Annonse
Metalbandet Confess ble dannet i Iran i 2010 av Nikan Khosravi, som sammen med bandmedlemmet Arash Ilkhani flyktet og er Friby-musikere i Norge. Her er de med den nye - norske - besetningen i midten, f.v. Steffen NOrmark, Edvard Sundquist og Roger Tunheim Foto: Camilla Norvoll

Nikan Khosravi skrev ut sinnet sitt i musikken: – Hat løser ingenting om du bare hater

Meld deg på nyhetsbrev fra Kulturplot

Hver tirsdag og torsdager. Bestill her! Skriv inn din e-post:

 

– De prøver å stilne deg for alltid, og det ble som et oppdrag å bevise at de ikke ville klare det, sier Nikan Khosravi, drivkraft i det iranske metalbandet Confess.

Som metalmusiker i Iran ble Khosravi forfulgt og fengslet og skapte overskrifter i musikkpresse verden over da han fra 2015 først satt halvannet år i varetekt. Så ble han dømt til 12 års fengsel – og 74 piskeslag. Da hadde han rukket å flykte til Norge, hvor han nå bor som såkalt Friby-musiker i Harstad.

Nå starter han metalfestival – men først skal han utgi albumet kalt «Revenge At All Costs» , som er dedisert til avhørslederen i det beryktede Evin-fengslet og dommeren som ga ham den strenge straffen.

– Da jeg befant meg i isolasjon på cellen tenkte jeg «dere må gjøre mer enn dette for å stoppe meg». Det var grusomt, 23 timer i døgnet i isolasjon. Det synger jeg om i en av låtene, «Evin», oppkalt etter fengselet, sier Khosravi, som også bruker artistnavnet Siyanor.

Risikerte dødsstraff

Musikken til «Revenge At All Costs» – ute 21. januar – begynte han å skrive i Teheran da han og bandkameraten i Confess , Arash Ilkhani, var ute mot kausjon i påvente av rettssak. De visste ikke hva som ville skje, var overvåket og avlyttet, kunne ikke snakke med noen.

– Da jeg ble arrestert i 2015 kunne det vært slutten. Hvis straffen hadde vært hardere, ville jeg ikke vært i live og kunnet snakke med deg i dag, sier han og sikter til at han som låtskriver kunne risikert henrettelse for blasfemi og propaganda; det sistnevnte for å snakke med utenlandsk presse.

Klart opplevelsene preget tekstene og musikken, sier Nikan Khosravi på telefon fra Harstad. Albumet er det siste leddet i kjeden av begivenhetene som bragte ham og Ilkhani hit. Uten å blunke, og antagelig med rette, lyder det:

– Det er knapt laget noe album som forteller en tilsvarende historie. Dette er så ekte som det kan bli. Noen ganger når jeg snakker om det, tenker jeg «det er nesten som en film», så uvirkelig og surrealistisk føles det som skjedde. Jeg var så drevet, så fast bestemt på hva jeg ville gjøre. All dette sinnet var som drivstoff for meg som låtskriver og kunstner, sier Nikan Khosravi.

Ikke fengselsplate

Likevel avviser han at det er «et fengselsalbum».

– Etter fem-seks år forteller vi andre sider ved historien enn vi gjorde rett etterpå. Dette er ikke et fengselsplate som handler om hvor ille det var, hvordan jeg hadde det; det handler også om veien videre, sier Khosravi – som synger ut blant annet om hvordan man må stå samlet for å klare å oppnå politiske mål.

Camilla Norvoll

En annen sang, «I Speak Hate» som er siste sporet ut, handler om «rent hat», forteller han. Det høres ut som et velkjent tema for metalsjangeren, og han medgir litt skrått at platetittelen «Revenge At All Costs» ikke akkurat er positiv.

– Når du kjenner historien, vet at jeg møtte bunnen i 2016, ble fengslet og måtte flykte. Nå har jeg laget et album med tre norske musikere, og er fri til å snakke med deg i 2021. Det er fremskritt – det er positivt! For hat løser ingenting om du bare hater. Samtidig kan jeg ikke tilgi de menneskene, eller la dem komme unna med det de gjorde. Derfor snakker jeg om det, spiller det inn på plate og lar det bli del av historien: Det at man en gang i tiden kunne komme i fengsel for musikken.

– Et brorskap

Han angrer ingenting, understreker han. Og ville gjort det samme – om igjen og om igjen. Han sørger også for å snakke ut om ytringsfrihet, og hvor viktig det er å stå imot.

– Man må stå opp og slåss. Jeg elsker landet mitt, og menneskene der, men det spiser sine egne når du ikke kan være den du er i ditt eget hjem, sier Nikan Khosravi, som aldri ga ut musikken anonymt i Iran og løfter frem ytringsfrihet og menneskerettigheter når han kan.

Han oppsummerer kort hvordan han begynte å spille gitar da han var 12 og lot seg fascinere av band som Slipknot. Tre år senere – i et land der foreldrene drømmer om at barna skal bli leger eller ingeniører – visste at «dette er det jeg vil gjøre».

– Jeg ville se om noen i Iran kunne få til noe tilsvarende! ler 28-åringen, som startet Confess som 16-åring i 2010. Bare to uker etter utgivelsen av bandets andrealbum «In Pursuit of Dreams» sent i 2015 var det at den beryktede Revolusjonsgarden banket hardt på døren til familiens hjem i Teheran. Det ble omtalt i musikkpresse verden over.

– Heavymetal-miljøet er brorskap på sitt beste. Folk hjelper hverandre, enten det er å bistå en i rullestol å crowdsurfe, eller som da nyheten om arrestasjonen av oss bredte seg – og vi fikk stor støtte fra fans og andre artister. Det satte oss faktisk mer i fare. Myndighetene fengslet oss i nye måneder. Samtidig var det hjertevarmende; vi følte at vi ikke var alene.

Klar med festival

Idag jobber Khosravi for Festspillene i Harstad, samtidig som han forbereder sin egen festival til høsten «om koronaen lar oss». Der loves det både heavy metal, black metal og death metal.

– Da jeg kom til Norge tenkte jeg at «Let's go, Norway, heavy metal!». Så skjønte jeg at det meste foregår i sør! sier han med en latter. Det akter han å gjøre noe med, og 9. og 10. september skal Northern Rage Metal Fest ha premiere i Khosravis nye hjemby.

– Det blir mellom 8 og 12 band. Fire av gode, internasjonalt kjente band fra Norge og Skandinavia, og så resten lokale band, lover Confess-sjefen og festivalarbeideren, som har funnet tonen med norske kolleger som Jørn Stubberud i Mayhem, som Confess varmet opp for i fjor sommer.

– Jeg så konsertopptak med Mayhem som 12-åring hjemme i Iran og syntes de var skumle med ansiktsmaling og alt blodet. Da jeg ble stor, innså jeg at det var skuespill og da jeg møtte dem var han den hyggeligste i verden. Vi snakket i timesvis. Jeg er fra Iran, født i 1993, og han født i 1968 og fra Norge. Likevel har vi mye felles erfaringer som musikere: Begge har opplevd søksmål rundt bandet. Religion har vi også samme erfaring med, selv om det er islam og kristendom.

Annonse
Annonse
Annonse