Storslagen soppstuing-finale fra Röyksopp: – Vi inviterer til pompøsitet

­Röyksopp kommer slentrende inn på The Thief, Oslo-hotellet der de store stjernene gjerne bor, for å snakke album med ymse medier. Fortsatt må de identifisere seg, og fortsatt må de til pers med «originhistorien» om hvordan de startet å lage musikk sammen som unge tenåringer.

– Vi har oss selv å takke. Vi har alltid sagt «musikken først», sånn har det alltid vært, sier Svein Berge. I likhet med Torbjørn Brundtland liker han den personlige friheten det gir ikke å være kjent i et hvilket som helst rom. Så får det heller være at de må introdusere seg.

Noe annet de fortsetter å leve med, er at musikken deres fremdeles kalles elektronisk – flere tiår senere.

– Vi er mindre elektroniske i dag enn den gjengse popartist. Vi er elektroakustiske, med analoge instrumenter, fastslår Berge.

Selverklærte introverter

På nerdevis hevder duoen i neste øyeblikk å ha regnet ut hvor lang tid de bruker på selvpromotering.

– Med den nye trilogien gir vi færre intervjuer per sekund musikk vi gir ut enn tidligere. Forholdet er 9:1, opplyser Brundtland, og legger til at selvpromototeringsmulighetene i dag har endret mye.

– Er folk glad i å være foran kamera og har scenetekke, er det bra å ha den kontrollen. Da kan det brukes til det gode, sier han – og impliserer at Röyksopp i grunnen er det motsatte. For Röyksopp-duoen er selverklærte introverter.

Likevel skal de iførte seg fargerike, overdådige kostymer med enorme hatter og trå til på et knippe konserter på sin «True Electric»-turné i 2023. Fra Oslo Spektrum 25. februar til scener i Stockholm, Amsterdam, Brussel, Berlin, Praha og London. Sceneantrekkene har de naturligvis vært med på å designe, inspirert av blant annet Marvel-karakteren Mobius.

– Vi har tillært oss teknikker. Vi vet at vi må ut og vise oss frem til verden. Vi er ikke superkomfortable i rampelyset. Derfor gjør vi noe gøy ut av det og gir menneskene som ser oss mer enn to herrer i dongeri, et sceneantrekk forbeholdt visesang og hvit mannsblues, sier Berge.

Skinner i studio

Det er i studio de to samstemt erklærer at de «skinner mest». Det er der de har skapt det flere anmeldere har kalt «Röyksopps magnum opus» – trilogien «Profound Mysteries». Første album kom i april, andre del i august og 18. november slapp de nummer tre løs.

– Vi inviterer til pompøsitet, medgir Svein om det breiale formatet, mens Torbjørn hevder at bare det å uttale «trippelalbum» får ham selv til å smile. Men de synes det er innafor med slik gravitas nå som de både for lengst har rundet førti og har gråstenk i skjegget.

De ønsket å ta vare på Röyksopps egenart da de begynte på sitt store prosjekt. På veggen i Röyksopps lokale i Bergen, der begge bor, satte Svein Berge og Torbjørn Brundtland opp en stor plansje som de delte i tre like deler. Der skisset de opp hva som skulle hvor. Formatet ga duoen rom for å være mer eklektiske, og de kunne gå dypere i sjangerreferansene på de enkelte låtene.

-» Profound Mysteries» er en reise som tar tid, med flere stasjoner å stoppe på, og som går gjennom mange landskap, begynner Torbjørn før Svein fortsetter beskrivelsen: – Det er eklektisk, men holistisk. Det tar tid. Hver enkelt bestanddel er like viktig. Ellers ville det blitt fragmentarisk – som en to timers film som klippes ned til 1 time og 43 minutter.

Fremover på del tre

Men Röyksopp-herrene medgir at de måtte ta en omstart til tross for forberedelsene.

– Vi hadde et tydelig narrativ i starten, men det ble for tydelig at det var flaut. Vi liker tvetydighet, og at lytterne må ta del. Så vi stokket om på alt, sier Berge, som beskriver del 1 som en reintroduksjon av Röyksopp («Vi har vært lenge vekke») med en rolig oppbygging, og en forsiktig tilbakekomst i form av en introspektiv monolog. Del 2 kaller han «mer uttalt og tydelig, og mer tilgjengelig». Fremdeles så Röyksopp litt bakover, men det tar slutt på utgivelsen som avrunder trilogien.

– Den er mer fremoverrettet, og viser hvor veien går videre for oss, sier Berge.

For Röyksopp er det viktigste at de gjør noe nytt – og utfordrer seg selv. Det har de alltid gjort. Fra de begynte å synge selv på andreplaten i 2005, til de slapp de to «motsatte» albumene «Junior» og «Senior» i 2009 og 2010. Og i og med at de erklærte forrige plate, «The Inevitable End» fra 2014, som sitt siste tradisjonelle utgitte album, så er albumtrilogien ikke bare noe nytt for dem – men også overraskende for publikum.

– Vi gjorde noe større, mer omfattende og fyldigere enn et album, så får lytterne velge hvor mye de vil dykke inn. Vi har stor tro på dem, sier Torbjørn Brundtland. For «Profound Mysteries» har følge av en lang rekke filmer, skapt av regissører tilknyttet både produksjonsselskapet Bacon og den generative kunstneren Sawada. Allerede har det vanket en britisk innovasjonspris på det norske bandet.

Leser ikke anmeldelser

NME kalte de to første delene «karrieretriumfer», og helheten deres fineste samling musikk siden «Melody AM», og starten på et nytt, frempå kapittel. Hittil har «Profound Mysteries»-prosjektet hanket inn 42 millioner streams. Typisk nok har de to foregående trilogidelene fått mer oppmerksomhet ute, ikke minst i Storbritannia, enn på hjemmebane.

– Röyksopp deler historie med britenes klubbhistorie – ja, vi var del av den kulturen, som kom til Norge med oss og Biosphere. At vi kalles «retro» av enkelte, er fordi man mangler referansene her til lands, sier Svein Berge.

Selv leser de ikke anmeldelser mer.

– Jeg får vite om det mest ekstreme i hver retning, sier Svein Berge, mens Torbjørn Brundtland lunt sier at familien hans sier fra «om det er noe fint».

Som vanlig har de to tromsøværingene et sterkt knippe navn på gjestelisten også på tredje albumdel. Susanne Sundfør er med på ny, sammen med et knippe nye navn i Röyksopp-sammenheng som Astrid S, Pixx, Goldfrapp, Gunnhild Ramsay Kovacs, Beki Mari og Maurissa Rose. Röyksopp har fortsatt til gode å få nei fra kollegene de spør.

– Vi spør artister som har skapt sine egne universer om de vil la dem kollidere med vårt, sier Berge.