Ulf Lundell: Folkekjær mot sin vilje

­40 år etter Öppna landskap er Ulf Lundell igjen på turné med bandet sitt. Og spør du en tilfeldig forbipasserende om hva han eller hun forbinder med Ulf Lundell, vil vedkommende etter all sannsynlighet nevne nettopp Öppna landskap.

Låta fra albumet Kär och galen som kom i 1982, var en suksess av så enorme dimensjoner at den har kastet sin skygge over alt Lundell senere har gjort. Öppna landskap har ikke bare status som svenskenes uoffisielle nasjonalsang, den er også en del av det skandinaviske standardrepertoaret.

1982 må ha vært et nesten ubegripelig begivenhetsrikt år for Ulf Lundell. Det var også dette året, nærmere bestemt 23. november 1982, at jeg selv var på min første konsert med Lundell. I Oslo Konserthus, av alle steder. Jeg husker at jeg som 18-åring følte meg merkelig malplassert. Ikke bare fordi Konserthuset er et rimelig håpløst sted for en rockekonsert, der man sitter pent plassert på de plysjaktige setene.

Jeg mener også å huske at de aller fleste av publikummerne var langt eldre enn meg selv. Jeg fikk følelsen av at ulike deler av Oslos kulturelite var på plass for å sjekke ut «fenomenet» Ulf Lundell. Et merkelig distansert publikum. Hvis jeg ikke tar helt feil satt Ole Paus på raden foran meg. I likhet med de fleste andre klappet han høflig mellom hver låt. Ellers ikke en lyd.

Men konserten kan likevel ikke ha vært helt håpløs. NRK radio tok den faktisk opp, og ved senere gjennomlytting har jeg kunnet fastslå at både Lundell og publikum virket fornøyd.

Bohemlivet

I 1982 var Ulf Lundell 33 år gammel, og han var på ingen måte noen debutant på livets konsertscene. Den første platen hans Vargmåne kom i 1975, og han hadde en vellykket karriere som musiker og låtskriver på slutten av 1970-tallet.

Det var likevel som forfatter at Ulf Lundell først slo igjennom hos de brede masser. Vi skal til 1976 og debutromanen Jack. Tittelpersonen er en ung mann med forfatterdrømmer og musikerambisjoner, Han lever sitt liv fra hånd til munn på kanten av samfunnet, og dyrker sammen med vennene sine utenforskapet som livsstil. En klassisk bohemroman, med andre ord, med en handling og en hovedperson lagt så tett opp til Ulf Lundell og hans eget liv som det vel er mulig. Boken ble en stor suksess også her til lands, fulgt opp med en filmatisering allerede året etter utgivelsen.

Noen bøker treffer en tidsånd, andre er med på å formulere den. Det siste må sies å være tilfellet for Jack. Skildringen av ungdomsgjengen som Jack tilhører er et generasjonsportrett av de som var for unge til å bli hippier og for gamle til å bli truffet av pønken. De som hadde vokst opp i det tryggeste av alle samfunn, det sosialdemokratiske svenske “folkhemmet” på 1950- og 60-tallet. Som ungdommer flest hadde de behov for å gjøre opprør, i første omgang mot nettopp tryggheten.

Selvbiografisk

Men vi blir alle eldre, også Lundells generasjon blir tatt igjen av tiden, av politikken og av samfunnsutviklingen. Allerede i oppfølgerromanen Søvnen fra 1977, er tonen mørkere. De borgerlige har vunnet makten i Sverige for første gang siden før krigen, og bokens hovedperson, rockemusikeren Tommy Cosmo, må orientere seg i et hardere samfunn. I dag kan vi kanskje trekke litt på smilebåndet av at den særdeles trauste statsministeren Thorbjörn Fälldin fra Centerpartiet skulle virke så skremmende på en ung Lundell. Men det er verdt å huske at Ulf Lundell selv kom fra en ganske enkel arbeiderfamilie, og at denne følelsen av gammel klassetilhørighet ser ut til å stikke dypt hos ham.

