Håkon Gebhardt: – Smal musikk, men med gode poplåter i bunnen

­Da plata «Geb Heart» ble sluppet fredag 23. september, kunne Håkon Gebhardt våkne opp til glitrende anmeldelser i en rekke medier. Det overrasket ham, siden han ser på sin egen musikk som smal – og sin egen produksjonsstil som utradisjonell.

Veien frem til den tidligere Motorpsycho-trommeslagerens nyeste album har imidlertid vært lang. Prosjektet startet etter at han traff sin kone, Marì Simonelli, i 2014.

– Ja, prosjektet var et resultat av at jeg traff henne. Etter at vi hadde flørtet oss ferdig, og hadde pendlet en stund mellom Norge og Italia, bestemte vi oss for å lage dette albumet. Hun er veldig musikalsk, og en enda større musikknerd enn meg, smiler han.

Lei av banjo

Etter å ha jobbet med country i flere år, med banjo som hovedinstrument, fant Gebhardt tilbake til sine opprinnelige instrumenter: trommer og gitar.

– Jeg ble lei av banjoen. Selv om mange kjenner meg som trommeslager fra Motorpsycho, var det egentlig gitar som var mitt hovedinstrument.

I 2016 startet prosjektet «Geb Heart». Det ble noen travle år i begynnelsen. Først bodde paret i Trondheim i tre år, der også Gebhardt hadde sitt studio, «Das Boot». Så bestemte de seg for å flytte til Italia, og forlot Norge i 2017. De fant et hus i Firenze, der de også kunne ha studioet.

– Så var det en jungel av byråkrati, spesielt skattemessig, før jeg kunne kalle meg borger av Firenze. I 2019 var vi klare. Så kom pandemien, sukker han.

Pandemien ble imidlertid ikke bare sorgen for det musikalske paret. Siden mange av musikerne som var booket til innspilling måtte avlyse på grunn av reiserestriksjoner, kunne Gebhardt frigjøre tid til sitt eget kreative arbeid. Det innebar blant annet at han kunne teste ut de fleste av sine musikalske idéer, noe han sjelden hadde hatt tid til tidligere.

– Vi trodde at pandemien ville vare tre-fire måneder maks. Da vi skjønte at dette ville bli langvarig begynte jeg å lete gjennom skuffer og skap etter gamle idéer som jeg kunne utvikle – i tillegg til å skrive nye låter. Jeg fant en fin arbeidsform, og hadde tid til å prøve ut mye mer enn jeg hadde fått gjort før. Det var en vanskelig periode økonomisk, men en fin kreativ periode, utdyper han.

– Gode poplåter

Gebhardt beskriver musikken sin som «smal». Han lager ikke låter for massene.

– Jeg gjør dette for meg selv. Det er smal musikk, men det ligger gode poplåter i bunnen her. Det var svært overraskende å komme ut av bobla til de gode anmeldelsene som kom, smiler han.

Denne gangen har gitaren vært viktig i låtskrivingen, forklarer Gebhardt:

– Jeg har laget låter med forskjellige gitarstemminger denne gangen, og da helst andre typer stemminger enn de tradisjonelle alternativene, som Drop D (Den mørke e-strengen stemmes ned én hel tone, journ. anm.). For eksempel har jeg eksperimentert med h-strengen en halvtone ned og en halvtone opp, forklarer han.

– Det klinger annerledes, selv om dette også er «tregrepslåter». Det skal være enkelt – og fungere. Jeg har også brukt mange forskjellige instrumenter, for eksempel barnegitar – som jeg har klimpret på foran nyhetene, for så å løpe ned i studioet når jeg kom på idéer.

Han var ute etter låter som treffer hjertet, selv om det kunne innebære utradisjonelle produksjonsgrep.

