Syng oss i dag vårt daglige brød

ESSAY | Noen musikkartister er så produktive at en detter av lasset. Selv datt jeg av deLillos-lasset etter deres fjerde eller femte album. Jeg husker ikke nøyaktig. Debuten Suser avgårde (1986) «blew me away» så det suste. Og den magien var vanskelig å gjenskape på senere album. Men i det siste har interessen for bandet våknet til live igjen. Ved en tilfeldighet kom jeg over deres samlealbum fra 2005 i en bruktbutikk. Jeg kjøpte den og slengte den på anlegget i bilen. Så var det gjort.

Da jeg hørte sangen «Brød» for første gang måtte jeg smile. Sangen er fra albumet «Kast alle papirene» (1999). Den lille historien om en fyr som ved en feiltagelse kjøper en marsipanand i stedet for brød fikk meg til å le høyt første gang jeg hørte den. Årsaken var at jeg kjente meg igjen i situasjonen – selv om jeg aldri selv hadde sett en marsipanand. (For å finne et bilde på nettet måtte jeg søke på «marsipankylling», «marsipanand» ga ingen treff ...) «Brød» handler om en stresset mann som skal kjøpe brød på vei hjem fra jobb. Han blir satt ut av de gretne kommentarene til ekspeditøren på bakeriet og kjøper i forfjamselsen en marsipanand i stedet. Vel hjemme lurer hans kone på hvorfor han ikke har kjøpt brød.

Teksten er klassisk deLillos: enkel og humoristisk med et snev av alvor i bunn – det lille snevet av alvor som finnes i alle gode sangtekster. Det er ikke mange sanger – eller dikt – som på så enkelt vis klarer å skildre en hverdagslig episode som dette. Lars Lillo Stenberg kan den kunsten. Han er en blanding av Arild Nyquist og Alf Prøysen, med en liten dash av Jan Erik Vold og Erlend Loe. Men til forskjell fra alle disse så er Stenberg i tillegg musiker. Kanskje særpreget i tekstene hans kommer av det? La oss ta en titt:

Sangens første strofe åpner med en situasjonsbeskrivelse:

Brød

Det var en dag med mye stress

Det regnet på min gamle dress

Jeg bar to poser med varer i

Og skulle kjøpe et brød på bakeri

Da jeg kom inn var det en kjempekø

Og jeg ble stående og se på kaker og brød

Da jeg endelig ble ekspedert

Av en sur gammel dame som var ekstra irritert

På åtte enkle linjer er scenen satt. Enderimene er så dyktig laget at en nesten ikke legger merke til dem. De virker som en naturlig del av talespråket. Samtidig får hvert lille rim kraftig respons fra bandet som svarer med et dramatisk riff. Hele sangen er bygget opp rundt en «call and response»-dialog mellom teksten og musikken. Stemningen i en travel arbeidsdag manes frem gjennom rimordene «dress» og «stress» og forsterkes av at det regner mens hovedpersonen står i «kjempekø» med tunge handleposer i hver hånd. I tillegg til dette er ekspeditøren både sur, gammel og irritert. Det er ikke måte på. Alt er klart for stykkets handling:

Jeg ble nervøs og jeg glemte da

Det brødet som jeg skulle ha

Jeg hadde stått lenge og sett på en morsom and

Som var laget av marsipan

Igjen ser vi disse enkle tilforlatelige rimene som bandet svarer på med stort alvor. Disse musikalske tilsvarene skaper en slående kontrast til tekstens enkelhet og Lars Lillos spinkle sangstemme. Teksten formidler handlingen mens musikken svarer med stemninger og følelser. Lars Lillos stemme er broen som knytter sammen tekst og musikk – handling og følelser. (Talespråk er jo både innhold og lyd). Hovedpersonen i sangen lar seg påvirke av den ubehagelige situasjonen og glemmer hva han skulle kjøpe. Hittil har sangen vært rimelig alvorlig, men når ordet «marsipanand» dukker opp vet vi at det er på tide å smile litt. Resten av sangen er preget av dette:

Og dama sa hei, jeg kan ikke vente hele da’n

Så jeg pekte på anda og sa jeg ville ha’n

Og jeg spurte om å få en pappeske til

Men hun slengte’n oppi en pose uten et jævla smil

Dette er sangens klimaks. Her glir handlingen nesten over i det absurde. (Nesten som en Monty Python-sketsj). Og når ekspeditøren kaster marsipananda oppi en pose «uten et jævla smil» er det nettopp et smil som fremkalles hos lytteren.

I de to neste strofene beskrives så etterdønningene etter denne rystende hendelsen:

Jeg var så sint da jeg kom hjem

Min kone hun fikk ingen klem

Hun spurte hva som plaget meg

Jeg sa: jobbe i butikk er sosialarbeid

For jeg har rett til å være blid

Når jeg forlater et jævla bakeri

Min kone sa nå er du virkelig sprø

Og hvorfor har du glemt å kjøpe brød?

