– Man må sensurere seg selv

KulturPlot gjør oppmerksom på at innholdet i artikkelen omhandler selvmord.Mental Helses Hjelpetelefon kan nås på telefon 116 123 hele døgnet.

– Det skumleste ved hele dette prosjektet var ikke å utlevere seg selv, men konsekvensene det kunne få, sier Ingeborg Oktober om det svært personlige albumet «2018», som har ekskjærestens selvmord som mørkt bakteppe.

– Alt måtte være gjennomtenkt, så det ikke skulle utløse noe. Jeg var veldig redd for å trå feil. At det skulle bli et verk som inspirerte til selvmord – når jeg ville det skulle forebygge. Det var viktig at jeg ikke romantiserte, eller hyllet en som var død, sier Ingeborg Oktober, som nøye ber journalister som omtaler platen om å ha med en trigger warning til leserne – og nummeret til en hjelpetelefon.

– Man må sensurere seg selv. Jeg funderte på om jeg skulle snakke om hvem han var, og konkluderte til slutt med at det ikke var relevant. For dette var min historie jeg forteller.

Nærmere bestemt det Ingeborg Oktober kaller «Det fucka året», 2018, som utspiller seg etter selvmordet. Kun på én låt synger hun om de to og det fine de hadde sammen. Om de gode minnene «Lykkeamuletten» er tittelen, hjerteskjærende når du vet hva som hendte, koselig for det meste om du ikke vet.

– Den skrev jeg helt til slutt. Jeg hadde vært så redd for å romantisere at jeg ikke hadde skrevet om det som var bra. Jeg så at folk ikke ville forstå hvilket tap det var for meg, hvorfor jeg var så trist, uten én slik låt. Den blir helt essensiell for å forstå albumet.

Få kontroll

Hun hadde begynt å skrive tekster og tenkt å lage en EP på egen hånd i hjemmestudioet da Festspillene i Nord-Norge ringte. De ville ha et bestillingsverk fra den prisbelønte, unge musikkunstneren. Dermed ble hele plateprosjektet mye større – men med samme tema. Og det var ikke fordi hun ikke prøvde.

– Jeg tenkte først på miljø og Nord-Norge, inspirert av Greta Thunberg liksom. Men så kjente jeg at det var ikke det jeg brant for – for hodet mitt var hele tiden i sorg. Selv om jeg hadde det bedre, så var det eneste jeg hadde behov for å uttrykke var selvmordstemaet. Uansett hvor mye jeg prøvde å skrive om miljø, så skinte det alltid gjennom at det var noe annet jeg skulle gjøre, sier Ingeborg Oktober. Og forklarer at det å skrive låter for henne alltid har vært en måte å få kontroll over noe hun går og kverner på.

– Jeg har alltid vært veldig kaotisk i hodet, som en flerfelts motorvei der jeg må styre alle bilene samtidig. Å skulle korte det ned til en låttekst på tre minutter og finne kjernen i det jeg tenker på, få andre til å forstå det, hjelper meg. Tittellåten er som et resymé av det tøffe året. Det er biografisk materiale, sier hun om låtene på «2018».

Men det er ikke melankolsk og sart, det er mer rett på og konfronterende.

– Det var deilig å bli sint – og akseptere det. Jeg tror jeg aldri tidligere hadde vært sint og følt at det var okay. Men nå føltes det berettiget. Jeg var så sint for at han hadde dødd, for at jeg kanskje ikke hadde gjort alt jeg kunne. Jeg måtte skrive det ut for å komme videre.

Så sint

Det ble til tekstlinjer som tittelsporets «Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har blitt så sint, men føler meg vel lost i en sorglabyrint». Som fortsetter slik: «Jeg har bestemt meg for å leve og jeg vil vise at det går».

Underveis i arbeidet med bestillingsverket rådførte Ingeborg Oktober seg med psykologen Peder Kjøs, som også skrev forordet til boken «Et fucka år», som utkom i fjor og består av spoken word-tekstene fra forestillingen som hadde premiere i juni samme år. Sangene på «2018»- albumet, som utkommer 21. januar, ble faktisk innspilt først – og i et studio i Trondheim.

Der slo Hamarøya-jenta fra nord seg ned og ga seg en ny start, etter tre års filmstudier på kunstskole i Lofoten. Hun hadde vært helt borte fra musikkmiljøet hun tidligere var del av og innså hvor mye hun savnet det da hun møtte nye musikere. Samtidig hadde hun kjøpt seg studioutstyr og rigget til på soverommet hjemme.

– Jeg tenkte «nå starter jeg på nytt og later som jeg kan ting!» ler hun i dag og forteller hvordan hun utga seg litt for å være lydtekniker og fikk seg ekstrajobb som det på et utested. Litt sånn som gutta gjør, mener hun – de later gjerne som om de kan det, kaster seg uti nye ting og prøver og feiler mens de lærer i lag.

Ikke viseplate

Dermed har Ingeborg Oktober selv gjort sin debut som produsent for dette tredjealbumet. Hun spilte inn demoene selv, og arrangerte musikken. Inn kom medprodusent Anne Lise Frøkedal et stykke uti prosessen for å få det i havn og ferdigstille låtene

– Det var en kjempehøy terskel for meg å prøve å produsere selv, men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. At jeg valgte å ikke skulle bry meg så mye, bare gjøre det, tørre å feile – være fandenivoldsk.

Hun var klar på at dette ikke skulle bli en ny ren viseplate – selv om det var her hun vant Spellemann, som den yngste visevinneren siden Lillebjørn Nilsen i 1974. Lydbildet på den nye utgivelsen er elektrisk og rocka, med sanger i spennet fra det nakne og akustiske til uvøren, alternativ pop. Der tonene kan være glade, men tekstene forstyrrende.

Men det blir en stund til de blir å høre live. For Ingeborg Oktober følger ikke vanlige stier med slippturné og røper overfor NTB:

– Jeg skal ut i svangerskapspermisjon i mars og få mitt første barn. Nå skal jeg ha litt privatliv etter å ha vrengt sjelen min hardt nå i noen år. Det har vært ondt, men nødvendig. Nå kommer det en unge og jeg gleder meg til å trekke meg tilbake og ha livet mitt for meg selv.

Mental Helses Hjelpetelefon kan nås på telefon 116 123 hele døgnet.