyheter at «her viser Gud seg i tomheten, stillheten mellom ordene»

Omtrent samtidig ble Fosse lansert i Ungarn og Frankrike. Oppsetningen av «Nokon kjem til å komme» som hadde premiere 29 september 1999 i Nanterre Amandiers like utenfor Paris, var «legendarisk», sier Gullberg. Det var den som la grunnlaget for at Fosse siden fosset ut i Europa, både fordi det «var en storartet forstilling» og fordi regissøren Claude Régy hadde enorm prestisje i teaterkretser. Alle av betydning i europeisk teater kom for å se den. Gullberg husker at Fosse-plakater var klistret over hele Paris, og den norske dramatikeren var på alles lepper i franske hovedstaden

Pauser og repetisjoner

«En stor teaterkveld» som «ga oss nye øyne og ører», skrev Le Monde, som sammenlignet Fosse med filosofen Husserl – dette var ren «fenomenologi på scenen».

Fosse og Régy fant umiddelbart tonen, skriver Seiness, til tross for at Fosse ikke snakket fransk og Régy ikke engelsk. Régy satte dette stykket, som normalt kan spilles på én time, på to timer og et kvarter. Fosse berømte pauser ble med andre ord godt ivaretatt. Régy har arbeidet med forfattere som Nathalie Sarraute og Marguerite Duras før han ga seg i kast med Fosse, så tekster fulle av «hull i handlingen», repetisjoner og det usagte var ikke noe nytt for ham.

Forfatteren skal selv ha sagt at han syntes det var den beste teateroppsetningen han noensinne hadde sett, men han trodde den hadde blitt slaktet i Norge.

Så satte Det norske teatret i 1999 opp «Ein sommars dag», i regi av tidligere Bergman-skuespiller Gunnel Lindblom og med Henny Moan i den kvinnelige hovedrollen. Omsider en virkelig god norsk oppsetning, mener Gullberg. Hun synes de norske teatrene i sine aller første Fosse-forsøk helt misforsto forfatterens egenart og brukte virkemidler fra folkekomedien.

Norske teatre visste ifølge Gullberg opprinnelig ikke hva de skulle gjøre med denne nye dramatikeren. Teaterspråket hans var så fremmed for dem – for et Fosse-skuespill har jo ingen åpenbar og tydelig handling. Personene er skyggeaktige og uten navn, og det er ikke noe gjenkjennbart tid og sted. Tidsplanene flyter gjerne i hverandre, og tematikken er åpenbar for noen, flytende og gåtefull for andre.

Regiteater

«Det var ikke alle regissører som forsto Fosse til å begynne med. Det finnes ingen konflikter hos Fosse – på overflaten, i hvert fall. Rollene er ikke sosialt definert og har de har ikke navn og alder. De aller første norske oppsetningene fikk ikke særlig gode kritikker og skapte ingen bølger», konstaterer Gullberg.

Fosse har uttrykt har han skriver for regiteatret – det vil si at skuespillene hans er skjeletter som regissører må bygge videre på. Regiteatret ble ikke del av den norske oppføringspraksisen på institusjonsteatrene før for snaue 20 år siden – og det skjedde gradvis.

I Storbritannia har vel denne retningen aldri fullt slått igjennom. Britiske skuespillere, som er vant til å skape fasetterte og gjenkjennbare karakterer på scenen, fikk ikke helt dreisen på Fosse. Der var kritikken, til å begynne med, ikke særlig nådig. Da «Natten syng sine songer» ble spilt på Royal Court Theatre i London i 2002, skrev kritikeren fra The Telegraph at åpningsreplikken, hvor en karakter ser at nå klarer jeg ikke mer, i grunnen sa alt om stykket, kritikeren klarte ikke mer han heller. Han syntes stykket var «det tristeste han noen gang hadde sett». Til tross for at regissør Katie Michell var en av landets mest anerkjente.

Ved senere oppsetninger i Storbritannia har kritikerne blitt mer forsonlige, men det er allikevel ikke et land hvor Fosse ikke har slått igjennom på samme måte som i Frankrike og Tyskland.

Melankoliker

Forfatteren selv har ifølge Seiness uttalt at han tror den internasjonale suksessen kom av at han skriver på nynorsk, et ifølge forfatteren mer «abstrakt språk» enn bokmål. Forfatteren har ellers vanligvis vært heller sparsom med beskrivelser eller tolkninger av sin egen litterære produksjon. Han lar seg uhyre sjelden intervjue, og noe hjemme hos-intervju hos Jon Fosse i æresboligen Grotten kan en journalist bare skyte en hvit pil etter.

I intervjuer fortalte Fosse at han var en naturlig melankoliker, at han skriver utfra en «sorgfull måte å betrakte tilværelsen på», at han syntes «alt som er fint egentlig er svart». Seiness gjengir noen utsagn fra flere år tilbake – som hun mener at det er fullt mulig han ikke ville ha sagt i etterhånd – som at målet med dramatikken hans var å skrive «tekster som hadde nok energi i seg til at en engel kunne gå gjennom scenen».

Han har også sagt at stykkene hans sier noe om død og liv og kjærlighet, men hva de sier må man finne ut av selv. Videre har han sagt at når mennesker han selv har kjent har dødd, har det tatt tid før han merker at de er blitt borte. «Om det er en realitet vet jeg ikke, men det føles slik. Skal man si noe om de døde kan man like godt si at de er her som at de ikke er her».

I 1994, da «Og aldri skal vi skiljast» ble spilt på Den Nasjonale Scene i Bergen, sa Fosse i programmet at når teksten er god, «står den og dirrer i sin tause mening». Han ville skrive frem en tilstand av «intenst menneskelig nærvær», en «dobbelt erfaring» av nærvær og døden midt i livet.

Katolikk

Gullberg synes det er interessant at Fosse har oversatt skuespill Paul Claudel, en katolsk dramatiker, som er blitt omtalt som «mystiker», til norsk. Han er også påvirket av dramatikeren Thomas Bernhard og den katolske messen, opplyser hun.

Han kom fra et utpreget kristent hjem på den bløte kyststripe, meldte seg ut av statskirken som 16-åring, men var ateist kun en kort periode og meldte seg inn igjen. Han har uttalt beundring for kvekerne, gnostikerne og diverse mystikere, og i 2013 ble han katolikk.

Fosse sammenligner tro med det å skrive.

– Det er like vanskelig å argumentere på en forstandig måte for at troen er sann, som det er å argumentere for at et dikt er sant eller forståelig, har han sagt til NRK.

«Skrivingens mysterium har fascinert meg siden jeg begynte å få til å skrive. Hvor kommer den fra, hvordan får man det til? Og det er noe nytt hver gang, det finnes ingen oppskrift, ingen metode».