Når hovedpersonens kone til slutt minner ham på at han har glemt å kjøpe brød stopper han opp og tenker over det som har skjedd. Det hele munner ut i en stille refleksjon over brød og døden:

Noen ganger glemmer jeg

simpelthen å kjøpe brød

Noen ganger husker jeg

at alle skal vi dø

Rolig og avmålt renner sangen ut i en innsikt om døden. Det er rett før en smiler av dette også. Er referansen til døden ironisk? Er den opprørende episoden på bakeriet å betrakte som en nær døden-opplevelse? Sangen «Brød» beskriver en hendelse som er både hverdagslig og prosaisk, ja noen vil si beint fram upoetisk. Slutten på sangen grenser utvilsomt til det banale, men på et merkelig «teit» vis. Mange vil si det samme om atskillige andre deLillos-sanger. Samtidig er denne teite slutten sangens høydepunkt. I et intervju sier Lars Lillo Stenberg at at han ofte søker en barnslig «teithet» i tekstene sine fordi det gjør det lettere å komme innpå alvorlige og kompliserte tanker. Det er denne sangen et godt eksempel på.

Det er jo et faktum at livet byr på mange hverdagslige og banale stunder. Eller som min svigermor liker å si: «det er hverdagsrutinene som holder oss i gang». Det er sant nok. «Er det nødvendig å skrive sanger om det banale da?», vil andre spørre. «Er det ikke kunstens og poesiens oppgave å løfte oss ut av det banale?».Til det vil jeg svare at kanskje er ikke slike hverdagslige situasjoner så «banale» som en skulle tro. Kanskje er det måten vi ser dem på som har stivnet og blitt banal. Denne sangen får oss til å se en hverdagslig situasjon på en ny teit måte. Døden er med oss overalt, også i de mest banale situasjonene. Selv om vi sjelden tenker på det.

Episoden på bakeriet minner til forveksling om en situasjon forfatteren David Foster Wallace en gang beskrev i en tale til avgangsstudentene ved Kenyon College. Talen har senere blitt utgitt i en bok med tittelen «This is Water.» Der avslører Foster Wallace en hemmelighet for ungdommene, nemlig at deres voksne liv kommer til å inneholde en stor grad av «boredom, routine and petty frustration». Han fortsetter med å beskrive en typisk situasjon i en lønnsmottakers hverdagsliv:

It’s the end of the workday, and the traffic is very bad, so getting to the store takes way longer than it should, and when you finally get there, the supermarket is very crowded, because of course it’s that time of day when all the other people with jobs try to squeeze in some grocery shopping, and the store is hideously, fluorescently lit, and infused with soul-killing Muzak or corporate pop, and it's pretty much the last place you want to be, but you can’t just get in and quickly out.

Foster Wallace fortsetter skildringen med en strøm av kjedsommelige detaljer knyttet til den daglige pendlingen hjem fra jobb. Dette er noe annet enn det ungdom vanligvis hører om på skole og universitet. Da går det gjerne mer på det å fullføre drømmene sine. Men livet består av flere ting enn drømmer. En klisje sier at en ikke skal kaste ut barnet med badevannet. Det er vel og bra. Men kanskje en skal verdsette livets banale badevann litt også? Vann er jo et fantastisk stoff! Og hva med badebaljen? Hvilken rolle spiller den?

Foster Wallace mener at en banal situasjon i en butikk eller et bakeri kan oppleves som «hellig» om vi frisker opp blikket og ser situasjonen for det den er:

«But if you’ve really learned how to think, how to pay attention, then you will know you have other options. It will actually be in your power to experience a crowded, hot, slow, consumer-hell-type situation as not only meaningful, but sacred, on fire with the same force that lit the stars – compassion, love, the subsurface unity of all things».

Som Ibsen skal ha sagt: «å dikte er å se.» Det gjør Lars Lillo Stenberg i sangen «Brød». Gjennom hans blikk kobles noe så trivielt som brød opp til tanker om døden. Under hverdagens små stressfulle situasjoner ligger døden på lur. Alltid.

Den polske poeten Adam Zagajewski omtaler også det banale i essayet «The Shabby and the Sublime.» Hans utgangspunkt er at kjernen i poesien er «det sublime» og at moderne poesi er blitt for hverdagslig og banal:

«And so to me, writing and thinking in recent years have come to seem meager, gray, anemic. More specifically the output of recent years ­– I’ll take poetry as my example, since that’s what I follow most closely – is marked by a disproportion between the high style and the low, between powerful expressions of the inner life and the ceaseless chatter of self-satisfied craftsmen. […] I see one of the chief symptoms of this weakness in the decline of high style and the overwhelming predominance of a low style, tepid, ironic, conversational».