Jack og Søvnen var bare starten på en rekke bøker fra Lundells hånd. I begynnelsen holdt han seg til romanformen, og felles for disse romanene som kom i en jevn strøm på 1980- og 90-tallet, er som nevnt at det er vanskelig, for ikke å si umulig, ikke å lese dem selvbiografisk.

Ulf Lundell leker bevisst med sjangerbegrepene. En ulv søker sin flokk fra 1989 har for eksempel undertittelen (roman..? bekjennelser..? selvbiografi..?). Her, og i de andre romanene, skriver Ulf Lundell i en slags stream of consciousness-stil, og utleverer ikke bare seg selv men også damene sine, vennene sine og alle andre som måtte komme i hans vei.

Musikkreferansene står i kø i disse bøkene. Det gjelder hans egen musikk, og det gjelder en rekke andre band og musikere. Blant dem han stadig refererer til finner vi selvsagt den jevnaldrende Bruce Springsteen. Også Neil Young og Rolling Stones danner lydsporet her. For ikke å glemme Bob Dylan. Det er vel ingen annen musiker Lundell oftere vender tilbake til gjennom hele sin skrivende karriere.

Kunstnermyten

På sitt beste er disse romanene engasjerende, underholdende og medrivende. Men Ulf Lundell er en forfatter som er helt ukjent med begrensningens kunst. Han kommer lett til ordene, men nøyer seg for ofte med å posere med dem. Han kaster rundt seg med flammende ordkaskader, og etterlater et kaos av overtente litterære landskaper.

Disse bøkene viser også tydelig at Lundell har slukt den mest mytomane kunstnermyten med hud og hår. Den om den mannlige kunstneren som en ensom ulv. Han som med jevne mellomrom må bryte alle bånd og stengsler, fri seg fra familie og konvensjoner for å jakte videre på egen hånd. Flere ganger overskrider Ulf Lundell grensen til det patetiske.

I takt med at han selv og dermed bøkenes hovedpersoner blir eldre, endrer også livsholdningen seg. I En ulv søker sin flokk (1989) sier 40-åringen til seg selv: Jeg er på en fin plass i livet, så hvorfor denne uroen?

Ti år senere, i Friheten (1999) er det den desillusjonerte 50-åringen sin tur: Han synes at samtiden blir mer og mer forvirrende.

I Visenterna fra 2014 er det den nyskilte 65-åringen det handler om. Han søker seg til ensomheten og rutinene for å finne mening med det hele.

Kanskje går det an å lese all denne kantete selvutleveringen fra Ulf Lundells side nettopp som del av kampen for å bryte med forventningene og rollen han fikk slengt etter seg med Öppna landskap. Musikeren Lundell var overhodet ikke komfortabel med å skulle være allsangvennlig nasjonaltrubadur. Han skulle videre, men måtte nærmest knuse sitt eget image i offentligheten først.

Alkoholmisbruket eskalerte utover på 80-tallet. Det førte til mislykkede og avlyste konserter, rasende utagering og en skitten perlerad av offentlige skandaler.

Det første ekteskapet gikk i stykker, og heller ikke de to neste viste seg å holde.

Fittstim

I tillegg kan det se ut til at Ulf Lundell har en nærmest patologisk trang til å legge seg ut med viktige meningsbærere i det svenske samfunnet. Toppen, eller snarere bunnen, ble nådd i 1998. Karolina Ramqvist i Dagens Nyheter hadde omtalt utgivelsen Notbok - best of, med formuleringer som «intet menneske trenger en coffe table-aktig livsstilskatalog å masturbera över».

En såret Lundell skrev et brev til Ramqvist med blant annet følgende formulering: “Har du aldeles kissat på dig den här gången? Saknas pojkvän?”

Dette oppfattet Ramqvist ikke overraskende som en sexistisk ytring, og hun gjenga derfor brevet i sitt kapittel i den viktige nyfeministiske essaysamlingen Fittstim året etter. Ulf Lundell reagerte med å kreve erstatning fra forlaget for opphavsretten til brevet. Han vant fram i retten og fikk 1000 kroner samt dekket saksomkostningene sine. Men det var en juridisk seier som kostet ham dyrt i allmenn anseelse.