– Jeg leker meg mye med ting som vanligvis ikke er «lov» blant lydteknikere og produsenter. I Motorpsycho strebet vi etter at platene skulles høres ut som om vi spilte live. I mine soloutgivelser er studioproduktet et eget produkt i seg selv. Det er ikke viktig om jeg ikke kan spille det på samme måte på konserter. Jeg liker å jobbe med maskiner nå, men det er viktig at det også låter organisk.

Kona gir tekstene mening

Når tekstene skrives, skjer det ofte etter at Gebhardt har laget en demo, som kona tar med ned i studio. Tekstene hun tar med seg ned kan være svevende, uten altfor mye mening.

– Hun er veldig opptatt av tekst, og liker Nick Cave og Leonard Cohen. Jeg jobber fragmentert, ofte uten mål og mening. Det er ofte hun som kommer med de forløsende ordene, og som finner meningen i tekstene.

– Som produsent er jeg kanskje mer opptatt av hvordan ordene høres ut og fraseringer, mer enn selve innholdet.

Håkon Gebhardt kaller musikken sin «melodiøs bråkepop». Arrangementene preges av at alle instrumentene har en mening. Spesielt gitarene, men også pianoet skal kunne stå på egne bein.

– Når jeg demper alle andre spor, skal gitarene fortsatt kunne bære låtene. Det har vært en målsetning. Så er melodiene pakket inn på forskjellige måter. Jeg har fokusert veldig på melodier på denne plata, sier han.

Jobbet med visuell kunst

Rundt juletider spurte Marì Simonelli om hvorfor ikke Gebhardt selv kunne lage coveret til plata.

– Jeg har alltid vært glad i å tegne og å jobbe med collage. Jeg startet med å rive ned noen reklameplakater fra gata og slo i hjel litt tid i romjula. Så kom idéene raskt. Det var klipp og lim, på gamlemåten i LP-størrelse, noe jeg syntes var ekstremt fascinerende. Jeg fikk et kick av prosessen, og bestemte meg for også å lage en musikkvideo. En kompis i Portugal hjalp til. Vi holdt på i seks uker for å finne et uttrykk som fungerte. Jeg ønsket en 1930-tallsstemning over det hele.

Metoden de brukte var stillbilder som skulle animeres. Etter hvert skjønte de at det måtte mange bilder til, for å lykkes.

– Etter de seks ukene startet vi fra scratch igjen. Løsningen var å bruke forskjellige filtre på bildene jeg tok med mobiltelefonen. Vi endte opp med å bruke 3500 bilder i videoen. Alle er justert individuelt. Det ble et unikt uttrykk.

Det var åpningssporet «Breakup Breakdown» de lagde videoen til. Du kan se videoen lenger ned i saken.

– Prosjektet var galskap økonomisk, men svært tilfredsstillende kreativt, smiler Gebhardt. Han har lært mye av prosessen, men lager ikke en ny slik video med det første.

Produksjon

Produksjonsmessig beskriver han plata som «utradisjonell».

– Lydlandskapet er det jeg hører i hodet mitt. Mange vrir seg sikkert i graven over valgene jeg tar når det gjelder lydmiks, men for meg må det være sånn. Vi måtte også gå noen runder med han som mastret plata. Jeg måtte bedyre at «det skal være sånn».

– Det er et større lydbilde her enn på andre «indie-produksjoner»?

– Ja, godt observert. Det låter stort, nesten litt Wagnersk. Jeg har for eksempel brukt doble pianobasser for å få den store, gode klangen. Noen låter har trange gitarer, på andre er alt skrudd på 11. Skurr måtte med, gitarer skulle være overstyrte. Så er siste låt akustisk. Jeg liker motsetninger, forklarer han.

I Motorpsycho hang bandmedlemmene ofte rundt lydteknikeren og skrudde lyden i sin favør, mens teknikeren var ute.

– Det er ikke alltid det er riktig å følge boka. Når det er sagt, er jeg utdannet lydtekniker, altså, avslutter han med et smil.