Når Zagajewski snakker om «høystil» og «lavstil» knytter han an til et klassisk verk av Longinos: Om det opphøyede i litteraturen der begrepet om det sublime drøftes. Ifølge Longinus er høystilen overlegen lavstilen når det gjelder å skape stor litteratur. Zagajewski følger Longinus langt på vei her. Han avskriver kanskje lavstilen litt enkelt, men sitatet ser verre ut enn det er når det leses isolert. Litt senere utdyper han det han mener slik:

«How little divides us finally from Longinus and his classic work on the sublime, written in the early years of our era. The literary encyclopedia reminds us that the sublime is not a formal feature of a work and can’t be defined by way of rhetorical categories. It is instead “a spark that leaps from the soul of the writer to the soul of the reader”. Has so much really changed? Don’t we still wait greedily for that spark?

Surely we don’t go to poetry for sarcasm or irony, for critical distance, learned dialectics or clever jokes. These worthy qualities and forms perform splendidly in their proper place – in an essay, a scholarly tract, a broadside in an opposition newspaper. In poetry, though, we seek the vision, the fire, the flame that accompanies spiritual revelation».

Han avfeier verken ironi eller humor her, men sier at de finner seg dårlig til rette innenfor selve poesien. Hele argumentet koker vel ned til hvordan en definerer «poesi». Det poeten Zagajewski her beskriver som «the vision, the fire, the flame» er likevel ikke så ulikt det prosaisten Foster Wallace beskriver som «sacred, on fire with the same force that lit the stars». Foster Wallace var skeptisk til postmoderne ironi på liknende vis som Zagajewski, men han droppet ikke ironien for det. Tvert om mente han at humor og ironi absolutt kunne fremkalle det sublime og «det hellige».

Zagajweski forbinder poesi med noe sublimt som overskrider og bryter gjennom det banale og dagligdagse. Ifølge ham søker poesien å sirkle inn og ta imot en overskridende erfaring i ytterkantene av sansningen og språket vårt. Og det kan kun oppnås gjennom høystil, mener han. Vi kjenner igjen denne holdningen fra romantikkens diktere. Dette er en oppfatning av poesi og litteratur som lever godt den dag i dag.

Er så lavstilen dømt til for alltid å være forbundet med «det mindreverdige» i kontrast til «det opphøyde?» Jeg mener at det er å gå for langt. Foster Wallaces kommentarer synes også å svare nei på dette spørsmålet. En kan finne gode eksempler på lavstil som fremkaller det sublime. For eksempel i sangene til deLillos.

Lars Lillo Stenbergs eget begrep om «teithet» er en fjern slektning – en lillebror til det sublime. Eller sagt på en annen måte: Det sublime kan også fremkalles gjennom lavstil. Det Stenberg omtaler som «teithet» er helt klart noe som hører til lavstilen. DeLillossangen «Brød» fremkaller ikke nødvendigvis det sublime like sterkt som den poesien Zagajewski beundrer, det er så, men sangens «teite» slutt peker så absolutt mot det.

Avstanden mellom Zagajewski på den ene siden og Foster Wallace og Stenberg på den andre, er muligens ikke så stor. I sin kritikk av den moderne lavstilen påpeker Zagajewski at «det enkle» ikke kan stå på egne ben slik:

«The trouble is that great simplicity – and everyone who seeks both beauty and truth has dreamt of it – achieves its bracing effect only by contrast with complex, baroque forms, and the result is never lasting».

Den enkle og naivistiske teksten i sangen «Brød» oppnår nettopp sin effekt i kontrast til det komplekse og alvorlige lydbildet i sangen. Musikken går i dialog med teksten og i brytningen mellom de to aner man noe mer. Lydbildet i «Brød» fungerer nettopp som en «barokk form» som tekstens enkle teithet kan stå i kontrast til. Forholdet mellom tekst og musikk i denne sangen er meget god. Arrangementet er preget av et dundrende gitarelektrisk alvor. Stresset i historien fremkalles fysisk – først gjennom bassens mørke, pulserende slag og deretter i Stenbergs Neil Young-inspirerte elektriske gitarspill. Det hele topper seg i kontrasten som oppstår når gitarene stilner og Stenbergs spinkle (også Neil Young-inspirerte) stemme, alene og sårbar, fremfører sangens budskap om: «at alle skal vi dø».

Store deler av et menneskes liv foregår i lavstil – akkurat som teksten i «Brød». Det er ikke til å komme forbi. Da minner språkkunsten oss på at livet faktisk er et forunderlig mysterium. Tross alt. Men, av og til kan poesien fungere som marsipananden i denne sangen. Det vakre og forunderlige kan distrahere oss og få oss til å glemme livets enkle nødvendigheter – livets brød. Det burde ikke være nødvendig. Det finnes en tid for marsipanender og det finnes en tid for brød. Det gjelder å finne den rette balansen mellom de to. Den balansen finner deLillos ofte.

Erik Skjeveland er norsklektor og skribent. Han har hovedfag i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen, om diktene til Charles Bukowski.