De senere årene har Ulf Lundells forfatterskap tatt en ganske ny retning. Siden 2018 har han utgitt en rekke bøker med samletittelen Vardagar. Det dreier seg om dagboknedtegnelser, tilsynelatende uredigerte men nok også bevisst skrevet for et offentlig publikum. Utsiktspunktet er gården hans i Sør-Sverige, og den evige opprørstrangen ulmer fortsatt under ordene. Lundell skriver om alt fra hverdagsliv, potensproblemer, fugler og elsparkesykler, til feminiseringen av bokbransjen og Bob Dylan (igjen). Det er fascinerende lesestoff, først og fremst på grunn av uttrykksbehovet og energien som virker nesten ustoppelig. Og selvsagt er aldring et gjennomgående tema. Lundell forklarer seg på denne måten:

«Ja, jag skriver dom här böckerna, främst för mej själv

som en undersöking av landet, världen

Mej själv, i min ålder»

Vardagar-bøkene er del av et forfatterskap som med romaner, skuespill, dikt og tekstsamlinger teller rundt 30 titler. I tillegg har Lundell i mange år arbeidet som billedkunstner, og han har holdt en rekke utstillinger.

50 plater

Det er likevel musikeren, sangeren og låtskriveren Ulf Lundell de aller fleste forholder seg til. Han har 34 studioalbum, til sammen mer enn 50 plater, når vi inkluderer et titalls samlealbum, på diskografien sin. Det er snakk om et så stort og omfattende opus at det vanskelig lar seg sammenfatte. Men det er verdt å merke seg at den første plata etter megasuksessen Kär och galen var en samling med coverlåter oversatt til svensk.

Sweethearts fra 1984 inneholder blant annet sanger av Ulf Lundells evige helter Dylan og Springsteen, men også Van Morrison, Eagles og Elvis Costello med flere får sine tolkninger på svensk. Slik går det kanskje an å si at Lundell benyttet sin nyervervede posisjon til å ta en pust i bakken og samtidig peke på sine viktigste inspirasjonskilder.

Ellers skal man lete lenge og grundig for å finne noen røde tråder gjennom Lundells plateproduksjon. Den har vært både springende og utflytende, med enkelte mesterverk og et par skikkelige bomskudd. Året etter Sweethearts kom Den vassa eggen, Lundelles såkalte skilsmisseplate. Tung og mørk som en novembernatt.

Ulf Lundell fikk aldri helt samlet seg til å lage en skikkelig gjennomarbeidet plate igjen før han i 1996 kunne smelle dobbeltalbumet På andra sidan drømmarna i bordet. Den middelaldrende mannens kraftprøve, proppet av vital og drømmende rock. Aldri har vel innflytelsen fra Bruce Springsteen vært tydeligere, lydbildet ruller avgårde som en fullverdig kopi av E Street Band. Ingen av Lundells senere plater har helt nådd opp til denne.

Ôppna landskap

Men det finnes absolutt gode utgivelser også fra denne siden av århundreskiftet. Som den gjennomarbeidede I ett vinterland fra 2000, Högtryck fra 2005 og den rasende politiske Rent förbannat fra 2012. I 2019 ga han ut den fine Tranorna kommer, og året etter kom gjennomført lyriske Telegram. Det kan være verdt å merke seg at Lundell på to av de senere platene sine refererer direkte til Öppna landskap. Og fremdeles spiller han sangen live. Neppe for å bli folkekjær. Men fordi det faktisk er hans låt.

Skal vi tro det siste bindet av Vardagar kan sommerens turné bli Lundells aller siste. Det er nok på ingen måte sikkert. Ifølge rapportene fra Sverige er han i bedre spillehumør enn på lenge. Og 72-åringen er jo bare unggutten i forhold til Bob Dylan, Rolling Stones og Paul McCartney som alle er konsertaktuelle denne sommeren.

9. august kommer han på Sentrum Scene. Det skal jeg også. 40 år etter Oslo Konserthus. Garantert uten plysj.