– Jeg for min del har alltid likt å gå ut i skogen kun iført en tollekniv, spikke en seljefløyte og sette meg på en stubbe og spille sammen med fuglene og insektene, når det er rette tiden for det. Og har drømt om å gjøre opptak av det. Det har jeg nå gjort, og det kjennes veldig fint, sier folkemusikeren Hans Fredrik Jacobsen.

Foto

Foto: Audun Strype

Spikket instrumentene selv og dro til skogs for å lage album

Publisert: 23. mai 2022 kl 09.29
Oppdatert: 23. mai 2022 kl 09.33

Ikke bare har han spikket samtlige seljefløyter selv: «Svadilja» ble dessuten innspilt i solveggen utenfor hytta til lydkunstner og tekniker Audun Strype på Krokskogen, med fuglesang, surrende humler og skogens og vindens sus som naturlig del av lydbildet.

Men når Hans Fredrik Jacobsen nå legger ut på slippturné rundt til botaniske hager og parker i norske byer de neste ukene, må instrumentene pakkes på en helt spesiell måte: I et rør fylt med vann. Ekte seljefløyter er nemlig ferskvare, og må holdes fuktet.

– Jeg har holdt på med seljefløytemaking i årevis. Det er noe av det fineste jeg vet om her i verden. Det er et vårritual, som er gjort i uminnelige tider. Da får jeg samme følelsen som når jeg går på ski; dette er noe nordmenn har gjort veldig, veldig lenge, du blir del av historien. Det er en fin følelse, sier Jacobsen.

Ingen selvfølge

Allerede før «Svadilja» utkom, har prosjektet vakt behørig oppmerksomhet. Det tror Hans Fredrik Jacobsen skyldes at det nå er ekstra fokus på dette med natur, noe som ble forsterket av pandemien da mange søkte ut i det fri. Selv tror han det er fordi naturen har noe å gi oss som vi ikke finner noen andre steder.

– Det ble veldig tydelig for mange. Det var nok ikke bare engstelse som gjorde at folk dro ut. Etter hvert ble det at folk kanskje oppdaget noe de hadde glemt eller forsømt, sier han.

Og tror seljefløyteinteressen kan ha noe med behovet for å samles om noe som ikke er problematisk, men trygt.

– Samtidig som det setter et fokus på noe vi er redde skal bli borte i kjølvannet av klimaendringer, er det også en god opplevelse, sier Jacobsen, som dessuten har lagt vekt på det å identifisere fuglene som er å høre på opptakene. For fuglesang er ikke bare fuglesang når det er fuglearter som er rødlistet og som vi må passe på.

– Det er fint å minne om hva vi har og som ikke lenger er en selvfølge.

Første slike plate

Samtidig ga pandemitiden også veteranmusikeren tid til endelig å gjøre det han hadde tenkt på så mange ganger: Å lage et helt album «med det fine som skjer hver vår».

– Jeg har en tendens til å like å jobbe med ting jeg ikke kan så godt, strebe mot noe. Det med fløyte har jeg tatt som en selvfølge, men nå tenkte jeg at jeg skulle gå helt ned i dette. Det er en slags oppsummering av det jeg har drevet med på seljefløyte. Jeg bruker bare ekte seljefløyter på dette albumet, altså lange fløyter laget av seljebark på tradisjonelt vis. At platen er gjennomført med slike ekte seljefløyter gjør den til den første i sitt slag.

For seljefløyter er ikke bare seljefløyter, røper musikerveteranen. Og sier at da han sammen med Steinar Ofstad og Hallgrim Berg i 1997 ga ut tradisjonsplaten «Seljefløyta», spilte de på plastfløyter omsurret med never. "Helårsfløyter" kaller han denne utgaven.

– De er veldig stabile, varer hele året og tørker aldri ut. For lager du en seljefløyte uten å gjøre noe mer med den, varer den bare i noen timer – om du ikke har den i et vannbad eller en brønn imellom, forteller Jacobsen – som har spilt seljefløyte i popsammenheng også, som på Marius Müllers «Mias sang».

– Marius var glad i seljefløyte. Det er mange musikere, for det gir en spesiell atmosfære og lyd.

Slåtter og impro

Selv lærte Hans Fredrik Jacobsen å lage seljefløyte av bestefaren. Bestemoren lærte ham sangstubben han synger på det nye albumets tittellåt – en tradisjonsregle som skal synges når fløyten lages for å få den til å sva, altså å få barken til å løsne.

«Svadilja, svadilja, la fløyta mi sva, la det renne i en bekk, la det tiss ́i en sekk, om sju minutter er fløyta mi svadd, om sju minutter er fløyta mi svadd».

– Det er nok mange som har opplevd å lære å lage seljefløyte av faren eller bestefaren. Små fløyter som gir én tone. Det var først langt senere at jeg lærte å lage lang fløyte, som du kan høre på denne skiven, sier Jacobsen, som nerdehjelpsomt også har laget en video på YouTube for den som ikke har noen som kan lære en seljespikkekunsten.

Men musikken som er å høre da? Det er noen tradisjonelle slåtter, etter Eivind Groven og Marius Nytrøen, som er de viktigste stilskaperne for den norske seljefløytetradisjonen, for å sette resten inn i en kontekst, får vi vite.

– Så skrev jeg noen slåtter selv, der jeg brukte Nytrøens teknikk for å kunne spille kromatisk og i moll. Det er improvisatoriske partier på de fleste låtene, mens noen er rene, arytmiske improvisasjoner. Alt er tatt opp utendørs. Der lot vi bare båndet gå – i fem timer – for kunne være fri og spontan, og det synes jeg vi lykkes med, sier han fornøyd.

Medspillere til skogs

Første låt, «I skogen», starter med fuglesang før seljefløyten stemmer i omtrent samtidig med surrende insekter.

– Jeg har ikke noe peiling på fugler selv, men kanskje jeg kan lære av denne platen. Jeg krediterer dem som medspillere, sier Hans Fredrik Jacobsen, som takket være fuglesangeksperten Helge Kvam lister opp hele 21 ulike fuglearter i plateomslaget. Å høre er fuglekonge og tretåspett, som er å høre på samme låt, måltrost, enkeltbekkasin, rødvingetrost og ringdue. Bokfinken var av de flittigste bidragsyterne; blant annet kappsynger to bokfinkhanner til fløytespill på en låt.

– Da jeg satt og spilte på Krokskogen følte jeg fuglene responderte. Jeg skulle gjerne ha kreditert humlene og de andre insektene som summet innom her og der også, men jeg har ikke greid å finne noen som greier å klassifisere flygende insekter på grunnlag av summingen deres.

Det ligger noe dypere også i fuglefascinasjonen, forklarer han, og det er det evige spørsmålet om hvor musikken kommer fra.

– Menneskets vei til egen musikk startet kanskje via imitasjon av fugle- og dyrelyder. Fuglesang har alltid skilt seg ut som noe vakkert på en iumotståelig og uimotsigelig måte. Mange komponister er og har vært opptatt av fuglers sang.