Suede-vokalist Brett Anderson, her på scenen i Mexico City, mener all kunst kan defineres som «Autofiction». Derav tittelen på den kommende plata.

Foto: AP / NTB

Øya-aktuelle Suede: – Britpop endte som svindel

Publisert: 4. august 2022 kl 10.55
Oppdatert: 4. august 2022 kl 10.55

­

Kjeklingen mellom Oasis og Blur er blitt selve symbolet. Men det var Suede-vokalisten Brett Anderson som poserte mot Union Jack-bakgrunn på et magasinomslag og ga britpopen et snerrende ansikt.

Mye tvilsomt vann har rent i Themsen siden da. Og i dag er ikke Anderson nådig mot 90-tallsbølgen han surfet på.

– Jeg hørte et bra sitat forleden. Det handlet om politikk, sier Anderson (54) til NTB fra sofaen sin i London.

– Jeg husker ikke hvem som leverte det, men det gikk cirka sånn: «Ethvert fenomen starter som en bevegelse, fortsetter som business og ender som svindel.» Det samme gjaldt britpop. Et par-tre gode sanger kom ut av det – og en masse skvip.

Mindre arrogante

Anderson er blitt en hel generasjon visere siden Suede slapp debutsingelen «The Drowners» i 1992. Den nye langspilleren, «Autofiction», bærer preg av det. Det gjør også bandets liveshow, hvilket kan være fordelaktig for Øya-publikumet 12. august.

Saken fortsetter under annonsen

Ifølge Anderson vanker et gjenhør med kjenningsmelodier som «So Young», «Trash» og «Beautiful Ones».

– Vi spiller ikke bare nye greier. Det er kunstnerisk selvmord på festival. Når det er sagt, gjorde vi det da vi var arrogante og gærne.

Anderson flirer og maner fram en Midtfyn-opptreden før slippet av «Coming Up» i 1996.

– Da spilte vi hele skiva for folk som ikke hadde hørt den før. Sånt gjør du når du er ung og sprø, knegger han.

– Når du blir eldre, skjønner du at festivalrollen innebærer å være «entertainer». Du skjønner at det ikke bare er publikummet ditt du spiller for. Da må du hente fram slagerne dine, og så fylle på med et par nye låter for å holde bandet på tå hev.

Et ungt og mer arrogant Suede på Oslo-besøk i 1993. Fra venstre: Brett Anderson, Bernard Butler, Mat Osman og Simon Gilbert.

Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB

Autofiktiv akse

Saken fortsetter under annonsen

De nye låtene skriver seg fra Suedes niende album, klart for utgivelse 16. september. Gitt tittelen representerer det en videreføring av memoarbøkene Anderson publiserte i henholdsvis 2018 og 2019: «Coal Black Mornings» og «Afternoons with the Blinds Drawn».

Det er fristende å spørre om han er inspirert av en viss Karl Ove Knausgård, men nei.

– Selv om jeg har lest ham, handler dette om autofiksjon i bredere forstand. Det som slår meg, er at all kunst er autofiksjon, sier Anderson.

Han fortsetter:

– Hvis du definerer autofiksjon som et sted mellom selvbiografi og fiksjon, befinner alt seg på den aksen. Ingenting er 100 prosent sannhet eller 100 prosent fantasi. Hvis du skriver memoarene dine, redigerer du og utelater ting – du manipulerer sannheten. Tilsvarende finnes det sannheter i et fantasiverk som «Ringenes Herre», om type mellommenneskelige relasjoner. Og den ideen fascinerer meg.

Punkånd

Musikalsk går Suede anno 2022 mer hardtslående til verks enn vi husker dem. Mye av materialet er innspilt live.

Saken fortsetter under annonsen

– Jeg kaller dette punkplata vår, sier Anderson.

– Den inneholder litt av punkånden: skittenheten, råheten, kantetheten. Vi ville gi lytterne fornemmelsen av at de befinner seg i øvingslokalet sammen med oss.

Anderson er nemlig av at den oppfatning at du aldri blir for voksen til å rocke.

– Forestillingen er utbredt om at musikere blir mindre relevante fordi de blir mer komfortable som gamle. Jeg er uenig, for uroen dempes ikke av at du begynner å tenke på sykdom og død, protesterer han.

– Jeg setter inn alt på å lete videre etter den indre ilden og friksjonen, så jeg skriver om det som beveger meg nå. Én av de tingene er familie.

Opp og ned

– Suede er 30. Hva har vært høydepunktene?

Saken fortsetter under annonsen

– Perioden da vi hadde sluppet den første singlen, og hørte oss selv på radioen for første gang, var spennende. Vi gikk fra å være en gjeng i møkkajobber eller på trygd til å bli musikkpressekjæledegger. Plutselig prøvde folk å rive skjorta av meg på scenen.

– Hva med dalsøkkene?

– Det ble aldri like spennende igjen.

Anderson sukker under stadig hvasse kinnbein.

– Å gå fra ingenting til alt er enormt. Siden – selv om du skulle få en nummer én i USA, eller hva som helst – blir det aldri fullt så gjevt. På snodig vis venner du deg til suksessen.

Ledige stillinger – kulturjobb