Gir ut det som «kan bli lyden av kvinnebevegelsen i dag»

Albumet «Feminisme skal synges!» slippes ikke uventet på Kvinnedagen 8. mars.

Bak står Olivias Rekorder, etter eget utsagn er Norges enaste skeive og feministiske plateselskap, det feministiske bookingkollektivet Femme Brutal samt det skeive kunstnettverket Ergi. De har kuratert seg frem til 33 låter, i spennet fra visesang og pianoballader til «en helvetes støy».

– Platen er et forsøk på å samle kunst- og musikkfeltet rundt en inkluderende feminisme, med låter i alle stemninger og sjangre. Vi mener det nå, mer enn noen gang, er viktig at bevegelsen kommer sammen. Da tror vi at musikk kan være noe som alle kan samles rundt, sier Synneva Gjelland i Olivias Rekorder.

Døtre og halvsøster

«Feminisme skal synges!» byr på sanger fra blant andre Intetskjønn, Bjørn Hatterud, Marianna Sangita Røe og Johanna Seim, Ohnesorg, Gutta, Annika Linn Verdal Homme og Eskil Myrvold fra Daufødt, Ingrid Frivold, Sliteneliten, Gaspard og Chiara Cavallari fra Foamm.

Men åpningssporet «Nye stemmer» er det noen riktige veteraner som står for:

Bandet Halvsøstra, der tre av fem medlemmer spilte i legendariske Amtmandens Døtre. Som altså er visegruppen etablert under årsmøtet i Kvinnefronten i 1974. De ga ut albumet «Reis kjerringa» året etter – i FNs internasjonale kvinneår – og la ut på stor turné i samarbeid med lokale kvinnegrupper.

– Vi ble i sin tid kalt for soundtracket til kvinnebevegelsen på 70-tallet. Kanskje er denne platen det nye soundtracket til dagens nye kvinnebevegelse? sier Kjersti Martinsen.

De nye stemmene

«Selv om våre stemmer skal falme og forstumme, skal nye stemmer synge», synger Halvsøstre på åpningssporet.

– Jeg er litt rørt av at de starter CD-en med den låten. Det er vår sang til de andre som følger etter oss, sier Kjersti Martinsen, som sammen med Hege Rimestad og Bente Geving gikk videre og dannet Halvsøstra der også Irene Tillung og Venja Ruud Nilsen er med. Hun og Rimestad var dessuten formødre til AKKS, som startet opp i 1982.

«Nye stemmer» har ikke vært publisert før, og skriver seg fra en 8. mars-konsert i Ås i 2019 der også liveplaten «Helhjerta med Halvsøstra» ble innspilt.

– Det pleier å være en overvekt av damer litt oppe i årene, noen like gamle som oss – altså i 70-årene. Men akkurat på den konserten var det en hel gjeng med ungdommer som satt midt i salen – og de var fra første øyeblikk så utrolig entusiastiske og kunne låtene våre. Da vi spilte «Nye stemmer» tenkte vi på disse unge, på å gi stafettpinnen videre. Og det gjorde de, sier Kjersti Martinsen.

Hele bildet

For gjengen i salen viste seg å være bandet Sliteneliten. Og der spiller Synneva Gjelland og Maria Refsland, som grunnla Olivias Rekorder i fjor.

– Jeg husker da vi så Halvsøstra på konserten så ville jeg være som dem. De var forbilder, de ga oss stjerner i øynene. Vi hadde akkurat begynt å spille i et band med bare kvinner og skjønte vi hvor viktig det var at vi hadde noen å se opp til – å være i en tradisjon bak band som Amtmandens Døtre. Det ga oss mer guts, «de klarte det jo». Da skjønte vi hvor viktig det var med representasjon og forbilder, sier Synneva Gjelland.

Olivias Rekorder vil være et supplement til «alle de andre» plateselskapene med sin satsing på skeiv og kvinnelig tekst og musikk.

– Man må ta med hele bildet. En kamp står ikke alene. Vi er mye sterkere om vi tar med alle. Budskapet er supergrunnleggende – at verden skal være en god plass å leve for alle. Da kan man ikke ha ekskluderende feminisme, derfor vil vi ha med det skeive perspektivet også. Man kan ikke la være å ta det med, mener Gjelland.

Lytte til de unge

Kjersti Martinsen medgir at diskusjonene om transpersoner og det tredje kjønn er nytt i forhold til det hennes generasjon kvinner var opptatt av.

.– Det er litt forvirrende. Da må jeg lene meg litt tilbake og lytte til de unge. Det er fint at de setter dette på dagsordenen, og at det blir en diskusjon. Debatten kan innimellom være litt voldsom, men slik ble vel vi oppfattet også! minnes hun de tidlige årene – før hun tar fatt i musikkbransjens representasjon anno i dag:

– Det har kommet veldig mange flere bra, kvinnelige musikere. Virkelig. Det er fint å se på. Og ikke bare i undergrunnsband som Sliteneliten, men også navn som Frida Ånnevik og Tuva Syvertsen. Men det gjenspeiles fremdeles ikke i kjønnssammensetningen på for eksempel festivaler, og det er fremdeles få forbilder, sier Martinsen.

Og Synneva Gjelland gir sitt besyv med:

– Man trenger forbilder, det gir legitimitet til en selv.