Bruker steppdans som instrument på musikkalbum: – Jeg er både danser og musiker

­Janne Eraker sier til NTB at hun driver med steppdansformen også fordi hun rett og slett elsker lyden av den.

– Jeg er så fascinert av klangen og teksturen og rytmen til steppdansen.

Da koronapandemien satte en stopper for så mye, ble det starten på Erakers nye, musikalske dansereise. Den vil kulminere i en dobbelt vinylutgivelse til høsten, kalt «Movements for Listening».

Men først skal alle de ti låtene dukke opp månedlig som digitale singler med tilhørende musikkvideoer. Debuten skjer fredag med «Chulas Fronteras», der lyden av en steppdansende Janne Eraker er å høre i musikalsk selskap med Knut Reiersrud i bluesmodus.

Ikke velge side

«Chulas Fronteras», som betyr vakre grenser, ble tatt opp i Kulturkirken Jakob. Der rigget Reiersrud seg til med gitar – og en fele. Lydtekniker var selveste Audun Strype, som også mastrer hele albumet.

– Knut spilte inn basslinjen og la så gitarlyd over det. Audun doblet det til åtte minutter, og så fikk jeg steppe hva jeg ville over den loopen – med lyden i hodetelefoner. Vi gjorde flere opptak, blant annet steppet jeg rundt på kirkegulvet – og barfot på sand, for å få frem flere lydbilder, forteller Eraker om prosessen. Etterpå ble alt «limt» sammen til én låt i studio.

Hun sier til NTB at hun føler seg like mye som musiker som en danser, uten at det byr på noe dilemma for henne.

– I mitt kunstnerskap er lyden helt essensiell. Det jeg gjør når jeg danser, gjør jeg for å produsere den lyden jeg vil ha. Mange har behov for å be meg «velge side», men det synes jeg ikke er nødvendig. Jeg synes ikke det er enten dans eller musikk, det er én og samme ting.

Som slagverk

Janne Eraker sier at steppdans som dans er noe folk «aksepterer med en gang». Det gjelder ikke når hun fremholder at det også er musikk – «da vet ikke folk hva jeg mener».

– Folk har behov for å holde ting i hver sin boks. Når jeg sier til folk at jeg driver med steppdans, vet jeg jo med 99 prosents sikkerhet at de tenker på noe annet enn det jeg mener, sier Eraker med en latter. Nå når hun melder seg med sitt riktig så sjeldne plateprosjekt håper hun folk vil være nysgjerrige på å høre steppdansen slik hun selv hører den:

At steppdansens lydkvaliteter potensielt er like store som et slagverks.

Utfordrende

Det er imidlertid ikke alltid like lett å høre på liveopptredener eller filmopptak, siden det byr på tekniske utfordringer å forsterke steppdans for dem som ikke helt vet hvordan. Ofte overdøves lyden, og det er ut fra denne frustrasjonen at «Movements for Listening» kommer.

– Jeg ville kartlegge hvordan steppdans kan låte, sier Eraker:

– Fra litt tørt i et studio til klangen i en kjempestor kirke – eller et båthus og et mausoleum, som vi også har spilt inn i. Vi brukte både de fineste mikrofonene til flere tusen til de aller billigste, eller bare elektronisk bearbeiding. Så var spørsmålet: Hva kunne jeg bidra med min steppdans til i de ulike samarbeidene?

Stjernelag

Janne Eraker tok med seg et fint knippe musikere. I tillegg til Reiersruds bluesgitar steppdanser hun både sammen med Austestads banjospill – og støymusikeren Harald Fetveit.

Med Ivar Grydeland på en pedal steel utenom det vanlige var det fri improvisasjon. To perkusjonister og slagverkere med hvert sitt uttrykk var Michaela Antalová og Anders Kregnes Hansen. Juliana Venter er operautdannet, og da vanket det litt tekst fra den multidisiplinære artisten til lyden av Erakers føtter. Med David Skinner, en fremtredende jazzpianist, gjør hun jazzstandarden «Cute» – dog i rasende tempo. Elektronikamesteren Lislegaard, som hun også har duoen Øy med, programmerte live mens de spilte inn.

De to musikerne som sammen med Eraker utgjør One Small Step, Roger Arntzen på kontrabass og Vegar Vårdal på fele, gjester også hennes soloplate etter at de i november ga ut trioalbum.

– Med dem var jeg i Emmanuel Vigelands mausoleum og spilte inn. Det gikk an å groove der også!

Først høre, så se

Det var koronapandemien, restriksjonene på antall folk som kunne samles samt mulighetene for å søke om midler til koronatilpassede prosjekter, som ble startskuddet for Janne Erakers nye soloprosjekt.

– En stund var det jo maks fem folk i samme rommet. Jeg tenkte på hva jeg kunne få til med det, og kom på at jeg kunne lage musikk med en eller to musikere, ha en som filmer og en lydtekniker. Så kunne jeg lage et album. Det ble til et monsterprosjekt! ler hun nå som det er fullført.

Med støtte fra Fri scenekunst (dans) og komponeringsmidler spilte hun inn ti låter i ti sjangre med 11 forskjellige musikere, og det på ti forskjellige steder, i løpet av 2022. Låtene slippes utover senvinteren og våren på alle plattformer, mens videoene blir å finne på Erakers hjemmeside. Til høsten vanker den doble vinylutgivelsen.

– Det er sprøtt å dele det med verden. Med albumet vil jeg at folk først skal høre, og kanskje lure litt på hva de egentlig hører. Er man interessert, så kan man se på videoen; at det uidentifiserbare var lyden av en steppdanser på bobleplast, mens det man trodde var meg kanskje er lyden av gitaristen som slår på instrumentet!